15/03/2026
Kan jeg strikke, når jeg er (delvis) sykemeldt?
Ja, tror jeg de fleste vil si.
Kan jeg gå på café? Kan jeg rydde i hagen? Kan jeg trene? Kan jeg la være med å trene? Hva kan jeg gjøre - eller er spørsmålet jeg stiller «litt for dumt?»
En av mine erkjennelser som snart 65 åring er at jeg ofte vét ganske lite, eller at jeg i alle fall ikke vét nok til å
gjennomskue hva som er lurt for andre mennesker å gjøre.
På kontoret, jo, der blir vi godt kjent og jeg kan komme med synspunkter. Med nær familie og venner - kanskje jeg kan forstå meg inn i deres liv.
Men når det gjelder alle de andre - da kan det hende at de er så veldig annerledes enn meg og at deres liv er fylt av ukjente x-er, y-er og z-er jeg ikke vét om. Mine vurderinger eller «synsinger» får dermed liten verdi. Det blir rett og slett for upresist. Konsekvensen er at jeg må avstå fra å kunne mene så mye om saken. Jeg må (jfr eksemplet) stole på den sykemeldte, legen, behandleren, NAV - alle de som søker rimelige og anstendige svar.
Nå sitter jeg her selv - med min sykemelding og kjenner veldig ofte på dårlig samvittighet over «gode dager». Jeg tenker på hva «andre tenker». Jeg vét at «jeg ser rimelig ok ut». Samtidig vét jeg at ingen ser «bildet», kun mine aller nærmeste og mine behandlere får alle detaljene. Det er uansett ikke interessant for andre å dvele ved.
Så - hva er det jeg prøver å si til oss alle?
Det kan være lurt å avstå fra å mene så mye - når vi likevel ikke har nok informasjon til å kunne vite hva som foregår. Det er egentlig befriende å ikke måtte (be)dømme alt som kommer i min vei.
Vi kan møtes - hilse, prate, være sammen - det må ikke munne ut i at vi har gjort oss opp noen formening om så mye.
Når det gjelder den dårlige samvittigheten - så følger den meg uansett, overalt - i alle fall i depresjonsfasene 😉.Samme hva jeg gjør. Min følgesvenn, som noen ganger har noe å bidra med, ofte ikke.
God og velsignet søndag. Takk for annerledesdagen.
