Brumunddal Fysikalske Institutt As

Brumunddal Fysikalske Institutt As Vi er et fysikalsk institutt som holder til i Parkgården i Brumunddal. Her tilbys fysioterapi og manuellterapi i moderne fasiliteter.

Brumunddal Fysikalske Institutt AS drives av fysioterapeuten Hans Emil Sterud samt manuellterapeutene Erland Wold Olsen og Benedikte Linge. Vi tilbyr fysioterapi, manuellterapi og rehabiliteringstrening i våre flotte nye lokaler. Vi tilbyr kursing i smerteforståelse, rygg-og isjiasplager, rehabiliteringstrening, ACT (coaching) og kognitiv terapi. Vi har også diverse grupper som spinninggrupper, di

verse saltreningsgrupper, KOLS-grupper og avspenningsgrupper. Brumunddal Fysikalske Institutt ble grunnlagt av fysioterapeut Aagot Bøhmer i Gudahlgården i 1947. (Gudahlgården brant ned under krigen, men ble gjenoppbygget i 1947). Bøhmer hadde i 1930-årene startet sin fysioterapivirksomhet i Brumunddal ved Framheim Forsamlingslokale, ned mot jernbanestasjonen. I 1981 overtok Liv Bøhmer, niese av Aagot, og Hans Emil Sterud instituttet. Noen år senere tok fysioterapeut Grete Mellum Dæhlin over Livs andel som da hadde flyttet/etablert seg i Lund i Sverige. I 1991 startet Bjørn Garnevall, som senere tok videreutdanning i manuellterapi i Perth i Australia. I 2010 begynte Bjørn praksis i Halden. Hans stilling ble overtatt av manuellterapeut Erland Wold Olsen som også har sin manuellterapiutdannelse fra Perth i Australia.

04/07/2025

190. Lavthengende frukt

Noe av det jeg snakker mest om med mine pasienter er hvordan generelle, «helhetlige» forhold virker inn på både helse, funksjon og smerter. Blant annet benytter jeg et skåringsskjema/spørreskjema hvor vi sammen avdekker hvilken eller hvilke av de såkalte «4 pilarene» som er skjøre eller svake. De 4 pilarene er følgende:
1. Trim/trening
2. stressfaktorer
3. ernæring
4. søvn

Som en 5 faktorer slenger jeg også gjerne på sosiale faktorer (sosialt nettverk «sosialmedisin», sosialøkonomiske faktorer etc)

Felles for pilarene er at endringer i disse vanligvis er forholdsvis inngripende eller innerverende i pasientens liv. Med det mener jeg at ingen av dem er såkalte «quick fixes», men snarere mer langsiktige prosesser eller prosjekter.

Gjentatte ganger i tidligere innlegg har jeg forklart hvorfor jeg mener såkalt mental fleksibilitet kanskje er det viktigste våpenet mot funksjonsforfall, helseplager og smerter. Og jeg kommer ikke helt unna dette, snart forslitte, uttrykket igjen. For mellom linjene, eller under radaren, går våre vaner og uvaner sin vante gang gjennom uker, måneder og år. De blir så inngrodde, automatiske og ofte umerkelige fordi de er, nettopp, innkjørt! Det blir som å lage kaffe om morgenen eller pusse tenner om kvelden. Autopiloten er på og bevisstheten er av.

Poenget er at i mange tilfeller av helseplager er våre vaner både en rot og en driver. Om vi kikker tilbake på de 4 pilarene blir dette ganske åpenbart. Alt fra trim og trening til ernæring og søvn er en del av våre vaner. Vår livsstil. Hvordan kan jeg si at disse tingene er medvirkende til våre smerter? Vel, dette er det jo skrevet mange bøker om, men oppsummert ser man at disse 4 (eller 5) pilarene påvirker kroppens kjemi og fysiologi. Smerter er for eksempel ikke bare muskler, sener, nerver, ledd og skjelett, men i minst like stor grad immunologi, endokrinologi (hormoner), psykologi samt mage og tarmhelse. Med mer. Smerter er en helhetlig opplevelse drevet av helhetlige organiske og fysiologiske systemer. (les gjerne også om «allostase» i innlegg 53)

Så hva er det jeg egentlig ønsker? Hva vil jeg frem til? Skal pasientene snu opp ned på det livet de har lært å kjenne? Vel, om det hadde vært så enkelt kunne kanskje svaret faktisk vært ja. Men vi vet at sånn fungerer vi ikke. Slik fungerer ikke menneskehjernen. Våre vaner er på en måte også våre baner. De fleste av oss lever liv hvor en del av våre valg gjøres mot bedre vitende. Altså, vi røyker, drikker og spiser fast Food og sjokolade, selv om vi innerst inne vet det ikke er bra for oss. Kanskje forteller vi oss selv at «jo, men vi spiser jo for det meste sunt», «vi drikker jo bare i helgene», eller «vi røyker jo bare 10 om dagen». Kanskje kaller vi det guilty pleasures eller pynter på uvanene slik at de fremdeles blir spiselig for oss selv. «joda, jeg spiser dessert hver dag, men så trener jeg også hver dag!».

