Brumunddal Fysikalske Institutt As, Nygata 22B, Brumunddal (2026)

Brumunddal Fysikalske Institutt AS drives av fysioterapeuten Hans Emil Sterud samt manuellterapeutene Erland Wold Olsen og Benedikte Linge. Vi tilbyr fysioterapi, manuellterapi og rehabiliteringstrening i våre flotte nye lokaler. Vi tilbyr kursing i smerteforståelse, rygg-og isjiasplager, rehabiliteringstrening, ACT (coaching) og kognitiv terapi. Vi har også diverse grupper som spinninggrupper, diverse saltreningsgrupper, KOLS-grupper og avspenningsgrupper. Brumunddal Fysikalske Institutt ble grunnlagt av fysioterapeut Aagot Bøhmer i Gudahlgården i 1947. (Gudahlgården brant ned under krigen, men ble gjenoppbygget i 1947). Bøhmer hadde i 1930-årene startet sin fysioterapivirksomhet i Brumunddal ved Framheim Forsamlingslokale, ned mot jernbanestasjonen. I 1981 overtok Liv Bøhmer, niese av Aagot, og Hans Emil Sterud instituttet. Noen år senere tok fysioterapeut Grete Mellum Dæhlin over Livs andel som da hadde flyttet/etablert seg i Lund i Sverige. I 1991 startet Bjørn Garnevall, som senere tok videreutdanning i manuellterapi i Perth i Australia. I 2010 begynte Bjørn praksis i Halden. Hans stilling ble overtatt av manuellterapeut Erland Wold Olsen som også har sin manuellterapiutdannelse fra Perth i Australia.

11/03/2026

202. Kan vi fange smerten?

«å finne smertekilden er som å ta bilde av vinden. Du kan se konsekvensene av vinden, men ikke føle den eller se den» -ukjent-

Smertevitenskap er et svært krevende felt. Noen ganger liker jeg å sammenligne det med universet. Voldsomt, ubegripelig, uhåndgripelig, uoversiktlig og kaotisk. Vi liker å tro at vi kan låse inn vår forståelse. Vi gjør observasjoner og konkluderer. Ofte litt fort. Men vi må jo formidle en viten. Vi må jo ha noen maler og ikke minst lærebøker. Vi kan vel ikke vente til vi har to streker under svaret før vi deler vår forståelse? Vi må vel tross alt presentere den best tilgjengelige evidensen vi besitter i øyeblikket?

Det å studere universet dreier seg hovedsakelig å rette blikket eviglangt utover. Når vi skal studere kroppen må vi rette blikket motsatt vei; nedover og innover med så store forstørrelsesglass vi kan oppdrive. Etter mange tiår med stadig bedre forskningsmetoder og analyseverktøy forstår vi at smerter hovedsakelig dreier seg om mikrobiologi. Mindre om hva vi kan se med det blotte øyet eller gjennom bildediagnostiske verktøy som MR, CT og røntgen.

Til tross for ny og mer dyptgående kunnskap om smerte så er både terapeuter og ikke minst pasienters forståelse av smerter forkludret av «miljøskader». Smerteforståelse er også kultur. Og kultur kan ofte minne om noe religiøst. Vår forståelse kan gå i vranglås. Jo mer vi hører en forklaring, desto mer tror vi på den. Politikere liker å hevde at «det blir ikke noe mer sant av å repetere et utsagn». I praksis fungerer det likevel ikke helt slik. For de aller fleste av oss vil oppleve at stadig gjentatte utsagn, spesielt fra folk vi har tillitt til, både former og befester seg i våre sinn og skaper viktige bestanddeler av våre verdensbilder.

Verdensbilder møter jeg mye av i klinikken. De fleste som kommer til oss fysioterapeuter har tanker om smerter og hvorfor man har vondt. Noen har også veldig klare overbevisninger om hva som er «feil». Enkelte av disse igjen kommer med «bestillinger» for behandling basert på sine urokkelige (?) overbevisninger om hva som er galt med den vonde nakken eller det såre kneet. Det startet ofte med et såkorn. Et frø av (vrang-?) lære som etter hvert har formet seg til en barrikade omkring smerten. Det kan være en fysioterapeut, en lege, en kiropraktor, og noen ganger også en nær venn eller en onkel som har nådd helt frem til hjernens dype analytiske- og hukommelsessentre, og klebet seg fast med superlim. «Min vondt X kommer fra årsak Y. Punktum.

Heldigvis er det ikke mange som er så kategoriske og hellig overbevist om årsaken til sine smerter og plager. Enda viktigere er det at vi helsepersonell og terapeuter beholder vår evne til å holde våre horisonter åpne. For vitenskapelig basert forståelse av smertemekanismer øker stadig, selv om modellene vi bruker kan dominere i årevis før det kommer nye utfordrere. Vi mennesker liker konkrete og aller helst åpenbart logiske forklaringer. Vi er også programmert for energibesparing, så det aller letteste for oss er intuisjoner og magefølelser. Om man opplever en forklaring som resonerer med våre mistanker fanges vi ekstra lett! «Hva var det jeg sa?», eller «så var det akkurat slik jeg tenkte!». Vi får på en måte både bekreftet våre ideer og styrket vårt ego på samme tid. Så hvorfor skal vi da gidde å tenke på andre alternativer?

