Brumunddal Fysikalske Institutt As

19/09/2025

193. Konstruktiv kritikk

Det er mange veier til god helse. Vår familie, venner og sosial krets er en del av den arbeidsmodellen vi fysioterapeuter bruker som populært kalles den biospsykososiale (smerte-)modellen . Hvordan vi fungerer sammen med andre mennesker kan være helt avgjørende for både fysisk og psykisk helse. Sosialmedisin er ofte viktigere enn den medisinen du får i boks eller på glass. Men denne medisinen består ikke bare av sol, latter og sang. Jeg møter nok av folk som håper og tror at livet skal bli tipp topp bare man er ydmyk, snill, grei, omsorgsfull, empatisk, velvillig og raus. Hele tiden. Faktisk vil jeg nesten tørre å påstå at disse kvalitetene representeres i større grad hos folk som kommer for hjelp hos meg enn i resten av befolkningen. Mange gir for mye, og får for lite. Livet blir i ubalanse. Tanken blir tom. Overskuddet forsvinner og helseproblemene melder seg.

Vi kjenner alle noen som tilsynelatende elsker å påpeke andres feil. Kanskje som en kamuflert og gjerne ubevisst selvforherligelse? Kanskje som et godt alternativ til å skryte av sin egen fortreffelighet? Ved å dvele ved andres utilstrekkeligheter kan man nære sitt ego og føle seg overlegen. Det er i det minste lett å tenke at dette kan være motivene i tilfeller der man ikke forstår poenget med kritikken. Med dette mener jeg at kritikken (eller bemerkningene) ikke synes å kunne bidra til noen positiv endring. Dette kan være fra tilfeller hvor man har hengt jakka på feil knagg til at man har vasket hele huset men har glemt å tømme vaskebøtta etterpå. Det kan være at man angripes personlig i stedet for at saken det dreier seg om får fokus. Det kan dreie seg om hendelser i fortiden, som man naturlig nok ikke kan endre på, eller de kan dreie seg om grunnleggende personlighetstrekk, hvor man eksempelvis som introvert kritiseres for å ikke være mer ekstrovert. Så både motiver og former for kritikk kan være uheldige, for å si det mildt. Så finnes det bedre måter å løse utfordringene over på?

I dette innlegget ser jeg på en av de viktige men vanskelige mellommenneskelige samhandlingsformene som er viktig å lære seg. Både for seg selv, for mottakeren og hele den sosiale konteksten man befinner seg i, fra tid til annen. La oss se litt nærmere på «konstruktiv kritikk».

Dette med å gi gode og effektive tilbakemeldinger er en egen kunstform. Først og fremst fordi det er få av oss som liker «kritikk» uansett hva slags positiv merkelapp du måtte sette på den. Spesielt når den ikke er forventet eller etterspurt. Om man er forberedt eller har oppfordret andre til å fortelle ting som man selv gjør for dårlig eller feil i den hensikt av å bli et bedre menneske eller en bedre kollega er det noe annerledes. Man har på en måte stålsatt seg for andres «hugg». Likevel er måten tilbakemeldingene eller kritikken serveres på ofte avgjørende. For hva? For at tilbakemeldingen skal være mottakelig og effektiv!

Hva slags feedback som fungerer best er selvfølgelig også avhengig av hva slags person man er. Er man «tøff og hard» kan du kanskje ta imot det meste. På en annen side biter ofte den samme kritikken dårligst på de mest hardbarkede. Det du ga av tilbakemelding en dag kan være glemt den neste. Og da hjelper det jo lite for den «gemene hop» at kritikken er veloverveid og oppbyggende. De mest skjøre tar kanskje til seg mest av kritikken men vil kanskje samtidig føle seg mest krenket, rammet eller rystet av selv mild konstruktiv kritikk.

Å gi en effektiv statusrapport eller tilbakemelding kan også avhenge av mottakerens livssituasjon og humør. Om livets beger er fullt eller om man simpelthen har stått opp på feil fot kan en (oppfattet) noe negativ kommentar være nok til at det nevnte begeret renner over. Dette kan gi en fysisk og/eller verbal respons eller skape uheldige indre reaksjoner hos mottakeren. Alle disse tingene gjør det som regel vanskelig å vurdere om beskjeden som er gitt har falt til god jord eller ei. Om kritikken bærer frukter er naturligvis også avhengig av avsenderen. Måten man overbringer budskapet på er en nøkkel, og er avsenderen i en vanskelig og stressende livssituasjon kan tone og stemmeleie være nok til at en ellers semantisk fornuftig fremføring av budskapet være et hindre for en eller god konstruktiv kritikk.

Så til nødvendighet og timing. En livsfilosof sa en gang: «vil du ha rett eller fred?». Dette sitatet kan det være greit å ha lett tilgjengelig i pannelappen. Det kan fungere som en påminnelse om hvorfor du kommer med en form for kritikk. Hva ønsker du å oppnå? Vil det kunne frembringe noen viktig og varig endring hos mottakeren? For mennesker flest er opptatt av anerkjennelse, egenverd og selvhevdelse. Er det dette som driver kritikken?Et av de, ofte ubeviste, triksene vi bruker er å plukke på andres feil eller utilstrekkeligheter. Den samme livsfilosofen sa ved et annet tilfelle: «Catch people doing right!». Ja det høres bedre ut på engelsk, men på norsk blir det: «Ta folk i å gjøre rett!». Tenk litt på disse to sitatene. Blir det ikke en vinn-vinn-situasjon i det fleste tilfeller om man i det minste begynner i den retningen. Som en slags grunninnstilling. Det å begynne med en vennlig og oppbyggende innstilling til et annet menneske skaper grobunn for god kjemi, god dialog og i det hele tatt gode samarbeid. Jeg mener ikke at man skal gi falsk ros, men kanskje bli flinkere til å bemerke ting andre mennesker gjør som er bra. Dette vil vanligvis også gjøre at man skaper en liten buffer for konstruktiv kritikk når dette virker å være på sin plass.