Men merk, til tross for alt jeg har lært meg om helse opp gjennom årene, så mener jeg absolutt at man ikke skal leve asketisk og perfeksjonistisk. For ekstreme livsstiler gir sjelden god helse på sikt. Man må gjerne ha six-pack, men blir man lykkelig av det? Jeg tror det dreier seg langt mer om å søke en levelig balanse, en middelvei, om man skal ha en reell sjanse til å påvirke livet, i det lange løp. De mest effektive endringene er det som blir gjort over tid. Lang tid. Jeg tror at det viktigste for de fleste av oss å gjøre noen sunne, men graderte, justeringer over tid, for å lykkes bedre. De fleste av oss har best av å gjøre små endringer, porsjonert inn gradvis, for å ha best mulig sjanse til å få meningsfulle resultater.

Så til overskriften. Lavthengende frukt. Med dette mener jeg; «hva slags endringer kan du gjøre som gir mest valuta for innsatsen?» Hva kan du gjøre av små endringer i ditt liv som er lettest å få til og samtidig kan gi deg veldig godt utbytte over tid? Dersom det er noe du kan endre på som potensielt kan gi veldig god effekt på din helse, gi deg mindre smerter, og som samtidig er relativt lett å få til, er vi på sporet av gull og diamanter!

La meg ta et par eksempler fra eget liv. Jeg har siden jeg var liten vært glad i ballspill. Jeg har stort sett sagt ja til å være med alt som har med lek med ball å gjøre. Fotball, tennis, basketball, bordtennis, golf, biljard, volleyball. Ja takk! Dette har for meg vært lek og gøy. Samtidig er flere av disse aktiviteten veldig god trim. For meg blir dette «gratis trening». Jeg har det gøy, og får trening på kjøpet. Om jeg skulle jogge eller sykle i stedet hadde dette i all hovedsak vært for treningen sin skyld, fordi det er noe jeg ikke synes er spesielt festlig. Men så vet jeg jo utmerket godt at om god helse er det viktigste vi har i livet, så kan jeg antageligvis ikke bare gjøre det jeg synes er gøy. (Les gjerne innlegg 166). Likevel så er hoveddelene av det jeg gjør av trim og trening noe som er interessant, utfordrende og/eller gøy. Så basen av min fysiske aktivitet i hverdagen er noe jeg gleder meg til. Og kanskje du også kan sikte i samme retning? Kanskje kan du også lage et kompromiss med deg selv, hvor mesteparten av trimmen du gjør er lystbetont? Mens noe er nyttebasert? Om du, eksempelvis på grunn av muskel- eller leddplager ikke kan velge og vrake, kanskje du likevel kan sette deg noen lystbetonte målsetninger relatert til aktivitet og bevegelse? Kanskje kan du se på de kjedelige øvelsene som byggesteiner til å bruke din kropp til noe som både er mer meningsfullt og givende? Kanskje kan forresten forrige innlegg (nr 189) inspirere deg til å oppdage nye aktiviteter som du kan teste ut? Kanskje finnes det former for aktivitet du både tåler og kan lære å like?

Avsnittet over håper jeg også både kan være informativ og til inspirasjon for leseren. Om det lar seg gjøre anbefaler jeg å sortere ut fysisk aktivitet som kan gi mening, utfordring, spenning, lidenskap, kobles opp mot venner eller familie og/eller gjøres i felleskap med folk du trives sammen med! Om du ikke finner eller er kapabel til å gjøre dette foreløpig, kan du kanskje sette disse aktiviteten som en målsetning frem i tid. Om du fore eksempel like rå gå tur i fjellet men foreløpig ikke kan på grunn av en vond rygg eller et vondt kne, kanskje dette å gå i fjellet kan være en motivasjonsfaktor og en målsetning når du gjør litt mindre spennende øvelser i treningssalen.

