MINA & MILLE

19/05/2026

Nok et vellykket foredrag – og det er lov å si.

Miksen av foredragsholdere i dag var spennende. Det var mennesker som jobber i systemene, mennesker som jobber konkret for endringer, og mennesker som ser utfordringene som finnes.

Samtidig må vi alle ta med oss at endringer tar tid. Dette er et godstog som dundrer av gårde – et system som må ses på med ulike øyne.

Jeg er svært glad for at jeg får fortelle om mitt synspunkt, fra vårt ståsted. Jeg har ofte sagt at jeg er takknemlig for denne kraften – evnen jeg har til å formidle det såre, det sterke, og det som kanskje skal til for at vi sammen skal få til gode endringer.

Takk igjen for alle klemmene i dag, for alle dere jeg berørte, og for alle dere som engasjerte dere i pausene.

Da de andre gikk ut for en liten prat og en liten debrief, var det helt tomt for energi hos denne damen. Det er krevende å stå foran hundrevis av mennesker og fortelle om det såreste og vondeste jeg har opplevd.

Men når jeg ser og hører hvor mye det betyr, da kjenner jeg at dette er noe av det viktigste jeg får gjøre.Mitt meningsfulle oppi det meningsløse jeg opplevde 💚🩷

Takk for meg, og takk for at jeg fikk komme 🩷💚

Bildet er av alle oss foredragsholdere og arbeidsgruppen
rvtsvest

19/05/2026

17/05/2026

17.Mai 2026

Dette her blir et reint takke innlegg.
Innlegget mitt på fredag skildrer så mye av hva jeg, hva min familie, mine nærmeste venner står i. Det gir dere et innblikk i hva så mange av oss som har opplevd å miste, spesielt sine barn står i.
Hvis man leser kommentar feltet så skjønner vi hvor viktig åpenhet er, hvor viktig det er at vi setter ord på ting.
Og jeg vil bare takke alle dere som tar dere tiden til å kommentere, tar dere jobben med å tenke på alle oss som har mistet. For dere kommenterer ikke bare for meg, men for veldig mange andre💚🩷

Også er jeg svært glad for han lille pjokken min, Vetle mann, som virkelig ønsker at tante skal se han i toget, for første gang skal han gå i 1. klasse.
Og da blir det min drivkraft for å komme meg ut.

I morgen har jeg med kofferten på jobb, for i morgen skal jeg nok en gang til Bergen. Forebyggingsforum har invitert meg, og de gir meg en hel time på scenen, og det er jeg svært takknemlig for.
At min historie med sorg, håp, litt latter og glede. Skal nok en gang få bli hørt.
Det er jeg svært glad for💚🩷

Så gjenstår det bare for meg, at jeg får ønske dere alle en riktig god 17. Mai

Varm klem fra meg 💚🩷

15/05/2026

Det tok meg over 3 år.

Den siste posen, med det siste av klær og eiendeler etter jentene, den tok jeg med meg på lørdag.
Den har stått hos søsteren min, hun har spurt innimellom om jeg var klar. Men hver gang har jeg kjent at det gjorde vondt.
Og den posen kunne stått der i flere år, men på et tidspunkt vil jeg også ha det hjem💚🩷
I denne posen er de siste kjolene de hadde på seg, her er det de sydde selv av klær. Og den siste grønne genseren jeg strikket til Mille. Den hun ofte hadde på seg.

Det er neste sånn at jeg kjenner lukten av dem, husker hvor glade vi var den dagen de hadde kjolene på seg. Hvor mye de siste dagen betydde for oss. Og hvor glad jeg er for at jeg alltid tok i mot dem, med åpne armer.
Hvor inderlig glad jeg er for han på Fossum som trumfer igjennom at vi skulle få være sammen disse dagene. Trenger ikke nevne navn, for han veit godt hva han gjorde, men det han ikke viste da. Var at det blei den siste dagen vi 3 var sammen 💔💔
Akkurat det er en av de gode tingene jeg kan ta med meg.

Men, alt det vonde tar tid🩷💚
Det svarte mamma meg når jeg tok bildet av innholdet.

Det håpet som jeg hadde, når jeg stod utenfor døren til soverommet deres, hjemme hos oss. Hvor deilig det var å høre dem puste der inne, høre at mine jenter var hjemme hos meg.
Hvor deilig det var med lyden av dem på badet, hvor de dusjet og fikset seg for kvelden.
Hvor godt alt sammen føltes.
Hvor glad jeg var når jeg stod opp på morgenen, og begge to var på rommet sitt.
Da viste jeg at vi hadde gjort det rette.

Men, at jeg skulle bli omringet av total stillhet bare en drøy uke etter, at jeg skulle kjenne på sorg, ensomhet og og en smerte jeg ikke trudde jeg ville klare leve med.