Om og når man bør gi konstruktiv kritikk og når man kanskje bør la være er ikke så lett om man lever etter impulsmetoden. Altså, om man har for vane å agere før man tenker seg litt om er det nærmest uunngåelig å gå på en blemme i ny og ne. I hvert fall om man ikke har lært seg til å ta hensyn til andre som et slags grunnleggende kompass og instinkt i livet. Om man vet man har lett for å falle utpå med noen ubetenksomme kommentarer er nok første steg å erkjenne og bevisstgjøre seg disse tendensene eller denne adferden. Hvis man skal kunne kalle noe for konstruktivt bør det være nettopp det. Konstruktiv. Selve ordet defineres som oppbyggende, positiv eller nyttig. Dermed er det også lurt å puste med magen og tenke over hvordan kritikken fremlegges fremfor å la øyeblikkets følelser ta overhånd. Og husk; «det er ikke hva som blir sagt, men hva som blir hørt», som er avgjørende for kommentarens verdi.

Jeg har i tidligere innlegg skrevet om et av de grunnleggende prinsippene i ACT (acceptance and comitment therapy, «coaching»), nemlig såkalt «kreativ håpløshet». Denne øvelsen består i å stille seg en svært viktig spørsmålsrekke i livet, nemlig: «hva gjør jeg?»,» Hvorfor gjør jeg det?» Og; «hvordan fungerer det?». Dette kan gi mange viktige øyeåpnere i livet, og er ofte en god måte å endre sine uvaner på. Men dette spørsmålet kan også rettes mot ens forhold til andre mennesker i livet. Hvordan fungerer min adferd på de rundt meg? I tilfeller der tilbakemeldinger overfor andre er tema, så er dette grunnleggende selvkorrigerende resonering. Dersom man opplever at sin konstruktive kritikk sjelden når frem, så kan det skyldes alt fra lavt stemmeleie og lite autoritet til usaklighet, høyrøstethet og frekkhet i metoden. Så om du opplever å sjelden nå frem med din velmenende kritikk kan det skyldes mottaker, deg selv, eller begge.

Jeg tenker det er viktig å definere formålet med kritikken man ønsker å uttrykke. I terapeut-pasient-situasjoner er målet ofte relativt klart. Man ønsker å hjelpe pasienten til å gjøre sunne og bedre valg for seg selv. På arbeidsplassen kan det være et ønske at folk skal gjøre en bedre jobb. I privatlivet hos den nære familien kan kritikken ofte være mer planløs og impulsiv. Det samme på idrettsbanen, da spesielt i lagspill. Personlig opplever jeg vanligvis den minst konstruktive kritikken nettopp der. Gjerne malplassert og primitiv. Det å slå en feilpasning eller bomme på et skuddforsøk kan være nok til å få kritikk, til tross for at man prøver sitt beste. De fleste av oss har lært oss å bry oss minimalt om dette, men nye ansikter kan nok få en støkk av «kommentarklimaet». En litt interessant egenobservasjon eller «funfact» her er at ungdommen virker å være mye flinkere til å unngå den slags unødvendig kritikk på denne arenaen. Så her finnes det kanskje også håp .)

Mange er nok relativt ubeviste på hvordan man kommuniserer med andre. Dette gjelder for øvrig helt sikkert også meg selv, til tross for at liker å tro at jeg er bevisst nok og har lært nok på dette området til å levere noe over snittet. Min bevissthet på feltet kan kanskje også gjøre at jeg er mer oppmerksom på feil og fallgruver her. Eksempelvis kan jeg relativt lett observere folk rundt meg gi tilbakemeldinger som, i mine øyne, ofte virker ganske formålsløse. Det kan være alt fra bemerkninger og kommentarer på ting som, mot normalt, er glemt å gjøre, mot normalt til den nevnte feilpasningen på fotballbana.

Selv tenker jeg at det sjelden er en dårlig ide å enten forholde seg nøytral eller kikke etter positiviteter i møter med andre mennesker. Spesielt som «inngang». Er det en kompis du ikke har møtt på lang tid bør du kanskje ikke innlede med en sleivete kommentar, selv om du kanskje selv synes det er gøy. Selv om støvsugeren er satt litt på feil plass for en gang skyld, kanskje det beste for alle parter, inkludert deg selv, er å bite det i deg å sette den på plass uten å påpeke dette lille feiltrinnet. I det hele tatt tenker jeg det er viktig å se mer på hensikten enn utfallet i mange tilfeller. Hva var den sannsynlige grunnen til at personen «trådde feil»? Var det ubetenksomhet eller vrangvilje? Var det latskap eller forglemmelse? Var det et engangstilfelle eller er det gjentagende? Var det ondskap eller dumskap? («Hanlons Razor»).

