Saher Sourouri

24/01/2024

Jeg har skrevet om et spørsmål jeg ofte får av de det gjelder og pårørende: Når blir sinnefølelsen problematisk?

Og jeg skriver også om en type sinneproblem som mange rammes av, men som det snakkes mindre om.

Sinne er like naturlig som alle de andre følelsene. Det er en følelse man skal ha. Faktisk er det slik at å undertrykke sinne kan medføre både helseproblemer og følelsesmessige plager. Men hvis sinne i utgangspunktet er en sunn følelse, når blir det et problem? Det korte svarte er at sinne b...

25/01/2022

Jeg blir kontaktet av mange angående arbeidsnarkomani. Henvendelsene synes bare å øke med årene, uten at jeg vet hvorfor.

Jeg har skrevet en artikkel om dette fenomenet. Håper dere finner den interessant.

Hva er egentlig arbeidsnarkomani? Og hvorfor blir noen avhengige av jobben? Les om denne stadig mer vanlige, men mystiske plagen.

02/02/2021

Jeg har en venn. Vi er nesten like gamle. Jeg pleier å reise kollektivt, det gjør han også. Jeg pleier å kildesortere avfall, det gjør han også. Jeg pleier å reise med fly 2-3 ganger i året, det gjør han også. Våre liv er i det hele tatt nokså like.

Men en forskjell mellom oss er at jeg tror på menneskeskapte klimaendringer, og det gjør ikke han. Mange ganger har våre samtaler endt opp i en diskusjon om klimaet hvor vi har forsøkt å overbevise hverandre.

Ofte har det slått meg at jeg hadde gjort klimaet en større tjeneste ved å selv leve mer miljøvennlig, i stedet for forgjeves å forsøke å omvende min venn.

Dette eksemplet illustrerer noe alminnelig, nemlig det at våre holdninger er dårlig prediktor på hvordan vi faktisk oppfører oss i praksis.

Folk som er bekymret for klimaet kan leve som miljøsvin, antirasister kan være diskriminerende, de som er opptatt av fysisk aktivitet kan være i dårlig fysisk form selv, osv.

Hvorfor er det slik?

En viktig årsak er at når det kommer til å handle, glemmer vi rett og slett hva våre holdninger er. I stedet drives vi av impulser, begjær og frykt.

Å derimot styres av holdninger, krever at vi tenker. Men vi mennesker hater å tenke. Faktisk anstrenger vi oss for å unngå å tenke. Forskning har dokumentert at i valget mellom å få milde smertefulle elektriske støt og å tenke, velger de fleste mennesker å få støt!

En konsekvens av dette er at det blir krevende å være den personen vi ønsker å være.

Men det er mulig å redusere gapet mellom hvem vi ønsker å være og hvem vi faktisk er. I teorien er dette enkelt å få det til. I praksis noe mer krevende, men likevel fullt mulig.

Dersom du ønsker å lever mer i takt med dine overbevisninger, og i mindre grad av tilfeldige impulser, må du sørge for å huske hva overbevisningene er.

Du må stadig vekk tenke på dem (altså gjøre noe du hater). Og du må minne deg selv på hvordan du vil opptre i situasjoner der det gjelder å ta valg basert på overbevisninger.

Denne øvelsen kan du gjøre for eksempel når du sitter på bussen, går deg en tur eller tar en dusj. Og du må gjøre det om og om igjen. Kanskje hver dag, hele livet.

Så enkelt er det. Og så vanskelig.

01/01/2021

Farvel, kjære 2020. Få avganger har vært like kjærkomne som din. Folk har fordømt deg, og fikk ikke sagt ofte nok hvor mye de har gledet seg til å bli kvitt deg. Jeg har falt for den samme fristelsen selv.

Men har jeg forsøkt å tenke at også du var et offer. Du spurte jo ikke om at viruset skulle dukke opp under din regjeringstid. Det kunne like gjerne ha oppstått i 2019, eller 2021.

Uansett er det én ting du skal ha. Du visste å sette igjen spor. Der de fleste andre årene kommer og går, som bølger fra havet som treffer land og svinner langsomt hen på stranden, i ettertid umulig å skjelne den ene fra den andre, har du turt å skille deg ut. Du har skrevet deg inn i den ekslusive klubben der bare 1914, 1939, 1991 og noen få andre år er medlemmer.

Willian Thackery skrev at døden jevner ut alle forskjeller mellom mennesker. Det samme kan man si om deg. Uansett hvor god jobb, hvor mye penger, hvor mange venner eller hvor stort lager med dopapir og Spaghetti a la Capri vi måtte ha, klarte vi ikke kunnet beskytte oss mot deg. Du har rammet oss alle knallhardt, men noen enda hardere enn andre.