Vel, se for dere hvordan medisinske tiltak hadde sett ut om vi skulle slått oss til ro med kunnskapen vi hadde for 200 år siden. Om vi ikke hadde hatt flinke og nysgjerrige hjerner som tenkte utenfor boksen ville vi antagelig ikke kommet veldig langt. Som på de fleste andre fagområder står den etablerte og «nedskrevne» kunnskapen naturlig nok sterkest. Det som er vedtatt, opplest og nedfelt i lærebøker, på høyskoler og ved institusjoner er som en tykk mur som må brytes dersom ny vitenskap skal se dagens lyst blant fagfolk og kundegrupper. Bevisbyrden ligger alltid på den som kommer med nye tanker, ideer og studier. Ikke bare fordi det er slitsomt å skrive om fagbøker, men fordi forståelsen blant fagfolk har kostet penger, tid, blod, svette og tårer for å tilegne seg. Den kunnskapen professoren besitter har ikke kommet gratis, og «kom ikke her å fortell meg at det jeg har lært og undervist mine studenter om i 20 år er basert på feil og mangler! Ja, dere forstår sikkert bildet.

Smertekunnskap er et fagfelt hvor det er lett å klamre seg fast til og gjemme seg bak etablerte modeller. Hvorfor? Blant annet fordi det er vanskelig å både bevise og motbevise «en ubehagelig opplevelse» både i klinikken og i laboratoriet. Det blir som at fastlegen din skulle fortelle deg at dine smerter sitter i hodet eller ikke er reelle. Verken fysioterapeuten eller legen kan komme inn i din smerteopplevelse. Heldigvis for oss terapeuter. Og her kommer jeg, endelig, til kjernen i dette innlegget; smerte er ikke en ting! Og det er kanskje det viktigste utgangspunktet for å forstå smerte bedre. Smerte kan ikke engang fanges med ordet «følelse». Smerte er en (total-) opplevelse.

La meg gi noen eksempler som gjør det hele noe lettere å forstå. Og jeg vil begynne med å hente ut noen linjer fra et innlegg jeg skrev for noen år siden (innlegg nummer 56):

«Jeg liker å referere en av de virkelig innflytelsesrike fysioterapeutene de siste 30 årene, nemlig David Butler. Han har uttalt; «Kommer kjærlighet fra hjertet? Kommer sinne fra knyttneven? Kommer angst fra magen? Kommer lyst fra kjønnsorganene? Kommer smerter fra ryggen? Han kunne fortsatt å beskrive komplekse følelser vi mennesker opplever. Og han kunne fortsatt å sammenlikne med smerter andre steder i kroppen».

Fenomenene i forrige avsnitt er alle «opplevelser». Sammensatte prosesser som ikke kan føres tilbake til noe enkeltfaktor eller har noe felles nevner. Det betyr ikke at det ikke behøver å finnes noe primær driver eller en dominerende årsak, men at vi per i dag ikke har verktøy til å påvise konkrete årsaker, i hvert fall ikke som er tilgjengelig i den kliniske hverdagen. Typisk kan vi si at vi ser korrelasjoner (sammenhenger/medvirkende faktorer) men vanligvis ikke kausalitet (årsak).

Går jeg enda lengre tilbake i min essay-liste, til innlegg 29 skrev jeg om såkalt «lineær tenkning/mønstre» versus «fremvoksende tenkning/mønstre». Såkalte fremvoksende mønstre betegner hvordan samlinger av komplekse faktorer interagerer med hverandre. Og her finner vi smerten! Smerten er summen av ufattelig komplekse og kompliserte kjemiske og fysiologiske prosesser som opptrer dynamisk i flere av våre organiske systemer samtidig! Smerter er resultatet av et intrikat samspill av aktører som alle vil ha sitt ord med i saken! Tanker, følelser, hormoner, immunceller, «betennelsesstoffer» som reagerer fysiologisk i og mot nerver, muskler, sener, basert på genetiske faktorer, og på hvordan du spiser, sover, stresser og fungerer og lever sammen med menneskene og miljøene du omgir deg med daglig. Der har du smerte! Enkelt og greit? Ikke akkurat.

Universitetslektor Lennart Berntsen har satt seg inn i mekanismene beskrevet over og forsøker å ta for seg denne kunnskapen for å forklare disse komplekse sammenhengene. Selv for garvede fysioterapeuter kan materialet være overveldende og svært krevende å begripe. For å forenkle forståelsen lager han følgende tankespill:

Hjernen er ett nødvendig organ i en hel organisme, men å si at «hjernen lager smerte» er nesten som å si:
«Lungene lager pust» (pust er en prosess, ikke et produkt)
«Øynene lager syn» (syn er en opplevelse, ikke en ting øynene produserer).
«Bilens motor lager kjøring» (kjøring er en aktivitet, ikke en gjenstand).

For å gjøre ting enda litt mer komplekst så er det viktig å føye til at både smertegrad og smertelokalisering «rammer blindt». Dette har jeg skrevet om flere ganger tidligere, men poenget er altså at mye smerter ikke er synonymt med mye skade, og området du opplever smerter i kan være et annet enn der (den eventuelt fysiske) (del-)årsaken til smerte egentlig kommer fra.

Så om du, mot formodning, skulle ha klart å fordøye mesteparten av informasjonen over så kan du kanskje begynne med å kaste tidligere oppfatninger over bod, og kaste den «logiske hatten» på sjøen med det samme. For noen ganger er fenomener (som smerte) så komplisert og samtidig så enkelt så man kanskje bare, inntil videre, bør konkludere med det Trond Kirkvaag i KLMs sketsj og Vidar Theisens skikkelse sa da han skulle forklare værfenomener: « Det bare er sånn!». Det kan faktisk være en måte å starte med blanke ark på der logikken ikke nødvendigvis strekker til.