Konstruktiv kritikk er tidvis helt på sin plass. Spesielt gjelder dette om uønsket adferd på jobb eller privat er gjentagende og dirkete ødeleggende for enkeltpersoner, familien eller den sosiale krets. Samtidig tenker jeg det er viktig å lage «buffere» for toleranse og ulikhet i alle sosiale settinger. Det er grunnleggende viktig å innse at folk tenker, tolker og handler ulikt, basert, i hovedsak, på gener og oppvekst. Selv har jeg et inntrykk av at mange bruker eget verdensbilde som rettesnor i livet, og kanskje har manglende forståelse for at ens oppfatninger og verdigrunnlag kan skille seg veldig fra naboen. En større åpenhet for naturlig mangfold gir derimot et langt bedre utgangspunkt for å kunne legge følelser til side når tilbakemeldinger skal gis.

Enkelte ting andre mennesker tenker, sier eller gjør kan kanskje forstås men ikke forsvares, som det heter. Dette betyr ikke at man bør tillate seg selv å korrigere andre mennesker etter eget forgodtbefinnende. I stedet tror jeg at man så godt det lar seg gjøre bør sette seg inn i det andre menneskets mulige utgangspunkt. Hvorfor tenker, sier og handler den andre personen som den gjør? Kan det være en god forklaring? Kan det til og med hende at dette mennesket fra et objektivt ståsted handler riktigere enn meg? Kan det være mine egne prinsipper, leveregler og kjerneverdier som hindre meg i å tenke riktig? Metakognisjon er et begrep som beskriver vår egen evne til å tenke dypere over hvordan vi tenker. Dette burde kanskje være et eget fag i grunnskolen?

Om man skal bli flinkere til å komme med konstruktiv kritikk tror jeg det er viktig å først vurdere:

1. Viktigheten med å komme med kritikk i utgangspunktet
2. Ideen om at det andre mennesket kan ha ulikt kompass i livet
3. Muligheten for at det er din egen oppfattelse som er gal
4. Om andre trår over dine grenser (og er dine grenser rimelige?)
5. Kritikkens fremførelse
6. Å gi mottakeren tid å rom til å komme med en respons

Jeg valgte punkt 1 over først av en grunn. Dette punktet mener jeg er det springende punktet, og det avgjørende spørsmålet man stiller seg selv om man vurdere å rette kritikk eller tilbakemelding til et annet menneske. Er det virkelig slik at denne kritikken er nødvendig for noe annet enn ditt eget ego? Gir du kritikken for at du (ubevisst?) selv skal føle deg overlegen gjennom om devaluere den andre personens tanker, handlinger eller oppfatninger? Vil kritikken sannsynligvis føre til endringer? I så fall hvilke, og til hvilken pris? Hva som er rimelig kritikk og hvor skillet går mellom urimelig og konstruktiv kritikk er en vanskelig vurdering. Dermed er intensjonene og forberedelsene avgjørende. Slik kan man lettere unngå gråsoner, utydelig kommunikasjon, misforståelser og dårlig stemning.

Noen vil kanskje tenke at jeg her krisemaksimerer og gir lite legitimitet eller høy terskel for konstruktiv kritikk. Kanskje tenker man at jeg hauser opp under et "krenkehysteri" eller er for «woke»? Vel, folk flest nok har gått av å jobbe med å bli mer robuste og resiliente, eller kanskje aller viktigst; å ta til seg kritikk, om denne er passende. Likevel er det egentlig kun mottakeren som kan avgjøre om hen blir krenket, fornærmet, såret eller devaluert i en gitt kontekst. Her er det ikke snakk om å bare «skjerpe seg» og «bli voksen». En slik fordumming av denne type debatter ser man litt for ofte, og bidrar ikke til vekst og læring for noen. Jeg tenker at det er sentrale her er å ta høyde for at folk føler forskjellig, og om «avsender» er av en mer uredd og robust art en mottaker gir ikke dette på noen måte fritak for avsender. Avsender vil aldri bli offer i en slik situasjon, med mindre mottaker reagerer disproporsjonalt på rimelig kritikk. (Samtidig kan det jo være at avsender retter kritikk mot mottaker nettopp fordi førstnevnte har følt seg som et offer, eller i det minste blitt urettferdig behandlet, i forkant.)

Dette med såkalt positiv kritikk vil aldri bli som ros og komplimenter. Så man kan kanskje heller ikke forvente at absolutt alle er mottakelig for kritikk i den forstand at det ikke vil endre deres tanker og handlinger. Likevel tenker jeg at alle har godt av sunn kritikk innimellom. Uten tilbakemeldinger blir det vanskelig å korrigere egen adferd, noe som blant annet kan skape inntrykk av at det ikke er noe å rette på. Det er ingen tjent med.

Til slutt vil jeg bare nevne at det er viktig å både bli flink til å levere konstruktiv kritikk og det å ta imot slik kritikk. Samtidig er det viktig for begge parter å være seg bevisst å holde kritikken på et saklig og oppbyggende plan. Det er viktig å forsøke å skape en likeverdig situasjon der partene yter hverandre grunnleggende lik respekt og at man så godt som mulig skaper en dialog (fremfor en monolog) der konstruktiv kritikk gis rom for å vurderes og besvares enten som direkte tilsvar eller i etterkant. På den måten kan man best mulig sikre at kritikken mottas, bearbeides, modnes og forhåpentligvis gir eventuelle nødvendige (?) endringer i fremtiden.

