21/11/2025
https://www.facebook.com/share/p/1FX6pKZibz/?mibextid=wwXIfr
AFTENPOSTEN FEILINFORMERER OM ADHD
Overskriften stod på trykk i papirutgaven av Aftenposten i går, og kommer trolig snart på nett. Leder i Norsk psykiatrisk forening, Lars Lien, har sammen med kollega Amir David Arden, psykiater og spesialist i allmennmedisin og Jørgen Bramness, psykiater, professor og forsker, skrevet et nytt debattinnlegg om ADHD.
Innlegget som stod på trykk inneholdt noen feil, som blir rettet opp når innlegget kommer på nett. Alle kilder er nøye gått gjennom i samsrbeid med Aftenposten. Inntil videre publiseres den reviderte teksten i sin helhet her (lagt til 21.11.2025 kl 12.30):
Lenke lagt til 25.11.2025 kl. 19.47:
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/kwq4lk/adhd-er-ingen-motediagnose-for-mange-kommer-hjelpen-for-sent
«Aftenposten feilinformerer om ADHD
Aftenposten har de siste ukene nesten daglig målbåret kritiske røster til økningen av diagnosering av ADHD. Både barne- og ungdomspsykiatere og allmennleger har fått stå fritt til å komme med udokumenterte og etter vår mening delvis skadelig informasjon om ADHD diagnosen og problemene knyttet til økende antall henvisninger. Vi frykter at færre barn og unge vil søke seg til helsetjenesten for sine plager og at stigmatisering av dem som har diagnosen øker.
Som leger møter vi disse pasientene i alle faser av livene deres. I barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) møter vi barn som aldri finner ro og som ikke har språk for å forklare hva som plager dem. I voksenpsykiatrien ser vi konsekvensene: mennesker som aldri ble forstått, og hvor samme uro har gitt rusmiddelproblemer, relasjonsbrudd, selvmordsfare, arbeidsuførhet og fengselsopphold. Tidlig utredning, tilrettelegging og behandling kunne ha forebygget disse konsekvensene. Voksne som kommer til utredning og behandling må møtes med verdighet og respekt og uten fordømmende holdninger og moralisme.
Sjargong avslører ukultur
Det har blitt greit å snakke om «formidabel økning», fastlege Mæland bruker begrepet «flom av ADHD» til tross for at det er snakk om en nokså stabil forekomst. Økningen i diagnosen skyldes stort sett at lidelsen noen steder har vært underdiagnostisert tidligere. Man snakker om en «kortslutning i faget vårt», men overser kompleksiteten i diagnosen og bagatelliserer reell lidelse. I nye podkaster om ADHD opplever vi at det blir en bagatellisering av diagnosen som omskrives som en tilstand, noe vi alle har et snev av, og at det kan kjøpes en diagnose på det private markedet. Denne typen retorikk undergraver alvorligheten av lidelsen. Mennesker som trenger hjelp, blir avvist.
Vi har plikt til å sette diagnoser når vi finner dem. Når barne- og ungdomspsykiater Trond Velken sier at vi heller bør se på ADHD som en beskrivelse av utfordringer akkurat nå, ikke som en varig tilstand og at vi ville hjulpet mange bedre ved å heller si at dette er et barn med store konsentrasjonsvansker som trenger tilrettelegging, er det ikke greit. Mennesker med ADHD strever uavhengig av hva Velken kaller det. Å sette en diagnose skaper ikke en ny virkelighet, men gjør noe som ikke har vært anerkjent synlig, slik at hjelpen kan begynne. Velken hevder også at det ikke dreier seg om en nevroutviklingsforstyrrelse og at det ikke er noe galt med hjernen. En samlet forskningslitteratur indikerer noe annet (1).
Men det er også feilinformasjon om medikamentell behandling. Barne- og ungdomspsykiater Henriette Sandven uttaler i Aftenpodden at "når det kommer til stykket så er dette et amfetaminpreparat. Det er helt besynderlig at vi har fått lov til å bruke det. Hvis man hadde hatt en alkoholpille ville det vært helt fantastisk for sosial angst. I dosene vi har så er det ikke et misbrukspotensial eller avhengighet, men tar du mye av den så er det jo amfetamin, da!" I beste fall avslører dette en manglende forståelse av farmakologi og nevrobiologi (2), men langt mer alvorlig er det at slike utsagn bidrar til at barn og unge slutter med viktige legemidler.
Vi har sett det før, når ubevisst blindhet får regjere uten oppgjør
Jenter og kvinner har blitt oversett i medisinen, også i psykiatrien. ADHD har vært guttens uro og impulsivitet, ikke jentas indre kaos. Kvinner har blitt diskriminert i forskning og behandling. Vi må ikke gjenta den feilen her. ADHD-problemer har vært oversett og underdiagnostisert hos jenter. Det hevdes at diagnosen er upresis, men det er ingen psykiatrisk diagnose vi undersøker mer grundig enn ADHD.
Psykiatrien har betydelige kapasitetsutfordringer. Når man er overveldet er det imidlertid ikke fordi «alle» ved en misforståelse har fått ADHD. Det handler om en psykiatrisk tjeneste som mangler ressurser og i noen grad kunnskap. Personer med ADHD har krav på god utredning og å bli tatt på alvor. Vi må ikke gjøre dette til et spørsmål om moral. ADHDdebatten må handle mindre om hvem som «fortjener» en diagnose, og mer om kvaliteten i forløpene vi tilbyr. Ja, noen får diagnosen for lett. Men langt flere får den for sent. Når meninger får styre praksis, når egne holdninger får mer plass enn faglighet, og når frykt for «inflasjon» trumfer behovet for trygghet, skapes begge ekstremene samtidig: både overdiagnostisering og underdiagnostisering.
I en slik kompleks faglig virksomhet må vi også trå forsiktig. Vår opplevelse er at Aftenposten ikke har trådd tilstrekkelig varsomt. Avisen har derimot tabloidisert temaet og skapt kunstige fronter, som igjen kan gi uheldige konsekvenser, ved at det stilles spørsmål om fagfolkene vet hva de gjør. Barna selv og foreldrene kan bli usikre og tvile på den diagnosen og behandlingen de har fått.
Vi trenger ikke flere fronter. Vi trenger bedre forløp: likeverdig utredning, tilstrekkelig tid, kombinasjon av miljøtiltak, støtte til foreldre – og medisiner der det er riktig. For spørsmålet om diagnostisering av ADHD handler ikke om å vinne en debatt. Det handler om mennesker som mister år av liv i venting, i skam eller i feilspor. Når vi gjør ADHD til et spørsmål om «for» eller «mot», reduserer vi et helt liv til en posisjon. Da mister vi ikke bare nyansene, vi mister menneskene.
Men vi kan også betrygge leserne. Aftenpostens kampanjejournalistikk på dette området reflekterer ikke holdningene til psykiatrimiljøet generelt. Barn og foreldre som søker hjelp bør være trygge på at de får en grundig diagnostisk vurdering og en behandling som er tilpasset den enkeltes behov uansett hvor de bor. Vi må ikke la oss skremme av skremselsretorikken til enkelte kollegaer».
