04/07/2025
Kom lige over denne dejlige tekst , og vil ønske jer en dejlig sommer ⛵️✈️💐Ta vare på kærligheden og hinanden 🤗. Træk vejr og nyd øjeblikket 🥰
Vi ses .
Kh
Annegro
Da mannen min og jeg nesten gled fra hverandre, var det ingen høylytte krangler. Ingen utroskap. Ingen skriking.
Bare en stille, langsom forskyvning som verken han eller jeg helt merket i tide.
Det skjedde i hverdagens små øyeblikk – der vi sluttet å strekke oss mot hverandre.
Det skjedde stille, forsiktig, et sted mellom oppvasken og leggetid.
Mellom «Kan du kjøpe melk i morgen?» og «Byttet du tøyet?»
En dag flørtet vi i gangen. Neste dag bare passerte vi hverandre.
Kjærligheten var der fortsatt, ønsket om å være sammen også – men vi sluttet å nå ut til hverandre.
Det er den delen ingen snakker om. Ikke dramatikken, men den stille gli fra hverandre.
Den fasen der kjærligheten blir rutine.
Der man slutter å holde rundt hverandre, og begynner å føle seg mer som romkamerater enn livspartnere.
For noen år siden var det nettopp der vi befant oss.
En kveld, etter uker med bare å eksistere ved siden av hverandre, spurte mannen min om noe var galt.
Og jeg sa sannheten:
«Jeg savner oss.»
Det var ikke for å såre ham. Jeg ville ikke ha blomster. Jeg ønsket meg ikke en luksusdate.
Jeg savnet det lille.
Jeg savnet nærheten.
Jeg savnet at vi rakte ut til hverandre.
Som når han pleide å legge hånden på ryggen min mens jeg lagde mat. Kyssene uten grunn.
De myke øyeblikkene som sa: «Jeg ser deg fortsatt.»
Etter samtalen gikk vi og la oss. Ingen flere ord. Bare stillhet, og hans hånd som fant min.
Neste morgen, mens jeg sto og lagde frokost til barna, kom han stille opp bak meg,
la armene rundt meg, kysset meg på kinnet og hvisket:
«Jeg savner oss også. Vi er her fortsatt.»
Og i det øyeblikket forandret noe seg.
Gnisten kom ikke tilbake med en stor gest.
Den kom tilbake på kjøkkenet, mens jeg holdt i en oppvaskklut.
Med en sliten mann jeg har elsket i mange år, som minnet meg på at vi fortsatt hører sammen.
Vi var ikke ødelagte. Bare slitne. Distraherte. Menneskelige.
Det øyeblikket lærte meg noe jeg aldri vil glemme:
Gnisten forsvinner ikke i ett stort øyeblikk.
Den blekner i hundre små.
Og hvis man ikke er oppmerksom, kan man begynne å tro at avstand betyr at kjærligheten er borte – men det gjør den ikke.
Jeg har lært at kjærligheten ikke bare forsvinner.
Den venter.
På å bli sett. På å bli valgt igjen.
På at noen strekker seg, midt i det enkle og stille.
Noen ganger er alt som trengs et mykt kyss på kjøkkenet,
en hånd på ryggen –
og to mennesker som fortsatt tror det er verdt det.
❤️