Ha en fin dag!

Vh

Erland

17/08/2025

En viktig påminnelse: Vær forsiktig med å stole på KI Chatbots når du trenger helsehjelp

AI chatbots like ChatGPT, Gemini, Copilot, Claude, and Perplexity are making their way into healthcare conversations—but how accurate are they when it comes ...

10/08/2025

192. Livsglede

Fagnerd som jeg er følger jeg en del fagflinke ressurspersoner på sosiale medier. Her er det massevis å velge mellom, så det å forsøke å filtrere bort folk som, i mine øyne, selv sliter med å filtrere bort støy, dårlige studier og kanskje i tillegg sliter med å resonere rundt vitenskapelige temaer, blir desto viktigere. Og så har vi de som repeterer hverandre, delvis fordi det er lettere å skape innhold for sine kanaler dersom andre gjør jobben først (?). Og så har vi de som faktisk sitter og leser mer eller mindre ordrett fra nettsider i sine informasjonsvideoer, vlogger eller hva man ønsker å kalle det. Da tenker jeg at man heller kan bruke tiden på noen annet. I det minste kan man jo bruke AI tjenester for å få oppsummert videoene, om man ønsker å være effektiv.

Wazim Zahid er en lege jeg har et litt ambivalent forhold til. Vi er ikke enige i alt, og det er vel for så vidt helt greit. Er man enig med alt en person sier og blitt en supporter/fan eller disippel er man på ville veier. Da kan man knapt si at man tenker selv. Tar man seg selv i å sette tommelen opp for alt en fagperson sier bør alarmklokkene gå. Men til poenget, jeg kikket på en video som Zahid la ut her for noen dager siden, og den traff humorknappen min så det sang. Han sa, sitat; «Hvis du erstatter en kopp av morgenkaffen din med grønn te, så kan du faktisk ta bort 85-90 prosent av den lille livsgleden du har igjen». Tygg litt på den. Eller rettere sagt, sipp litt på den. Da jeg klikket på den videoen satt jeg med fagbrillene på og forventet et og annet gullkorn om hvor bra grønn te var i det ene øyeblikket, til en aldri så liten (innvendig) latterkule det neste. Det første jeg tenkte er, mannen har en fantastisk humor bak den smarte fasaden. Det andre jeg tenkte var at han er uhøytidelig nok til å tulle litt med vitenskapen. Og det tredje, og det viktigste jeg tenkte var at bak humoren, ligger det et veldig viktig budskap.

I forrige innlegg skrev jeg om viktigheten av strukturert rehabiliteringstrening. Nå skriver jeg om et annet aspekt av livet som er minst like viktig. De små gleder. Kall det gjerne «guilty pleasures», sosialmedisin, livsnyteri eller et spark bak til illusjonen om det perfekte. Vi er her tilbake til det forslitte, men alltid aktuelle utrykket: «den gylne middelvei». For hvor mange av oss er det som sitter igjen med en formue av livsglede dersom vi stadig vekk streber etter det perfekte og plettfrie liv? Det finnes i dag en såkalt longevity-bølge. Dette er en slags menighet som streber etter å leve lengst mulig. Også best mulig hevdes det. Man skal altså leve et langt, friskt og godt liv. Lang «health span», som det kalles på internasjonalt. Det betyr at man skal være frisk og rask gjennom et langt liv. For meg personlig er ideen for det mest god. Dette er på en måte et motstykke til tanken om et hedonistisk liv, eller tanken om at meningen med livet er nytelse.

For de som lever slavisk etter longevity prinsippet vil nok forrige setning falle til dårlig jord. De vil nok hevde at meningen med deres liv er å leve så sterkt og friskt som mulig og at dette i seg selv gir den største meningen. Kanskje kan man sammenligne dette med toppidrettsutøveren med et mål for øyet; nemlig å bli best, bli mester! Meningen erstattes med målet. Kanskje forveksles med målet. Dette er kanskje best definert som «delayed gratification» på steroider. Man kjemper i måneder og år for å krysse målstreken først en dag. Noen blander her kanskje sammen «mål» med «verdi». En verdi definerer hva som virkelig betyr noe for en gitt person i denne personens liv. Det definerer hva som skaper en dypere mening, som en indre livskraft, som et kompass. Dette er noe man kan ha med seg hver time, hver dag, gjennom livet. Et mål er noe du når, kanskje på et brøkdel av et sekund, et eller annet sted der fremme. Og så er det selvfølgelig ikke min rett å blande meg opp i hva som er viktigst for alle og enhver. Målet mitt, om jeg kan kalle det det, er å gjøre leseren bedre kvalifisert til å vurdere hva hen søker i sitt liv. For mange, etter litt nærmere gjennomtekning, vil nok lande på at verdier tross alt er viktigere enn målsetninger. Så håper jeg at de fleste likevel ikke ender opp med å tenke svart-hvitt. Selv mener jeg at mål er kjempeviktig i mitt liv. Men at verdier er enda viktigere. Så for meg bli det «ja takk, litt av begge deler».

