25/07/2025
Det er mye som kan skrives om det å ikke bli trodd og effekten av det. Har du opplevd å ikke bli trodd og kjent på effekten av det?
Som familiens sorte får ble jeg stadig mistrodd og det er mange historier hvor jeg ikke ble trodd som belastet mitt nervesystem med ugyldige overbevisninger og trossystem, her er en sånn historie.
Jeg var seks år gammel da jeg for første gang kjente den vonde følelsen av ikke å bli trodd. Ikke bare misforstått – men direkte avvist. Mamma nektet å tro meg, uansett hvor mange ganger jeg forklarte. Uansett hvor sterkt jeg sto i det.
Jeg husker skammen. Oppgittheten. Den murrende følelsen av å bli sett på som en løgner, selv når jeg snakket sant. Det var som om hele kroppen min ropte: “Men jeg prøver jo bare å forklare hva som skjedde!” – men ordene falt døde til bakken. Ingen tok dem imot.
Det som faktisk hadde skjedd, var dette:
Jeg hadde vært sammen med fetteren min, som var rundt tolv år – seks år eldre enn meg. Han kunne være ganske vilter. Den dagen foreslo han at vi skulle dra ned til byen og innom søsteren hans på jobb for å få noen penger. Jeg trodde det var nettopp det vi skulle.
Vi gikk inn på en Narvesen-kiosk. Jeg så ikke søsteren hans der, og skjønte egentlig ikke hva vi skulle. Plutselig, helt uten forvarsel, dro han opp en lommekniv og prøvde å rane de som jobbet der.
Jeg fikk sjokk. Alt i kroppen min sa løp, og det gjorde jeg. Jeg sprang ut og rundt hjørnet, og sto der og prøvde å forstå hva i all verden som nettopp hadde skjedd. Så kikket jeg tilbake, og så at han var blitt overmannet av betjeningen.
Jeg løp hjemover, men kom bare halvveis før politiet stoppet meg. De hadde plukket opp fetteren min og visste hvem jeg var. De tok meg med hjem.
Men det vondeste kom ikke fra hendelsen i butikken. Det kom hjemme – da jeg ikke ble trodd.
Mamma trodde jeg løy. At jeg hadde vært med på det. At jeg dekket over noe. Jeg husker hvordan hun så på meg med blikket sitt – ikke sint, bare fast bestemt på at jeg ikke snakket sant. Det var som å bli kastet ut av sin egen virkelighet. Som om jeg ikke fikk eie historien min. Som om jeg ble presset inn i en rolle som ikke var min – og måtte akseptere en løgn om meg selv for å gjøre henne trygg.
Den opplevelsen har fulgt meg lenge. Den satt seg i kroppen. Som en slags indre uro: Hva hvis de ikke tror meg? Hva hvis det ikke spiller noen rolle hva jeg sier? Hva om sannheten min ikke er nok?
Har du kjent på det – å ikke bli trodd?
Det gjør noe med et menneske. Spesielt når man er liten og helt avhengig av de voksnes blikk, reaksjoner og tro på deg. Når du ikke blir trodd, er det ikke bare ordene som blir avvist – det er du som menneske.
Psykologisk skaper det skam og tvil. Biologisk går kroppen i alarm. Nervesystemet trekker seg sammen, og tryggheten forsvinner. Hjernen spør: Er jeg trygg? Er jeg feil? Er det farlig å være meg?
Og det er ikke noe som nødvendigvis forsvinner med alderen. Jeg har møtt den følelsen igjen som voksen – i relasjoner, i møte med autoriteter, eller når jeg prøver å si noe jeg virkelig mener. Det er som om den seks år gamle versjonen av meg fortsatt står der og håper noen skal tro på ham denne gangen.
Så la meg spørre deg:
👉 Har du selv kjent hvordan det føles å ikke bli trodd – som barn eller voksen?
👉 Husker du hvordan kroppen reagerte? Hva som skjedde inni deg?
👉 Har du opplevd hvordan det motsatte føles – å bli trodd, møtt og tatt på alvor?
Del gjerne dine tanker/opplevelser rundt det å bli trodd 🙏
Det er en enorm forskjell. Å bli trodd kan være det som gjør at vi klarer å stå oppreist. Det som gjør at vi våger å åpne hjertet igjen. Det som gjør at vi klarer å puste litt dypere. Det som gjør at du kan lene inn.
Ønsker deg en herlig helg 🍀
Klem på du 🥰
Cato