Heldigvis trenger vi ikke med full overbevisning finne en idiotsikker og vanntett diagnose for å behandle smerter. Det finnes tiltak mot smerter som er gode til tross for at man ikke alltid kan konkludere med sikkerhet. Hvordan dette henger sammen får bli til i et senere innlegg.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

20/02/2026

201. Den Nye "Sannhetskrigen" i Smertevitenskap

Siden årtusenskiftet har «faget smerte» gjort noen timilsteg fremover, ispedd noen steg bakover. Heldigvis har vitenskapelig metodikk blir både bedre og mer tilgjengelig for såvel fagfolk sim folk flest. Dette har blant annet medført at vi både legitimerer sunn skepsis og utfordrer forskere på en måte som tidligere nesten var uhørt. Likevel har ikke den menneskelige natur endret seg mer enn at vi fremdeles lar oss fortrylle av skarpe penner og spisse tunger. Ordets makt kan manipulere de fleste av oss dersom vi ikke har de kritiske antennene ute.

De siste 20 årene har såkalt PNE (pain neurscience education), eller smertevitenskapelig utdanning, vært den store revolusjonen. Kjernen i denne retningen er å benytte vitenskapelige funn (og tidvis teorier) til å forklare pasienter biologiske og nevrofysiologiske prosesser som ligger til grunn for våre smerteopplevelser. En av utfordringene og målene i denne tilnærmingen er naturligvis å forklare disse sammenhengene på en mest mulig folkelig og lettfattelig måte. PRT (Pain Reprocessing Therapy), som jeg skrev om for noen få uker siden, er en av retningene som har oppstått fra denne PNE grunntanken.

Mye av rasjonale i PNE er basert på en forståelse av at våre «fysiske vondter», eller våre smerter i muskel- og skjelettsystemet, stammer fra et nervesystem som har som primæroppgave å beskytte oss, men som lett blir overbeskyttende og overfølsomt. Mye av kjernen i tiltaksdelen er rettet mot å redusere frykt, unngåelsesadferd, overdrevent smertefokus og katastrofetenkning.

På mange måter kan man si at det vi i hovedsak har beskjeftiget oss med de siste 10 årene, om vi har fulgt de faglige anbefalingene, er å fokusere på «programvaren», eller hjernens tolkning og denne nevnte overfølsomheten i nervesystemet. Dette skiller seg fra den tidligere jakten på «feil i maskinvaren», eller mer presist, vår streben etter å finne konkrete feil, skader og mangler i muskler, sener, ledd, leddbånd og så videre, men også avvik ved bildediagnostikk som røntgen, MR og CT.

De siste få årene har PNE feltet fått en seriøs utfordrer i teamet til Asaf Weisman og John Quintner. Disse forskerne mener å ha funnet flere feil innen PNE-feltet. De hevder hardnakket at mens man i nyere tid har påstått at det ikke er nødvendig med forstyrrelser, skader eller feil i muskler, sener, ledd og så videre for å få smerter, er dette IKKE sant. De påstår at deres arbeid viser at det må finnes en eller annen feil i det perifere nervesystemet, altså i «armer og bein» og ikke bare i «hjernen»(/sentralnervesystemet) for at vi skal oppleve smerter.

Så har vi i med våre skylapper og iver etter å lete i sentralnervesystemet glemt å se etter «feil» lokalt i det perifere nervesystemet? Har vi glemt biologien i vår jakt på mekanismer i hjernen og det kognitive?

For forenklingen skyld kan vi i dag si at vi har to hovedleire innenfor smertevitenskapen. Først har vi den dominerende siden gjennom de siste 20 årene, nemlig den tidligere nevnte PNE leiren. Her er hjernen den store «sjefen». Et av kjernepunktene her er at hjernen kan skape smerteopplevelser i den perifere kroppen basert på kontekst, miljø, frykt, tanker og følelser. Stikkord er gjerne overfølsomhet og «falsk alarm». Budskapet til pasientene er at det er vondt, men trygt.

Den nye og voksende motparten er altså Weisman, Quintner og kompanis gruppe. Disse hevder at nocisepsjon, eller irritanter i kroppen/periferiet, være seg rygg, nakke, skulder, lår, legg eller fot (osv) alltid er bakenforliggende. De mener at smerter ikke kan eksistere uten noe form for signaler «i det vonde området». De hevder at dersom vitenskapsfolk ikke finner noe «feil» i periferien er det fordi våre verktøy enda ikke er gode nok til oppdage det og ikke fordi det ikke finnes noe feil.

Selv har jeg utfordret Weisman og Quintner på disse «skråsikkerhetene» (som forresten sikkert kan tilskrives enkelte også i PNE leiren). Weismann hevder at det er et ufravikelig faktum at deres gruppe har bevis som gjør at PNE leiren må knele fra sine tidligere synspunkter, mens Quintner direkte hevder at det må finnes en «svart svane» (et ekstremt og uventet vitenskapelig funn) for å kunne svekke deres teorier og at (mot-) bevisbyrden ligger hos den rådende smerteforståelsesmodellen PNE.

For meg ligger det blinde flekker, bevisbyrder og mer håndfaste funn og kanskje også en god porsjon arroganse på begge sider av saken. For vi må huske på at ingen sitter med en absolutt fasitt i hånd i en verden av komplekse og «usynlige» smerter.

Likevel må jeg, og flere med meg, som etter hvert har blitt veldig bevandret og kanskje overdrevent komfortable i PNE-verdenen være åpne og edruelige nok til å faktisk kikke andre veier. Dette inkluderer veier som truer vårt verdensbilde, dersom vi skal kunne utvikle oss. For kan det være ting på PNE siden som overses? Kan det være biologiske nøkler som passer inn men ikke får livets rett i etablerte fagmiljøer?

La oss se litt nærmere på hva «den nye skolen» sitter på av materiale.