Livet vi lever er krevende. Vi mennesker er sammensatte skapninger. Når mulighetsrommene åpnes kan det bli litt «paralysis by analysis». Vi overtenker og overkompliserer. Kanskje får vi så mange mulige veier å velge at vi blir overveldet og handlingslammet. Om vi tar oss selv i at vi har mange valgmuligheter, og at disse i hovedsak er av de gode, kan vi trygt kalle det for luksusproblemer. Det er viktig å beholde perspektivene. Men så er det sånn at en felles streben for oss alle er å leve et best mulig liv for oss selv om med våre medmennesker. Det finnes mange hindre på veien, spesielt om man slutter å reflektere over konsekvensene av våre valg og handlinger. Det at hverdagen går på fast rutine føles nok godt og trygt der og da. Samtidig er en hjerne på sparebluss lite oppmerksom på langtidskonsekvenser. Fordi hjernens grunninnstilling er energibesparing og komfort er det viktig at vi også minner oss selv på nedsidene av å følge vår autopilot. Det å bryte ut av komfortsonen har jeg skrevet om en del ganger før, men påminnelser om viktige prinsipper kan knapt repeteres for ofte.

For om vi ønsker et langt liv, et friskt liv, en god helse, en funksjonell kropp, sosial tilhørighet, livets nytelser også så videre, må vi forsøke å balansere regnskapet. Et valg kan bringe deg i en god retning, et annet et dårlig. I den forbindelse vil jeg minne om et tips jeg også har nevnt en gang eller to før. Dette har stjålet fra (nettopp) en longevityforsker. Kanskje den fremste på dette feltet, nemlig Peter Attia. Hans prinsipp er rettet most kosthold, hvor han selv, etter mange år, har funnet ut at perfeksjonisme har for mange nedsider. Det lyder: «jeg spiser aldri to usunne måltider etter hverandre». For meg er dette et fantastisk prinsipp, som også kan overføres til andre områder. Har man en regel om at man aldri gjør «to dumme valg» etter hverandre, kan man kanskje, tross alt, få det beste av begge verdener. I det minste så godt det lar seg kombinere. For full pose og sekk kan man aldri få. Men kanskje kan man se for seg at man kan raske med seg halvfull, eller til og med tre kvart pose og tre kvart sekk, om man innarbeider gode leveregler. Hvordan dine leveregler ser ut skal får du selv finne ut av.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

06/08/2025

191. Struktur i rehabiliteringstrening

Rehabiliteringstrening er en av de vanligste begrepene i fysioterapien. Det har en høy status. Det er litt som med leger og medisiner, kiropraktorer og «knekking» og naprapater med triggerpunktbehandling. Og så håper jeg ikke jeg fornærmer noen med dette. Behandlingene man velger for pasienten er gjerne de som står en nærmest, de som man har blitt fortalt fungerer og som man er blitt flinkest til å utøve. Og så kan man selvfølgelig gjøre dette til en egen diskusjon; altså hvorvidt det man benytter, nærmest på autopilot, er det mest effektive, til enhver tid. Men dette lar vi ligge her.

For hovedfokuset i denne teksten er i stedet å gjøre noen betraktninger rundt hvilket forhold folk flest har til puslespill, organisering og byggesteiner for øvrig. På fagspråket bruker vi ord som gradvis eksponering og «faser i opptrening». Uansett, alle de nevnte ordene bærer bud om prosjekter og ting som tar tid. De fleste menneskene vi møter på vår klinikk er folk med langvarige plager. Ofte vondter som har vart i måneder og år. Smerter som har hatt tid til å feste seg i kropp, og kanskje i «sjel». Tiden har gitt plagene tid til å føle seg frem og finne et trygt hjem. De næres i og av «den menneskelige organismen» og blitt en del av oss.

Hvordan smerter nærmest kan få permanent oppholdstillatelse i kroppen har jeg skrevet om en rekke ganger tidligere, og blir derfor heller ikke fokuset her. Det jeg ønsker å belyse er hvordan rehabiliteringstrening, som en av de viktigste verktøyene vi har får å øke funksjon og redusere smerter over tid mislykkes hos de fleste. For erfaringsmessig, så viser det seg at kun et fåtall av folk som får opplæring i dette klarer å opprettholde en god struktur over tid. Og da snakker jeg ikke om perfeksjonisme, toppidrett eller 100%. Jeg snakker om, la oss si «80% gjennomføringsrate». Det er svært få som greier å holde planen om å gjennomføre 4 av 5 planlagte treningsøkter i løpet av uken.

De menneskene som kommer til fysioterapi har, i gjennomsnitt, mindre erfaring med trim og trening enn de som ikke kommer til oss. Så dette kan jo forklare noe av dette bildet. Men så finnes det også fysioterapeuter som har hatt vondter og plager som har utført «selvstudier» på hvordan de selv greier å utføre rehabilteringsplaner. Og også dette er nedslående. Folk som har vært i et yrke som på inn- og utpust predikerer viktigheten av treningsplaner og struktur, greier ikke selv å følge disse planene. Dette er, om ikke annet, en interessant tankevekker.