Første bildet vi deler i media så er det bildet av jentene, med disse kjolene på seg.
Og jeg poster mitt første innlegg, hvor jeg åpner opp om at det er mine jenter som er døde 🩷💚
Og det innlegget fant jeg også frem på lørdag, hvor alle da fikk vite at det var mine, fineste vakreste jenter som døde 8 januar 2023

Veien hit jeg er nå har vært lang, den har bydd på opp og ned turer.
Men, alt det vonde tar tid, og den tiden må vi gi oss selv, den tiden må dere rundt gi de dere kjenner som har opplevd mye vondt.
For det sies at det 3. året er det tøffeste, og det kan jeg skrive under på.
Alle mine drømmer, alle våres håp om fremtiden, blei knust den søndagen.

Jeg er forevig glad for de 16 årene jeg fikk, som den stolteste mamma til
Mina og Mille’ min🩷💚

Ta vare på hverandre, for noen er du bare en i verden, men for noen er du hele verden 💚🩷

10/05/2026

Etter en relativt kort, minnerik og litt slitsom London-tur – men fylt med mye latter og gode opplevelser – er dette nok et minne som havner i den gode minnebanken. 💚🩷

Og ikke minst: 89 trapper opp til rommet… og da er ikke platåene mellom hver trappesats inkludert 😂
Uten tvil kan jeg si at alle timene med beintrening virkelig kom til sin rett under disse forholdene 💪💪

Jeg er stor tilhenger av tegn.
Da vi gikk inn i en butikk som het “Accessorize”, begynte favorittsangen til Mina å spille over høyttalerne. Samtidig fant søsteren min en lommebok i grønt og rosa, og da hun snudde den, sto det en fargerik K på den.
Så det er ingen tvil om at frøknene mine var med oss. 💚🩷

Jeg er veldig glad for at jeg utfordrer meg selv på ting jeg synes er tunge og vanskelige.
Jeg vet at det i livet mitt alltid vil mangle to jenter.
Det vil alltid være to tomme stoler rundt bordet, og det vil alltid være et stort sår i hjertet mitt 💔💔

Å stable seg på beina igjen etter et så stort tap krever enorm styrke. Det er slitsomt når man kjenner at man ikke orker, og egentlig bare ønsker at all smerte og sorg skal forsvinne.

Jeg møtte en veldig hyggelig dame på Kiwi her om dagen, og hun sa:
«Kunne jeg bare tatt bort all smerten din, alt du må leve med resten av livet.»
Og på de tyngste dagene skulle jeg gjort mye for akkurat det.
På de tyngste dagene skulle jeg ønske at alt bare var et stort, vondt mareritt som jeg kunne våkne opp fra 💔💔

Det å miste barna sine – det som for alltid vil være vår største kjærlighet – er ubeskrivelig tungt.
En kjærlighet større enn noe annet vi noen gang vil oppleve.

Det å bli mamma var min aller største kjærlighet.
Og vi tre var så t***e. Vi hadde et så sterkt bånd, og gjennom alt var det nettopp det som holdt oss sammen og holdt oss oppe.
Mine fineste Mina og Mille’n min 💚🩷

Men til de fineste jeg vet om – Ninni og Søss – tusen takk for en fantastisk fin langhelg sammen med dere 💚🩷
Jeg gleder meg allerede til neste tur vi skal på 💚🩷

08/05/2026

19 mai nærmer seg med stormskritt, jeg ser veldig frem til å få være en del av denne konferansen 🩷💚
Mitt budskap vil for alltid være viktig 💚🩷
Gleder meg til å møte alle dere som har sendt meg melding om at dere ser frem til å høre meg og mitt budskap 😊
Bergen, 19 mai 🩷💚

29/04/2026

Jeg har i dag gjennomført et videomøte med noen som har booket meg til en todagers konferanse i Bodø.
Og innimellom, når jeg kjenner at tiden ikke strekker til – og når livet føles litt tungt –
så blir jeg enormt glad når de starter møtet med noen gode, velvalgte ord om meg og alt jeg gjør.

Og på en dag som i dag trengte jeg det kanskje litt ekstra, for i dag er jeg full av følelser.
For Mina, Mille og jeg – vi hadde så mange drømmer. Vi hadde så mye vi ønsket å gjøre.
Og den jula i 2022 kjente jeg for første gang på mange år at det var håp.

Da snakket vi om vårt store reisemål, som vi alle tre veldig gjerne ville til:
London.

Vi snakket om parker vi kunne sitte i og bare se på menneskene.
Om steder vi ville shoppe.
Men vi fikk aldri gjort det.
Og det er en av de tingene jeg synes er sårt.

Så da jeg i går tok frem kofferten og begynte å legge i kjoler,
så kom det triste og såre litt over meg.
For på torsdag skal jeg på langhelg til London.

Og jeg er heldig, for jeg har med meg det beste reisefølget:
lillesøster Liv Agnete og tantungen min, Ninni.

For mye av livet til oss som mister noen vi er glad i, handler om å skape nye minner.
Vi må ta med oss dem vi har mistet – i hjertet og i tankene.
Og når jeg kommer til denne parken, eller går på shopping,
så kommer jeg til å ha med meg mine fineste i tankene:
Mina og Mille’n.