For det første peker de på at dype smerter ofte kan skyldes såkalte metabolske forstyrrelser i bløtvevet. Mer presist hevder de at små endringer i PH (surhetsgrad) eller isjemi (oksygenmangel), aktiverer spesifikke reseptorer (ASIC-kanaler). Dette er dermed en reell alarm, og ikke falsk. Videre bringer de opp en tidligere «gammel kjenning», som også jeg ble introdusert for allerede for 15-20 år siden, nemlig «ectopic pacemaker generating sites», eller det faktumet at nerver kan begynne å «fyre» spontant fra steder langs nervefibrene, og ikke bare fra enden. En av de mest interessante og dominerende biologiske faktorene i Weisman og kompanis argumentasjon dreier seg om såkalte mikroglia. Mikroglia er deler av nervesystemets immunceller som kan bli sensitivisert eller «primet» og bade synapsene (kontakten mellom nervecellene) i en kjemisk suppe (cytokiner). Ideen er at porten til ryggmargen blir «låst i en åpen posisjon». Tanken er at faresignalene vil være obligatorisk, og ikke kan «tenkes bort». Grunnen er at selve «maskinvaren» er kjemisk endret.

Til slutt benytter Weisman og kompani medisinske effekter til forsvar for sine egne teorier. De benytter blant annet begrepet farmakologisk reversibilitet, og utfordrer den etablerte forståelsen med: «hvorfor forsvinner «uforklarlige» smerter umiddelbart ved lokalbedøvelse eller spesifikk nerveblokkade?». Dersom smerten var en ren tolkning i hjernen burde ikke disse intervensjonene ha slike smertedempende effekter. For Weismann og hans gruppe er dette direkte bevis på at vi her snakker om biologi, uavhengig av pasientens tankesett.

Ut ifra mekanismene beskrevet over er det kanskje ikke så rart at «den nye vinen» krever eksistensgrunnlag og levedyktige kår?
Mens mange vil hevde at Weismann og kompani er arrogante og lider av mindrevedighetskomplekser, er dette kanskje like mye tuftet på misnøyen med at «vi gamle pamper» får truet vårt virkelighetsbilde som at deres argumentasjon er svak. Det skal også sies at skråsikkerheten som kommer til syne hos disse nye forskerne nok ikke nødvendigvis står i deres tjeneste. Så for oss som studerer materialet er det nok først og fremst legge følelser og psykologi til side, og forsøke å konsentrere oss om innholdet i den nye forskningen.

Så, hvor beveger vi oss herfra? Vel, jeg tror det er viktig at begge leire går både et og to steg tilbake, puster noen ganger med magen og ser oss i speilet. Et godt utgangspunkt for å utvikle sin egen tankegang er å utfordre sine egne teorier og hypoteser. Det å lete etter svakheten i egen argumentasjon er nok den beste måten å komme nærmere sannheten på. Faktisk så er det å forsøke å avlive sin egen hypotese et grunnleggende prinsipp i forskning.

Personlig tenker jeg at vi enn så lenge bør tenke, ja takk begge deler! Det betyr ikke at begge sider nødvendigvis har rett. Faktisk så KAN IKKE begge sider ha rett i denne debatten. Det finnes ikke alltid to sannheter som kan leve i symbiose. I denne diskusjonen er det ofte så svart-hvitt at det enten er nocisepsjon eller ikke. Likevel mener jeg at vi enn foreløpig ikke har nok hard evidens til å kompromissløst hevde at det enten er sånn eller slik. Dessuten er det liten tvil om at selv om det skulle vise seg at nocisepsjon faktisk skulle være helt nødvendig for å oppleve smerter finnes det mange forsterkere både i våre indre og ytre miljøer. Det finnes drivere og/eller opprettholdende faktorer som eksisterer, om ikke uavhengig, så i det minste som bidragsytere til de «rene faresignalene» (nocisepsjonen).

Det mest interessante i denne pågående debatten er hvorvidt nocisepsjon alltid er en nødvendig utløsende faktor i smerter. Likevel er det et ufravikelig faktum at mennesker er mer enn bare celler og at, blant annet, psykologiske faktorer kan forsterke smerter. For en sterk skeptiker eller kritikker av Weisman og kompanis skole kan den forhåpentligvis, i det minste, bidra som en demper på overdreven psykologisering av pasientens plager. Det ligger definitivt urimelig krav og forventning bak ideen om at pasienter alltid skal kunne «tenke seg friske». Den nye skolen minner oss, som et minimum, på at vi bør være forsiktige med å både tolke og behandle pasienter fra et rent psykologisk ståsted, i det minste på gruppenivå.

Jeg tenker at debatten også minner oss terapeuter på noe svært viktig. Nemlig av vi som klinikere må være systemanalytikere. Vi må evne å tenke utenfor de tradisjonelle boksene, åpne våre horisonter og være klare for å integrerere ny vitenskap, selv om den kolliderer med våre trossystemer. På den ene siden bør vi være åpne for at det KAN være slik at det alltid er en biologisk tennplugg bak alle muskel- og skjellesmerter. Samtidig må vi erkjenne at det kan være psykososiale faktorer i pasienters liv som heller bensin på bålet. Grunnleggende er det uansett viktig å forstå at smerte er ikke enten i kroppen eller hodet. Det eksisterer et komplisert samspill mellom begge.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

08/02/2026

200. Aksjer i livet

“What you spend years building, someone could destroy overnight; build anyway” -Moder Teresa-

La oss være enige. Livet er ikke rettferdig. Det er fullt av overraskelser, uforutsette vendinger, og gode odds som snus til dårlige. Vi stilles i det hele tatt overfor millioner av variable gjennom et langt liv. «Life is half chance» som spaltisten Mary Schmich formulerte det. Vi står overfor en mengde valg hver dag. Noen vanskelige, noen lettere, noen på autopilot, noen veloverveide, noen på magefølelse. Summen av disse blir til vårt liv. Kontroll vil vi aldri få. Men bør vi til tross for dette ha noen leveregler, følge noen prinsipper og basere oss på sunne verdier?