Jeg har også observert disse tendensene på det old boys fotballaget jeg trener med 1-2 ganger i uka, over mange år. Folk som har drevet med fotball i flere tiår greier typisk fremdeles ikke å følge noe opptreningsprogram i forbindelse med skader. Et vanlig scenario er at man holder seg borte fra trening, ofte i altfor kort tid, for så å gå til med brask og bram på første fotballøkt på 2 måneder. I mellomtiden; ingen lett jogging, ingen styrkeøvelser, ingen ballkontakt. Fra null til hundre! Og disse tendensen følger tilsynelatende ingen mønster i forhold til, kall det, samfunnslag. Fra relativt ung til gammel, «kong Salomo til Jørgen Hattemaker». Stort sett samme mønster. Mye av det samme ses i forhold til nedkjøling og forebygging. Likevel vil jeg si at oppvarmingen er generelt god. Det forstår man betydningen av. Så kan man jo spørre seg om hvorfor oppvarmingen står i en særstilling sammenlignet med nedkjøling, forebygging og rehabiliteringstrening. Jeg tenker det hele har med kultur, vaner og tilhørighet å gjøre. Ja også tilhørighet, fordi de fleste varmer opp! Da ønsker man ikke å stå «utenfor» på sidelinja (bokstavelig talt) å se på alle andre. Man tilpasser seg og følger flokken.

En annen observasjon fra fotballen er hvordan folk ofte gjør de samme oppvarmingsøvelsene og i tilfellene hvor man bedriver nedkjøling; de samme tøyningsøvelsene. For det er tøyning som ofte står i fokus etter trening. Dette til tross for at både vitenskapen og jeg som fysioterapeut har forsøkt å forklare at tøyning nok ikke er noe godt valg i en nedkjølingsrutine. For orden skyld vil jeg heller da valgt å gå seg ned, drive litt isometriske «strength-stretching» øvelser og faktisk heller vurdert å ligge noen minutter med bena høyt (selv om dette fortrinnsvis bør gjøres en time eller tre etter treningen er avsluttet). Dette er ingen kritikk av mine gode lagkamerater men heller en, i mine øyne, interessant observasjon av hvordan vi mennesker er formet av «system-1-tenking», som Daniel Kahneman ville kalt det. Nærmere bestemt beskriver dette impulstenkning, der vi, av underbevisste energibesparende årsaker velger instinktivt og rutinemessig det som er nært og kjært i stedet for å reflektere mer over hva som vil tjene oss best, basert på oppdaterte retningslinjer. Vi velger minste motstands vei.

På samme måte som en pasient kan gå seg fast i uvaner eller uhensiktmessige mønstre i hverdagen som forsterker egne plager eller smerter kan terapeutene, som nevnt innledningsvis, bli for sterkt knyttet til behandlingsmetoder man har brukt over lang tid. Dette til tross for at disse metodene ikke alltid er de beste for pasientene. Interessant nok går jeg heller ikke fri fra slike tendenser. Selv jeg som er « hjernevasket» i fysioterapien må skru på hjernen regelmessig, og reflektere, for å gjøre det som er best for helsa. Og selv da velger jeg ofte noe suboptimalt, mot bedre vitende. Så jeg antar at det naturlige spørsmålet må bli; «hvordan kan vi forvente at pasientene gjennomfører etter planen når vi selv ikke makter?». Vel, jeg tenker at det første vi kan gjøre er å ikke forvente noe som helst. Det beste vi kan gjøre er å bidra med alt i vår makt for å stimulere og påvirke pasientene i riktig retning. Vi kan gi verktøyene og pakke de inn i sølvpapir så godt vi greier. Vi kan støtte de og oppmuntre de på veien. Men omtrent der stopper vår ekspertise. Selve verktøyet og planen er det opp til hver enkelt å følge. Strenge formaninger, krav og verbalt utrykte forventninger til folk vi forsøker å hjelpe vil faktisk ofte virke mot sin hensikt. Som terapeuter kan vi også bli flinkere til å minne om hvilke fallgruver det er vanlig å gå i som pasient i en opptreningsplan. Dette er også viktig forebygging! Jeg kan i den forbindelse også benytte anledningen til å anbefale boka «Mikrovaner» som er et av de aller viktigste verktøyene du kan ta med deg på veien mot bedre gode vaner og færre uvaner.

Til slutt vil jeg likevel uttrykke at hovedansvaret for å få mindre smerter og bli mer funksjonell i hverdagen, etter at råd, retningslinjer og støtte er krysset av fra terapeutens side, faktisk er hos den enkelte pasient. Vilje, ærgjerrighet, disiplin, struktur, planmessighet, nitidighet, tålmodighet krydret med en god dose nysgjerrighet og spørsmål til terapeuten kan høre tungt og vanskelig ut. Men om du kan sette disse kvalitetene på dagsorden og timeplan så vil det med stor sannsynlighet tjene deg veldig godt i ditt rehabiliteringsprosjekt. Og så vil jeg minne om «80-prosent-regelen». Man trenger ikke 100% for å få gode resultater. Men søk i det minste 80 prosent. I det lange løp er dette vanligvis mer enn godt nok for å få en god rehabiliteringseffekt. Husk også at moderate mengder strukturert trening over lengre tid alltid slår store mengder strukturert trening over kort tid.