Jeg var ikke klar for denne turen før nå, og jeg vet at det kommer til å bli bra.
Men jeg skulle så inderlig ønske at vi hadde fått oppleve dette sammen.

Jeg har blitt flinkere til å ikke utsette ting,
og jeg har blitt flinkere til å tro at det vil bli bedre.

Og det hjelper så mye at jeg har en tantunge som gleder seg til langhelg,
og at jeg har med meg lillesøster.

Husk å ta vare på hverandre, og lag masse gode minner 💚🩷

Varm klem fra meg 🥰

19/04/2026

Noen dager trenger man bare å vite at noen heier på deg.

Det er på de tunge dagene man må grave litt.
Grave i alt det som gjør oss til oss.

Vi formes av erfaringene våre.
Det gir oss verdier, styrke – og sårbarhet.

Mine erfaringer gjør at jeg fortsatt kan bli ekstra sår i enkelte situasjoner.
Usikker. Urolig.
Og selv om rapportene våre sier sitt, så vil følelsene av alt jeg var gjennom, alltid være en stor del av meg.

Samtidig har jeg gjennom årene lært meg, at alt mitt er ikke for mye.
Ikke for de menneskene som faktisk tåler meg.

Jeg er blitt bedre på å sette pris på de små tingene.
Bedre på å vise de jeg har i livet mitt hvor mye de betyr.

For en stund siden var jeg i Åsane.
Der møtte jeg en annen mamma – en som står i mye av det samme som jeg har stått i.
Og det å kunne le sammen, snakke om det vanskelige, og faktisk bli forstått…
De vennskapene blir enormt viktig🩷💚

Det er disse møtene jeg tar med meg videre.
Spesielt på de dagene hvor jeg må grave litt ekstra.

Jeg har gått i behandling i mange år.
Nå er jeg plutselig i en situasjon hvor min behandler ikke er tilgjengelig.

Og ja – jeg tenkte først: “Dette går fint.”
Men så skjer livet.
Og jeg kjenner hvor viktig den trygge havnen faktisk er. Den som sorterte, den som løftet meg.

For noen av oss tar det tid, vi trenger noen der over en lang periode, dette er ikke noe vi klarer å stå i alene.

Og det er nettopp derfor det gjør vondt å vite at hjelpen vi får,
ofte handler om hvor vi bor.

Den siste rapporten bekrefter det mange av oss allerede vet:
Ventetid og tilbud varierer stort
For dette betyr at noen må vente.
Noen må stå i det alene litt for lenge.

I dag leser jeg i lokalavisa om nok ei ung jente som er død. Om nok en familie som har stått på samme sidelinje, sett at barnet blei flyttet, ikke fikk nok hjelp.
Og for alle oss, hjelper ikke de utallige rapportene som kommer.

https://www.smaalenene.no/mamma-jeg-kommer-hjem-men-hun-kom-aldri/f/5-38-1877373

Så i lys av alt dette vil jeg si én ting:

Ta vare på hverandre.
Se hverandre.

For det vil alltid være noen som trenger at akkurat du er der – akkurat nå 💚🩷

09/04/2026

Foredraget er omtalt her i Aftenposten og de lokale avisene på Vestlandet 🩷💚

Kirsti Merete Skogsholm skildrer følelsen av å tro at du er den eneste som har barn med komplekse utfordringer.

Lenke i kommentarfeltet

09/04/2026

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har funnet denne styrken, at jeg får disse mulighetene, til at jeg kan snakke åpenhjertet.
Om alt dette som jeg deler med så altfor mange.
At jeg også får salen til å le, at jeg ser at så mange nikker anerkjennende på det jeg forteller, det igjen forteller meg viktigheten av det jeg gjør 💚🩷
Til alle dere som kom, som på hver og en hadde sin grunn for at de ville komme.
Jeg er like glad for hver klem, like glad for at hver blikk kontakt jeg klarte å holde, som sa mere en tusen ord.
Og det er helt klart at mange av dere som stod i kø etterpå som beveget meg stort.

Men jeg må si, at når jeg så disse jentene , og deres familie, og at jeg fikk klemme på Madelen og Linn.
To utrolig tøffe jenter som har åpenhjertet fortalt sin historie gjentatte ganger i Nrk. Da kjente jeg at det gjorde veldig godt.

Også må jeg si, at Eirik Strønen Søfteland stilte opp med to nydelige sanger, som åpnet hele foredraget, utrolig vakkert 🩷💚
Han har en stemme som bringer frem gåsehud hos de fleste 🤩🤩

Jeg avslutter foredraget med at alle skal ta med seg hjem, at vi må finne frem vår medmenneskelighet, det er ikke sånn at de som får disse utfordringene ikke trenger en hel gjeng. Og det er ikke sånn at du ikke kan eller bør være et medmenneske, for det er akkurat disse som trenger deg mest🩷💚

Nå er kofferten pakket på nytt, og jeg skal snart reise hjem til Askim 💚🩷