La meg lage noen eksempler hente fra meg og mitt eget liv. Som om ikke livet er krevende nok fra før, har jeg en tendens til å gjøre livet enda litt mer komplekst. Jeg har en merkverdig tendens til å begi meg ut på utfordringer som er «litt i overkant». Sjakk, biljard, golf. Og nå det siste året; aksjer. Ikke fordi at jeg har så mye penger jeg skulle blitt kvitt, men fordi jeg synes det krevende ofte er både fascinerende og spennende. Det er vel slik at dersom noe er vanskelig så tennes det noen gnister i meg. Jeg vil så gjerne få til det jeg er dårlig på. I hvert fall en god del av det. Golf og biljard er noe man aldri mestrer fullt og helt. «Golf is not a game of perfect» er faktisk tittelen på en bok skrevet av den kjente amerikanske psykologen Bob Rotella. Kanskje er det også noe der. At jeg alltid har noe å jage etter. Man kan alltid bli litt bedre. Målstreken flyttes litt lengre. Kanskje er noe av appellen også i det å faktisk mestre noe krevende. Når det gjelder sjakk, er det noe jeg har måttet tone ned. Det ble litt mye, litt lenge. Og ikke ble jeg spesielt flink heller. Her «måtte» jeg prioritere. Skulle jeg virkelig bruke så mye tid på noe jeg ble så lite bedre på? Trøsten får være at jeg i det minste ga det en ærlig innsats. Jeg ga ikke opp uten å gi det en skikkelig sjanse.

Aksjehandelen er heller ikke noe jeg skal skryte av. Men jeg forteller meg selv at jeg er fersk. Det er mye å lære. Og villigheten og «stayer-evnen» vet jeg at jeg besitter. Grunnen til at jeg nevner disse interessene er todelt. For det første fordi jeg anser interesser som har en «åpen ende» for å være en potensiell livbøye i livet. Det å jobbe mot noe, skape noe, være kreative og oppleve og mestre er for mange selve meningen i livet. Man kan stå opp om morgenen med et driv etter å prestere bedre, lære mer, utvikle seg, vokse. På det ene eller andre feltet. Dette kan jeg i aller høyeste grad kjenne meg igjen i. For det andre nevner jeg aksjer spesifikt fordi jo mer jeg lærer om det, desto mer ekspanderer dette universet av vitenskap. I det minste for meg. Nå skal jeg ikke kjede deg med alskens mekanismer og variabler innenfor dette området, som for ordens skyld ikke skal late som jeg behersker helt selv. Men en ting som tiltaler meg i dette er at det ligner på det jeg ofte kaller «smerteuniverset». Det minner meg veldig om kompleksiteten bak smertemekanismer.

Den naive delen av meg antok i en tidlig utforskerfase at dersom jeg forsto 5-10 variable innen aksjehandel, så ville jeg kunne handle solid og profitabelt. Litt som jeg forsto smerter for 20 år siden. Bare jeg forsto ditt og datt ville jeg kunne zoome inn relativt gode svar og gjøre temmelig treffsikre valg. Slik er det altså ikke. Begge områdene dreier seg i stor grad om optimalisering av komplekse systemer. Det er i begge «verdener» snakk om å spille riktig og å skille mellom akutte signaler (informasjon) og kronisk «støy» (volatilitet). På begge disse områdene er det på den ene siden er det et altoverstående mål om å unngå irreversibel smerte eller totalhavari.

På begge felter er også forebygging essensielt. Å håndtere risiko er første steg enten man snakker om smerter eller aksjer. I medisinen er ordet «hormese» betegnende for ideen om at gradert stress er nøkkelen til å bli sterkere. Absolutt komfort er det motsatte. Mens «livsnyteri» er godt i øyeblikket og kan fungere bra i mange år, så vil det til slutt bite oss i halen. Investerer man i aksjer må man også tåle fluktuasjon eller variasjon av pris over tid. Det er sjelden noe lurt å sette seg ned i godstolen og gi opp dersom man har vedvarende smerter, på samme måte som det ikke er lurt å selge hver gang prisen går litt ned dersom man investerer.

Jeg tenker at livets spill i stor grad dreier seg om en edruelig innstilling om at vi ikke kan kontrollere alt, men at man samtidig kan utvikle en grunntanke om at valgene vi gjør og måten vi lever på kan påvirke vår livskvalitet gjennom livet. Visdom består i å best mulig forstå hva slags knapper man trykker på og hvilke man lar stå i fred. Gjennom livet slites vi hit og dit mellom følelser, fornuft, magefølelser og logikk, i vilkårlig rekkefølge. Kunsten er å finne en vei der man kan være et levende og allsidig menneske som gjerne springer litt hit og dit, men som alltid kan vende tilbake til en rød tråd eller en rettesnor som gir oss både trygghet og mening i livet. Disse trådene og snørene vil variere fra person til person, men vil fungere som et kompass hvor lever i tråd med dine egne overbevisninger og er retningsgivende for livet ditt som en helhet. Du vil føle at du ikke bare har det bra her og nå, men at du er på vei et sted som gir livet en betydning utover det som enhver tid utspiller seg foran øynene dine. Og nettopp dette er et av livets mange paradokser. Samtidig som du har dette kompasset som gir deg retning i livet, kan du nære energien du tilfører mer kraft gjennom at du er tilstedeværende underveis. Altså, om du vil gi mest mulig mening til og i livet kan du bevisstgjøre deg kraften som ligger i kombinasjonen av mål og (tilstede-)væren.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

