19/06/2025
Hvis du noen gang har vært stille når du egentlig ville brøle da er denne teksten til deg.
Kroppen husker. Og nå får den si det høyt.
Denne teksten kom da jeg sluttet å prøve å si det riktig.
Kanskje du kjenner den i kroppen?
Hun lærte å holde seg nede
Hun lærte det tidlig. Hvordan man demper stemmen, holder kroppen rolig, trekker pusten i stedet for å svare.
Hun lærte hvordan man smiler, selv når det brenner på innsiden.
Hvordan man sitter pent, lytter oppmerksomt, og aldri blir for mye.
De kalte det oppdragelse. Men det var egentlig opplæring i usynlighet.
"Vær søt" sa de. "Ikke vær vanskelig." "Vær forståelsesfull."
Du er ei jente. Hysj. Ikke snakk så stygt. Ikke tro du er noe. Så hun ble alt de ønsket.
Myk. Mild. Stille.
Men under huden samlet det seg noe. Noe hun ikke helt hadde ord for. Noe som vokste, langsomt, men urokkelig og stort. Det var ikke hat. Ikke sinne, slik de fryktet det.
Det var liv. Mitt liv. En kraft som ikke lenger ville pakkes inn i vennlighet eller late som om hun kunne gjøre alt.
Det begynte i brystet. Som en uro. Så i magen. Som et trykk.
Og en dag visste hun det, med hele kroppen:
Hun var ikke laget for å være stille.
Så hun reiste seg. Ikke som et opprør.
Ikke for å bevise noe. Men fordi hun ikke lenger kunne være noe annet enn det hun var.
Hun reiste seg, og hun brølte.
Et j***a stort løvebrøl.
Ikke for å bli hørt av dem som hadde lært henne å holde kjeft. Men for å finne hjem til stemmen hun hadde holdt skjult til det gjorde vondt.
Hun brølte for seg selv.
For kroppen som bar alt hun aldri fikk si.
For jenta hun var, og kvinnen hun er.
Og for alle dem som fortsatt sitter med pusten låst bak tennene.
Låst fast i kjeven.
Hun visste nå: Stillhet var aldri trygghet.
Det var bare det hun ble opplært til å kalle det.