Ha en fin dag!
Vh
Erland

04/07/2025

190. Lavthengende frukt

Noe av det jeg snakker mest om med mine pasienter er hvordan generelle, «helhetlige» forhold virker inn på både helse, funksjon og smerter. Blant annet benytter jeg et skåringsskjema/spørreskjema hvor vi sammen avdekker hvilken eller hvilke av de såkalte «4 pilarene» som er skjøre eller svake. De 4 pilarene er følgende:
1. Trim/trening
2. stressfaktorer
3. ernæring
4. søvn

Som en 5 faktorer slenger jeg også gjerne på sosiale faktorer (sosialt nettverk «sosialmedisin», sosialøkonomiske faktorer etc)

Felles for pilarene er at endringer i disse vanligvis er forholdsvis inngripende eller innerverende i pasientens liv. Med det mener jeg at ingen av dem er såkalte «quick fixes», men snarere mer langsiktige prosesser eller prosjekter.

Gjentatte ganger i tidligere innlegg har jeg forklart hvorfor jeg mener såkalt mental fleksibilitet kanskje er det viktigste våpenet mot funksjonsforfall, helseplager og smerter. Og jeg kommer ikke helt unna dette, snart forslitte, uttrykket igjen. For mellom linjene, eller under radaren, går våre vaner og uvaner sin vante gang gjennom uker, måneder og år. De blir så inngrodde, automatiske og ofte umerkelige fordi de er, nettopp, innkjørt! Det blir som å lage kaffe om morgenen eller pusse tenner om kvelden. Autopiloten er på og bevisstheten er av.

Poenget er at i mange tilfeller av helseplager er våre vaner både en rot og en driver. Om vi kikker tilbake på de 4 pilarene blir dette ganske åpenbart. Alt fra trim og trening til ernæring og søvn er en del av våre vaner. Vår livsstil. Hvordan kan jeg si at disse tingene er medvirkende til våre smerter? Vel, dette er det jo skrevet mange bøker om, men oppsummert ser man at disse 4 (eller 5) pilarene påvirker kroppens kjemi og fysiologi. Smerter er for eksempel ikke bare muskler, sener, nerver, ledd og skjelett, men i minst like stor grad immunologi, endokrinologi (hormoner), psykologi samt mage og tarmhelse. Med mer. Smerter er en helhetlig opplevelse drevet av helhetlige organiske og fysiologiske systemer. (les gjerne også om «allostase» i innlegg 53)

Så hva er det jeg egentlig ønsker? Hva vil jeg frem til? Skal pasientene snu opp ned på det livet de har lært å kjenne? Vel, om det hadde vært så enkelt kunne kanskje svaret faktisk vært ja. Men vi vet at sånn fungerer vi ikke. Slik fungerer ikke menneskehjernen. Våre vaner er på en måte også våre baner. De fleste av oss lever liv hvor en del av våre valg gjøres mot bedre vitende. Altså, vi røyker, drikker og spiser fast Food og sjokolade, selv om vi innerst inne vet det ikke er bra for oss. Kanskje forteller vi oss selv at «jo, men vi spiser jo for det meste sunt», «vi drikker jo bare i helgene», eller «vi røyker jo bare 10 om dagen». Kanskje kaller vi det guilty pleasures eller pynter på uvanene slik at de fremdeles blir spiselig for oss selv. «joda, jeg spiser dessert hver dag, men så trener jeg også hver dag!».

Men merk, til tross for alt jeg har lært meg om helse opp gjennom årene, så mener jeg absolutt at man ikke skal leve asketisk og perfeksjonistisk. For ekstreme livsstiler gir sjelden god helse på sikt. Man må gjerne ha six-pack, men blir man lykkelig av det? Jeg tror det dreier seg langt mer om å søke en levelig balanse, en middelvei, om man skal ha en reell sjanse til å påvirke livet, i det lange løp. De mest effektive endringene er det som blir gjort over tid. Lang tid. Jeg tror at det viktigste for de fleste av oss å gjøre noen sunne, men graderte, justeringer over tid, for å lykkes bedre. De fleste av oss har best av å gjøre små endringer, porsjonert inn gradvis, for å ha best mulig sjanse til å få meningsfulle resultater.

Så til overskriften. Lavthengende frukt. Med dette mener jeg; «hva slags endringer kan du gjøre som gir mest valuta for innsatsen?» Hva kan du gjøre av små endringer i ditt liv som er lettest å få til og samtidig kan gi deg veldig godt utbytte over tid? Dersom det er noe du kan endre på som potensielt kan gi veldig god effekt på din helse, gi deg mindre smerter, og som samtidig er relativt lett å få til, er vi på sporet av gull og diamanter!

La meg ta et par eksempler fra eget liv. Jeg har siden jeg var liten vært glad i ballspill. Jeg har stort sett sagt ja til å være med alt som har med lek med ball å gjøre. Fotball, tennis, basketball, bordtennis, golf, biljard, volleyball. Ja takk! Dette har for meg vært lek og gøy. Samtidig er flere av disse aktiviteten veldig god trim. For meg blir dette «gratis trening». Jeg har det gøy, og får trening på kjøpet. Om jeg skulle jogge eller sykle i stedet hadde dette i all hovedsak vært for treningen sin skyld, fordi det er noe jeg ikke synes er spesielt festlig. Men så vet jeg jo utmerket godt at om god helse er det viktigste vi har i livet, så kan jeg antageligvis ikke bare gjøre det jeg synes er gøy. (Les gjerne innlegg 166). Likevel så er hoveddelene av det jeg gjør av trim og trening noe som er interessant, utfordrende og/eller gøy. Så basen av min fysiske aktivitet i hverdagen er noe jeg gleder meg til. Og kanskje du også kan sikte i samme retning? Kanskje kan du også lage et kompromiss med deg selv, hvor mesteparten av trimmen du gjør er lystbetont? Mens noe er nyttebasert? Om du, eksempelvis på grunn av muskel- eller leddplager ikke kan velge og vrake, kanskje du likevel kan sette deg noen lystbetonte målsetninger relatert til aktivitet og bevegelse? Kanskje kan du se på de kjedelige øvelsene som byggesteiner til å bruke din kropp til noe som både er mer meningsfullt og givende? Kanskje kan forresten forrige innlegg (nr 189) inspirere deg til å oppdage nye aktiviteter som du kan teste ut? Kanskje finnes det former for aktivitet du både tåler og kan lære å like?