29/01/2026

199. PRT og pendler som svinger

I fysioterapien og lignende fagfelt snakker vi ofte om «pendler som svinger», mellom det fysiske (bio (skader, betennelser, «fysiske feil»)), gjennom det mentale (psyko) og til det sosiale (sosiale) i den biopsykososiale forståelsesmodellen for smerte. Dette betyr kort fortalt at ekspertene er uenige om i hvilken grad «fysiske skader, feil og mangler» i muskler, sener, ledd og annet bløtvev styrer pasienters smerter versus i hvilken grad mentale faktorer/stressfaktorer og sosiale faktorer (sosial krets/sosialmedisin, sosioøkonomiske forhold) er dominerende. Mens vi i tidligere tider har fokusert mye på «bio» så har vi i de siste 2-3 tiårene gradvis fokusert mer på psykososiale faktorer som drivere i smertetilstander. Slik sett kan vi godt si at pendelen har vandret stadig lengre mot det psykososiale. I løpet av de siste 5 årene har det derimot skjedd endringer i vår forståelse av smertemekanismer. Blant annet har genteknologi og/eller kunstig intelligens, samt noen skarpe hjerners kritiske gjennomgang av det overveldende psykososiale fokuset (som for eksempel Asaf Weisman)) bidratt til å se oss litt tilbake over skulderen, eller i det minste litt utenfor våre psykososiale skylapper, for å se om det finnes nye perspektiver og andre muligheter bak dannelsen av våre smerteopplevelser.

Noen tiårs faglige vandring mot en sterke psykososial fokus i terapien har avlet frem mange grener. I løpet av det siste året er «Pain Reprocessing Therapy» (PRT) blitt det nye («buzz»-) ordet innenfor mitt og lignende fagfelt. Og jeg blir ikke overasket om det blir årets ord i fysioterapifaget.

På Oslo Universitetssykehus beskrives følgende om essensene av kjerneedukasjonen i PRT:
I edukasjonsdelen lærer pasientene at smerten deres er ekte og fysiologisk, at kroppene deres er friske, men at smerten skyldes en hjernegenerert falsk alarm. I teknikkdelen jobber vi med å sanke bevis for at kroppen er frisk, og trygge pasientene i at smerten ikke er truende - blant annet gjennom dialogisk hypnose, guidet mindfulness og ulike eksponeringsteknikker.

Personlig synes jeg PRT er både interessant og nok også verdifullt for mange. Spørsmålet er om det likevel er tid for å sitte litt rolig i båten og kikke seg litt rundt før vi tar helt av i kjølvannet av denne bølgen. For er det noe jeg har lært i mine over 25 år i faget så er det å utvise skepsis til hallelujastemning. Det briljante professoren (litt halleluja fra min side her altså…) og fagnerden David Butler har jeg referert til mange ganger. Jeg har også tidligere pekt mot Butler og hans innlegg på fagsiden Noijam for omtrent 13 år siden med tittelen «The rollercoaster of Professional life» (berg- og dalbanene i yrkeslivet). Her beskriver Butler om epoker i hans yrkesliv hvor nye behandlingsmetoder entret scenen og bergtok publikum (terapeutene). Han beskriver i alt 5 bølger, fra 1970-tallet og fremt til tidlig på 2000-tallet hvor ulike antatte gjennombrudd ble til moter og siden myter. Budskapet var klart. Han så nye bølger komme. Den gang eksemplifisert gjennom såkalt «dry needling» og Pilates. Han var ikke imot disse bølgene men manet til sunn skepsis og en kritisk sans mot bearbeidelsen av disse bølgene. Her er en lenke for spesielt interesserte (se også illustrasjon nederst):
https://noinotes.wordpress.com/2013/11/14/the-rollercoaster-of-professional-life/

Det finnes mange utfordringer og fallgruver relatert til hva vi velger å tro på med tanke på ulike smerteforståelsesmodeller. Noe av det som har vært både feil og følgefeil i vår fysioterapeutiske tilnærming til behandling i «alle år», har vært vår ofte overforenklede og ensidige fokus. Vi som terapeuter har utviklet «fanklubber» for gitte tiltaksformer. Dette har skapt bølger med «myter og moter». Som i politikken viser det seg at slike klubber (eller partier) ofte har livslang bindingstid. Når vi først har blitt hektet på en metode er det slett ikke enkelt for den menneskelig psyke å gi slipp. Det til tross for at det kanskje kommer nye og bedre forskning som enkelt og greit burde ha vært nok til, å i det minste, holde klubbfanen litt lavere. Av tankefeller verdt å nevne i denne sammenhengen er for det første såkalt «anker-bias». Denne fallgruven består av, kall det «kjærlighet ved første blikk-fellen». Om vi møter på informasjon som tiltaler oss av en eller aller helst flere grunner, hekter vi et mentalt anker til denne. Denne fellen er vi mest utsatt for om vi er nye på et fagfelt eller vi møter informasjon på et felt vi er lite bevandret på. Eksempelvis viser det seg at det folk lærer tidlig i utdannelsen er noe vi gjerne fester litt til eller i verste fall kjemper med nebb og klør for gjennom hele yrkeskarrieren. Ofte «ankret» til overnevnte fallgruve finner vi også «musikkvogn-bias (eller «skjevhet»). Denne tankefellen beskriver hvordan vi følger musikken (etter vindretningen om du vil) og henger med på det som er populært blant folk flest. Begrepet «flokkmentalitet» er ofte et resultat av blant annet denne fallgruven. Så dette er litt om hvordan et fenomen kan vinne populariteten gjennom tidvis lite etterrettelighet og skepsis, samt gjennom «suggesjon».