Og vi sier takk for det du har forsøkt å lære oss. Du har vist vår generasjon at vi ikke kan møte forberedt opp til livet. Og derfor får vi kanskje det bedre hvis vi dropper å prøve. Og hvis vi likevel faller for fristelsen å forsøke, så må vi gjøre det med et ironisk smil om munnen.

Tjue tjue, du har vært en på minnelse om det enkle og evige budskapet om at livet skjer her og nå. Og den som ønsker å leve godt, er nødt til å forplikte seg til denne regelen.

31/10/2020

Oslo nå. Nyt fargene før de forsvinner. God helg!

27/10/2020

Når vi lytter, må vi takle hvor egne behov like mye som behovene til den som trenger å bli lyttet til. Og når vi mislykkes i å være en god lytter, skyldes det at vi ikke klarer å sette egne behov til side.

I neste inmnlegg skal jeg utdype dette, og gi noen forslag til hvordan man kan bli en bedre lytter.

19/08/2020

02/07/2020

Dette rådet fikk jeg av en professor da jeg var student. Men først som praktiserende psykolog har jeg for alvor forstått hvor kloke hennes ord var.

Mange ganger har jeg personer på mitt kontor som av ulike grunner egentlig ikke ønsker å være der. Slike timer går i sin helhet til at jeg forsøker å plante håp i dem. Håp om det er mulig for dem å få det bedre, dersom de er villige til å ta imot hjelp.

I mange tilfeller er mine forsøk forgjeves. Uansett hvor mye jeg prøver, går de ut av kontoret mitt og kommer aldri tilbake.

I lignende situasjoner har jeg vært på privaten, også. Mange ganger. Det har vi alle. Vi har alle hatt noen vi er glad i som sliter. Som åpenbart trenger støtte og hjelp, men som ikke er mottagelig for det. Som ikke vil ha vår hjelp.

Dette er en av de verste følelsene; å se noen vi bryr oss om drukne sakte, uten å ville ta vår utstrakte hånd. Likevel fortsetter vi å strekke ut hånden. Og de slår den vekk, om og om igjen.

Hvor lenge skal vi holde på sånn? Hvor mange ganger skal vi tilby vår hjelp, før vi må innse at vi er maktesløse? De spørsmålene tror jeg er viktig at vi stiller oss selv. For et eller annet sted må vi sette en strek, uansett hvor glad vi er i personen.

Hvis vi insisterer for mye på vår hjelp, risikerer vi å gjøre vondt verre. Når vi insisterer, truer vi den andres autonomi. Vi vil at han eller hun skal få hjelp når _vi_ mener det er nødvendig. Ikke når _de selv_ føler at de trenger det. Vi ender opp med å skyve vedkommende enda lenger unna.

Vi må spørre oss selv: «Skyldes mitt sterke ønske om å hjelpe at jeg er så glad i den andre, eller skyldes det at jeg på denne måten forsøker å holde min egen dårlige samvittighet unna?»

Vi ønsker naturligvis å hjelpe. Men samtidig ønsker vi å unngå skyldfølelse. Smerten hadde blitt mindre for oss dersom hjelpen vår hadde nådd frem.

Men det er ikke rettferdig å skyve dette ansvaret på den andre personen. På et tidspunkt må vi la den som trenger hjelp være i fred. I stedet må vi ta innover oss frustrasjonen og sorgen over å ikke kunne hjelpe en vi bryr oss så mye om. Det er kun da at å finne forsoning og fred i vår egen sjel er mulig.

23/06/2020

Det er en utbredt antagelse i samfunnet om at å holde sine følelser inne er skadelig for vår psykiske helse, og at å «få ut» sine følelser er tilsvarende bra.

I tillegg til å ha fått fotfeste hos allmennheten, er det kommet terapimetoder som bygger på denne idèen. Her blir man oppfordret til å gråte, rope, slå på en boksesekk, også videre.

Men hvor lurt er dette egentlig? Er det bra for oss å blåse ut våre følelser på denne måten?

Mange år med forskning har ikke klart å finne støtte for denne teorien. Tvert imot, viser studier at ventilering av følelser kan være skadelig. For eksempel viser forskning at å «blåse ut» sinnet, demper ikke følelsen. I stedet er man mer sannsynlig å reagere med sinneutbrudd eller voldelig adferd i fremtiden.

Så hvorfor er det dumt å ventilere følelser?

Følelser kommer i tre faser. I første omgang manifesterer de seg fysiologisk. Hver følelse har sin unike kroppslige aktivering. I neste omgang blir du bevisst følelsen. Du kan tenke på den, gi den et navn, også videre. Og i tredje og siste fase, kan følelsen motivere deg til å handle.

Å mestre fase to er særskilt viktig. Fase to handler om å «romme» sine følelser, som man i psykologien kaller det. Evnen til å kunne føle en følelse fullt ut, uten verken å legge lokk på den eller å forhaste seg ut i destruktive handlinger, er av stor betydning for vår psykiske helse. Og denne evnen er i stor grad en treningssak.

