22/02/2024
24. januar 2023 fikk jeg påvist nevroendokrin livmorhalskreft.
Det ble et år fylt av dødsangst, tårer, hårtap, smerter og veldig mye reising frem og tilbake fra Molde til Trondheim. Men det var også et år med glede, latter, opplevelser, nye bekjentskaper og små seiere. Den største seieren fikk jeg 10. november, på NET-kreftdagen, da jeg ble erklært frisk for kreftceller.
Akkurat et år senere fra diagnosetidspunktet, 24. januar 2024, fikk jeg den nedslående beskjeden om at kreften er tilbake. Det som vi opprinnelig trodde var en betennelse i en muskel og i magesekken, viste seg å være metastaser. Kreftcellene i livmorhalsen er fortsatt borte, men de er "over alt ellers", sa en heller usympatisk og brutal lege på Molde sykehus.
Gynkreft får ikke mye støtte til forskning, og NET/NEC-kreft er såpass sjelden, at nå har legene ingenting å gi meg. Dvs; jeg har begynt med andrerekkebehandling som brukes til "vanlig" livmorhalskreft. De har liten tro på at cellegiften vil virke, men det er også en liten pose med immunterapi med i behandlingen, og det er den vi setter alt håpet vårt på nå.
Jeg har på ingen måte gitt opp, og jeg gleder meg over hver dag. Samtidig så må jeg være realistisk. Og samtidig så må jeg tro på mirakler 😊
Kreften tar opp veldig mye av hverdagene mine nå - så om vi treffes er det fint om vi kan snakke som vanlig. Uttrykk av sympati er selvsagt ok, og man har lov å spørre om det er noe man lurer på, for all del. Men så vil jeg helst bare få flire litt! 😊