Nå skal man ikke være skeptisk bare for skepsisen skyld. Men man huske på at uten kritiske blikk og stemmer vil vitenskapelig praksis miste sin brodd. Dette med hypoteser, teorier og u- eller dårlig dokumenterte retninger innen våre yrkesgrenser er nesten blitt en skamplett på faget. Altfor ofte har vi vært altfor tidlig ute med feiringen av diagnostiske modeller og tiltaksmetoder. De fleste av metodene vi har benyttet på vårt felt har ikke tålt tidens tann. Dette må vi lære av. «Klok av skade» er nok her en passende vending, selv om «brent barn skyr ilden» kanskje er et litt for paranoid perspektiv. Altså sunn kritisk bearbeidelse av nytt materiale. Ikke vievann.

Men man skal altså ikke kaste ut babyen med badevannet. Jeg er altså ikke imot PRT. Mye av metodikken her er både interessant, spennende og bør ofte være en del av vår multimodale tilnærmingsprosess. Men går vi edruelig og etterrettelig inn i PRTs beveggrunn ser vi kjernene i denne terapien verken er nytt eller banebrytende. I mine øyne er PRT ganske enkelt en avart av det «moderne fysioterapeuter» har benyttet i mange år. Kanskje i en litt ny kledning. Og ikke minst med en bredere faglig og folkelig støtte. Harald Eia med sitt program «Harald og sytepavene» kan ta både noe av æren og noe skylden for at PRT har blitt et veldig populært felt den siste tiden. Æren for at viktig budskap spres til grasrota. Skylden for at fokuset og effekten nok blir overdrevet.

Dersom informasjonen er i tråd med god vitenskapelig metode og «ånd» så behøver jo ikke avsnittet over være spesielt problematisk. Men dersom informasjonen man blir presentert for er basert på svakt vitenskapelig eller upresist grunnlag blir det straks viktigere å rydde opp. Igjen, jeg sier absolutt ikke at PRT er en dårlig terapeutisk metode, men det er likevel, etter min mening, flere grunner til å gå PRT litt i sømmene. Det finnes nemlig metodologiske svakheter som kanskje har gått litt under radaren blant de fleste.

Om man ser nærmere på den vitenskapelige dokumentasjonen, ser det faktisk ganske tynt ut. Den såkalte «Boulder»-studien fra 2021 er den såkalte «gullstandarden». Denne studien er blitt fulgt opp med flere studier. Dette kan virke vel og bra. I realiteten er oppfølgingsstudiene i hovedsak såkalt «sirkulær bevisførsel» hvor de nye studiene er ulike varianter av analyse på den samme gruppen mennesker som er inkludert i originalstudien. Dette kan gi et inntrykk av at det er stor tyngde i den vitenskapelige dokumentasjonen, mens det kanskje heller er slik at det samme materialet i stor grad blir «vridd og vendt på».

Nå skal ikke jeg gjøre dette innlegget til en 10 siders granskningsrapport. Likevel må jeg, om jeg skal gi litt kjøtt på benet til min noe kritiske analyse gi en kortfattet oppsummering av mulige svakheter ved studiegrunnlaget bak PRT:

1. Seleksjonsbias: deltakerne er selvvalgte (selvpåmeldte) og i stor grad høyt utdannede. Dette innebærer ofte også at de er mer åpne for (studien som bruker) psykologiske forklaringsmodeller enn hva man må regne med at gjennomsnittspasienten er. Dette gjør overførbarheten til pasienter, og spesielt «tyngre» pasienter i verste fall veldig lav.

2. Mangel på blinding. Både pasienter og terapeuter visste hvem som mottok behandlingen. Dette gjør det vanskelig å kontrollere forventningsaspektet blant pasientene.

3. Svake kontrollgrupper. Saltvannsinjeksjoner og «usual care» er tiltak som bærer preg av sub-standard. Undertegnede mener at dersom man skulle hatt relevans i sammenligning burde eksempelvis «grundig fysioterapi» i form av annen samtaleterapi, kognitiv terapi, ACT, kognitiv funksjonell terapi eller lignende vært langt mer interessant.

4. Ekskluderingskriterier. Pasienter med påviste strukturelle skader eller kompliserte sykdomsbilder ble ekskludert. Dette er uheldig da mange kronikere som oppsøker fysioterapeuter presenterer med en slik «komplisert situasjon».

5. Boulder studiens pasienter hadde også et forholdsvis lavt smertenivå i gjennomsnitt (4/10 på VAS smerteskala). De mest plagede, krevende, kronifiserte og «dyreste» pasientene er dermed i hovedsak utelatt. Med standardavvik på 1,26 er det også sannsynlig at pasientenes smerter her ikke varierte stort fra 4, og at medianen ikke var veldig sprikende. Ser man på tall fra Spesialisthelsetjenesten så ligger en typisk pasient på en smerteklinikk på 6,5 til 8,0.

6. Interessekonflikter. Flere av nøkkelforskerne har økonomiske interesser i PRT. Dette er det opplyst om av forfatterne selv, som viser god åpenhet. Dette er positivt men disse interessene blir ikke svakere av den grunn.