Det motsatte av å «romme» sine følelser, er å bli overveldet av dem. Alle blir vi i blant overveldet av våre følelser, men personer som sliter med angst og andre psykiske lidelser, har lavere terskel for å bli overveldet. Visse følelser (for eksempel sinne eller sorg) gjør dem redd eller skamfull. Da ønsker de å kvitte seg med følelsen raskest mulig. Det er i slike situasjoner at vondt blir verre. Man tar et kvantesprang fra kroppslig aktivering til en impulsiv handling, og hopper mer eller mindre over fase to.

Å ventilere sine følelser, kan tenkes på som det motsatte av å romme dem. I stedet for å øve opp sin toleranseevne for sterke følelser, øver man på å kvitte seg med dem fortest mulig. Da bygger man NED sin toleranseevne. Man fortsetter å bli overveldet, og fortsetter å ha det vondt.

14/06/2020

Dette maleriet av Harald Sohlberg så jeg for første gang på en skoletur til Nasjonalgalleriet.

Vi er vitne til en idyllisk sommerkveld på en hytte. De som har oppholder seg her, har hygget seg med nydelig utsikt og god mat og godt drikke.

Men personene selv, er ikke tilstede på bildet. Vår guide den gang forklarte det med at det er blitt sent, og Sohlberg hinter om at kosen fortsetter inne.

Dette er en forlokkende tolkning, for det gjør maleriet erotisk ladd, uten at vi faktisk ser noen mennesker. I så fall et genialt grep av kunstneren.

Men jeg ser noe annet. Jeg ser døden.

Døden står oss nærmest når livet er på sitt beste, for det er når vi har det godt at vi minst ønsker å miste livet.

Det er dette Sohlberg lærte en stakkars 16-åring på skoletur. Ved å male et ydyllisk motiv, men utelate menneskene, minner han meg om livets forgjengelighet.

Forøvrig er dette maleriet et litt glemt mesterverk i norsk kunsthistorie. Men jeg ble glad da jeg så at det hadde blitt inkludert i boken ‘1001 malerier du må se før du dør’ (apropos døden).

Likevel synes jeg bildet har et oppløftende budskap. Sohlberg synes nemlig å si at krigen mot døden er vi dømt til å tape, men vi kan vinne mange av slagene. For eksempel ved å kose oss glugg ihjel på en deilig sommernatt.

08/06/2020

Ønsket om å bli likt er større drivkraft i oss enn hva vi liker å innrømme. At vi undertrykker denne siden ved oss er kanskje ikke så rart, all den tid vi lever i en kultur hvor normen er at man ikke skal være så opptatt av hva andre synes.

Men vi skal være glad for at vi er opptatt av å bli likt. For de blant oss som faktisk blåser totalt i hva andre mener om dem, er overrepresenterte i kriminalstatistikken. For ikke å snakke om at de har store utfordringer med å fungere sosialt.

Samtidig er frykten for ikke å bli likt kilden til angst og uro hos mange. Personer som føler mye usikkerhet i sosiale situasjoner, har ofte færre venner og mindre tilfredsstillende sosialt liv enn andre. Men årsaken til dette er det motsatte av det de selv tror.

Folk som føler mye uro i kontakt med andre, er redde for å mislikt og avvist. Derfor dekker de til sin personlighet med et psykologisk slør. De unngår å ta plass, unngår å ytre sine meninger, tør ikke å uttrykke uenighet, har vanskelig for å ta standpunkt og for å snakke tydelig. De kan til og med være redde for å si positive ting til andre, i frykt for at det skal misforstås.

Kort fortalt gjør slike mennesker seg selv anonyme. Dette gjør de fordi de vil unngå å gi andre grunn til å mislike dem. Og de håper at dette skal i neste omgang øke sjansen for å bli likt.

De ønsker å bli likt, så de gjør seg selv «usynlige». Men det er som kjent vanskelig å se ting som er usynlig. I stedet opplever andre dem som diffus, grå, kjedelig og forknytt. Kanskje til og med arrogant og uinteressert. Og voila, de får det motsatte av de ønsker seg.

De fleste mennesker er ikke akkurat ville etter venner som sier lite, som ikke mener noe, som ikke tar initiativ eller som viser følelsesmessig nærhet. Er du?

Dersom du kjenner deg igjen i det som jeg skriver, kan det være verdt å prøve det motsatte av det du ofte ender opp med å gjøre. Prøv heller å ta litt mer plass og la andre se hvem du er.

Ja, det å vise seg frem øker risikoen for å bli mislikt. Det kan politikere skriver under på. Men risikoen for at andre skal oppdage deg og begynne å like deg er atskillig større.

Hvordan skal andre oppdage hvor herlig du er, hvis du ikke lar dem?