Avsnittet over håper jeg også både kan være informativ og til inspirasjon for leseren. Om det lar seg gjøre anbefaler jeg å sortere ut fysisk aktivitet som kan gi mening, utfordring, spenning, lidenskap, kobles opp mot venner eller familie og/eller gjøres i felleskap med folk du trives sammen med! Om du ikke finner eller er kapabel til å gjøre dette foreløpig, kan du kanskje sette disse aktiviteten som en målsetning frem i tid. Om du fore eksempel like rå gå tur i fjellet men foreløpig ikke kan på grunn av en vond rygg eller et vondt kne, kanskje dette å gå i fjellet kan være en motivasjonsfaktor og en målsetning når du gjør litt mindre spennende øvelser i treningssalen.

Og så dette med lavterskel. Igjen kan jeg starte med eksempel fra min egen hverdag. Jeg vet at etter hvert som jeg blir eldre vil jeg på en «snikende måte» gradvis miste muskelmasse og styrke. Men jeg vet også at det i stor grad kan forsinkes. Men morsomt å trene styrke synes jeg slettes ikke det er. Så hva gjør jeg? Vel, men plan, som har fungert i mange år er å legge minimumskrav til meg selv. Såpass «minimum» at det blir et stort nederlag dersom jeg ikke greier å gjennomføre. (Les om såkalt «minmumsukesplan» i innlegg 62)

Så vil jo de fleste også få mindre energi med årene. Mindre ork. Og kanskje mindre «kroppslige ambisjoner». Man ser kanskje ikke noe poeng i å trene for sommerkroppen, for å lykkes på datingmarkedet eller for å prestere på idrettsbanen. Men det betyr ikke at fysisk fostring blir mindre viktig. Tvert imot. Få vil nok argumentere mot meg i synet på at basisfunksjoner tross alt er viktigere enn å bli toppskårer på det lokale fotballaget. For det er grunnleggende og (elementære) meningsbærende hverdagslige funksjoner som vil være de viktigste funksjonene for de fleste etter hvert som man blir eldre. Jeg har sett altfor mange mennesker, i tidlig pensjonsalder, eller tidligere, som ikke lengre klarer å gå i trapper, ta på seg sko og sokker eller leke med barnebarna. Så kan manglende funksjon som «ung gammel» skyldes massevis av forskjellige ting, i uante kombinasjoner. Så ingen skyld eller skam. Det jeg snakker om er forebygging og forbedring av odds. Formålet er å øke sjansene for å få en god og lang alderdom!

Avslutningsvis vi jeg hevde at aktivitetsprioriteringer blir viktigere jo eldre man blir. Med mindre energi, og færre valgmuligheter så må man faktisk velge. De beste aktivitetene man gjør i hverdagen er de som er grunnleggende for selvhjelp, de som gir mening, de som gjøres i fellesskap med folk man trives med, og de som best mulig opprettholder mest mulig funksjon. Så valg av aktivitet, bevegelse, trim og trening blir mer avgjørende. Man kan vanligvis ikke få i pose og sekk. Kanskje noen av de eldste i samfunnet orker 3 øvelser om dagen. Ikke 30! Da blir det ekstra viktig å velge riktig. Jeg har lyst å låne et engelske uttrykk: «don’t major in the minor». «Ikke ta mastergrad i det minst betydningsfulle, for å lage en litt mindre klingende norsk versjon. Det betyr at noen ganger kan vi henge oss opp i detaljer og trivialiteter som potensielt kan hjelpe vår helse. Eksempler på dette er nesepust, et fancy kosttilskudd, eller en eller annen form for passiv stimulering som skal gi oss sterkere magemuskler eller bedre blodsirkulasjon. Disse «midlene» har ofte en forsvinnende liten effekt, og tar bort tid av hverdagen vi kunne benyttet til noe langt mer effektivt. Jeg sier ikke at disse tingene ikke fungerer. Det jeg sier at disse «tilskuddene» er nettopp det. Et mulig tilskudd man kan benytte når det grunnleggende er ivaretatt. Altså vil jeg anbefale å prioritere det som gir mest mulig effekt først, og så kan man siden diskutere om den maskinen eller apparatet eller det ene kosttilskuddet eller det andre er det beste. Håper dette gir mening.

For å få et best mulig tilpasset aktivitetsprogram for deg, ditt liv, dine ambisjoner og opprettholdelse av de viktigste funksjonene for deg, ta gjerne kontakt!

Ha en fin dag!

Vh
Erland