7. Sosial forpliktelse/Media. Dette punktet kan kanskje virke litt merkelig, men mediaeksponering både sier litt om deltakerne, og gjør noe med deltakerne. Det blir her en setting som «hypes opp». I den forbindelse er det rimelig å mistenke at deltakerne får eller opplever et press om å «lykkes». Dette KAN føre til at de rapporterer bedre resultater enn det som faktisk oppleves. Dette er likevel vanskelig, om mulig, å enten bevise eller avkrefte.

8. Liten utvalgsstørrelse. Kort fortalt er 150 deltakere et lite utvalg for å si mye om en veldig stor og uensartet pasientvariasjon, som vi terapeuter tross alt møter i klinikken

Dette innlegg kan kanskje virke som et angrep på PRT. Det er det faktisk ikke ment som. Min intensjon med innlegget er primært å vise hvor krevende det er å undersøke behandling/terapi på pasienter og hvordan vår diagnostikk og behandlingsvalg avhenger av «hvor vi befinner oss på reisen» mot en mer vitenskapelig solid forståelse.Punktene over er ganske beskrivende for hvordan kritiske blikk kan rettes mot de aller fleste av studiene vi har på fysikalske behandlingsformer. Det er og blir vanskelig å studere oss mennesker først og fremst fordi det krever oppfølging over lang tid og fordi vi mennesker er så uensartede. Vi har ulike gener, forskjellig oppvekst, lever ulike liv og har forskjellige personligheter. Og livet er fullt av tilfeldigheter og overraskelser som gjerne virker langt sterke på mennesker «enn de andre dyra i skogen». Ikke minst så er ethvert smertebilde veldig unikt. Det finnes 1000 forskjellige måter å få kroniske smerter på. Det å «fange» personer med nogen lunde likt avtrykk er veldig vanskelig. Det å styre tilfeldighetene i pasienters liv underveis i studier er krevende. Noen ganger er det faktisk kjemien mellom pasienten og terapeuten som synes mest avgjørende for behandlingseffekt. Altså mellommenneskelige relasjoner. Dette får for ordens skyld per nå stå for min regning, siden også dette er utfordrende å bevise. Kanskje må jeg for plassmessige hensyn bare satse på at leseren tror meg på den potensielle helbredende effekten mellom to mennesker, som for øvrig også er dokumentert (for det det er verdt) i en rekke studier.

Forskere og utøvere av PRT har tatt smerteterapien med storm blant annet med resultater som smertefrihet for mange av deltakerne. Det høres kanskje for godt ut til å være sant. Vel, jeg skal ikke betvile at noen ble smertefrie. Det jeg er mer usikker på er hvor stor overførbarhet dette har til den gjennomsnittlige kroniske smertepasienten, og ikke minst til de med mest plager/smerter. Likevel må jeg erkjenne at til tross for sine metodiske svakheter har PRT potensiale, sammen med lignende terapiformer. Og så er det viktig å se at PRT (og lignende retninger) ikke er noen universalnøkkel til smertefrihet. I hvert fall ikke basert på studiene som så langt er presentert. Det er her altså viktig å kjenne sin besøkelsestid. PRT er et verktøy som absolutt kan prøves og brukes, men sjelden som et enkeltstående tiltak der pasientene har langvarige sterke smerter og et sammensatt «smertebilde». Målsetningen om total smertefrihet med en hvilken som helst enkeltstående behandlingsform (som typisk har en tidsbegrensning) har sjelden vært en god og sannferdig strategi, uansett hvor gode intensjonene måtte være. Det er dog verdt å merke seg at PRT ikke gir noen lovnader om smertefrihet, noe som selvfølgelig er en veldig viktig distinksjon.

I samtalemetodikken motivasjonsintervju (MI), som også er ganske hyppig praktisert blant oss terapeuter, finnes et prinsipp som kallen «DARN» og står for Desire (ønske), Ability (mulighet), Reason (grunn) og Necessity (nødvendighet). I et hvert forløp med langvarige smerter er det viktig at pasienten har et iboende sterkt ønske, samt muligheter og ressurser til å ta aktivt del i egen rehabilitering. Det er rimelig å anta, med deltakerne/utvalget beskrevet høyere opp i teksten, at pasientene som deltok i denne studien hadde godt over gjennomsnittet av nevnte forutsetninger. I klinisk praksis møter vi terapeuter pasienter som ofte har helt andre forutsetninger, hvor langvarige smerter har lagt en betydelig demper på alt fra ønsker til tro og håp. Mange har opplevd store skuffelser både gjennom liv og lære, og har mistet mye av glød og ressurser på veien. Muligheten for rask og god bedring kan være sterkt begrenset, og krever ofte langvarig og tverrfaglig innsats Det er her de store utfordringene ligger. Jeg sier ikke at PRT ikke kan være en viktig del av terapien her, men det krever sannsynligvis en dreven terapeut med gode doser pedagogiske evner og psykologisk innsikt. Det krever antagelig også en terapeut som evner å se andre drivere av smerte en det som finnes innenfor PRTs nedslagsfelt.

NB! Jeg gjør oppmerksom på at metodikken beskrevet over er den jeg kunne oppdrive på nettsider som jeg regner som pålitelige og legger til grunn at denne informasjonen medfører riktighet. Samtidig tar jeg forbehold om at det kan ha sneket seg inn en unøyaktighet eller to. Dersom noen kan finne noe feil her, skriv gjerne i kommentarfeltet eller ta kontakt med meg på andre vis.

Vh
Erland

Adresse

Nygata 22B
Brumunddal
2380

Telefon

+4762341239

Nettsted

https://brummundalfysikalske.klinikk.pasientsky.no/no/#home

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Brumunddal Fysikalske Institutt As legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Praksisen

Send en melding til Brumunddal Fysikalske Institutt As:

Brumunddal Fysikalske Institutt As