Og så dette med lavterskel. Igjen kan jeg starte med eksempel fra min egen hverdag. Jeg vet at etter hvert som jeg blir eldre vil jeg på en «snikende måte» gradvis miste muskelmasse og styrke. Men jeg vet også at det i stor grad kan forsinkes. Men morsomt å trene styrke synes jeg slettes ikke det er. Så hva gjør jeg? Vel, men plan, som har fungert i mange år er å legge minimumskrav til meg selv. Såpass «minimum» at det blir et stort nederlag dersom jeg ikke greier å gjennomføre. (Les om såkalt «minmumsukesplan» i innlegg 62)

Så vil jo de fleste også få mindre energi med årene. Mindre ork. Og kanskje mindre «kroppslige ambisjoner». Man ser kanskje ikke noe poeng i å trene for sommerkroppen, for å lykkes på datingmarkedet eller for å prestere på idrettsbanen. Men det betyr ikke at fysisk fostring blir mindre viktig. Tvert imot. Få vil nok argumentere mot meg i synet på at basisfunksjoner tross alt er viktigere enn å bli toppskårer på det lokale fotballaget. For det er grunnleggende og (elementære) meningsbærende hverdagslige funksjoner som vil være de viktigste funksjonene for de fleste etter hvert som man blir eldre. Jeg har sett altfor mange mennesker, i tidlig pensjonsalder, eller tidligere, som ikke lengre klarer å gå i trapper, ta på seg sko og sokker eller leke med barnebarna. Så kan manglende funksjon som «ung gammel» skyldes massevis av forskjellige ting, i uante kombinasjoner. Så ingen skyld eller skam. Det jeg snakker om er forebygging og forbedring av odds. Formålet er å øke sjansene for å få en god og lang alderdom!

Avslutningsvis vi jeg hevde at aktivitetsprioriteringer blir viktigere jo eldre man blir. Med mindre energi, og færre valgmuligheter så må man faktisk velge. De beste aktivitetene man gjør i hverdagen er de som er grunnleggende for selvhjelp, de som gir mening, de som gjøres i fellesskap med folk man trives med, og de som best mulig opprettholder mest mulig funksjon. Så valg av aktivitet, bevegelse, trim og trening blir mer avgjørende. Man kan vanligvis ikke få i pose og sekk. Kanskje noen av de eldste i samfunnet orker 3 øvelser om dagen. Ikke 30! Da blir det ekstra viktig å velge riktig. Jeg har lyst å låne et engelske uttrykk: «don’t major in the minor». «Ikke ta mastergrad i det minst betydningsfulle, for å lage en litt mindre klingende norsk versjon. Det betyr at noen ganger kan vi henge oss opp i detaljer og trivialiteter som potensielt kan hjelpe vår helse. Eksempler på dette er nesepust, et fancy kosttilskudd, eller en eller annen form for passiv stimulering som skal gi oss sterkere magemuskler eller bedre blodsirkulasjon. Disse «midlene» har ofte en forsvinnende liten effekt, og tar bort tid av hverdagen vi kunne benyttet til noe langt mer effektivt. Jeg sier ikke at disse tingene ikke fungerer. Det jeg sier at disse «tilskuddene» er nettopp det. Et mulig tilskudd man kan benytte når det grunnleggende er ivaretatt. Altså vil jeg anbefale å prioritere det som gir mest mulig effekt først, og så kan man siden diskutere om den maskinen eller apparatet eller det ene kosttilskuddet eller det andre er det beste. Håper dette gir mening.

For å få et best mulig tilpasset aktivitetsprogram for deg, ditt liv, dine ambisjoner og opprettholdelse av de viktigste funksjonene for deg, ta gjerne kontakt!

Ha en fin dag!

Vh
Erland

27/06/2025

189. God til å stille spørsmål?

Jeg har aldri sett på meg selv som en spesielt intelligent person. Ikke i utgangspunktet. Jeg pleier å si at jeg tenker tregt, men godt, i en del sammenhenger. Dit kan jeg strekke meg. Og så hjelper det kanskje på selvtilliten å snakke opp seg selv. Selvfølgelig gjelder ikke dette på alle områder. Jeg liker å tro at jeg tenker godt på de områdene jeg legger ned tid og krefter for å forstå. Så dette kan nok kalles et positivt trekk. Det å gløde, brenne og jobbe for det som virker betydningsfullt for meg er noe jeg prøver å være meg bevist, og noe som gir livet mening.

Dette med å dyrke frem interesser har jeg kanskje fra mine foreldre som i ungdommen stadig vendte tilbake til frasen om at jeg måtte «la det gå sport i det». Det de mente den gangen var at om jeg ikke hadde interessen for et fag eller tre, så kunne jeg få opp interessen dersom jeg prøvde å forstå, og den ville øke jo mer jeg lærte om et område. Dette har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Man kan i enkelte tilfeller faktisk lære seg å bli interessert i et område. Dette har jeg opplevd flere ganger. Jeg har blitt interessert i noe etter hvert som kunnskapen på feltet har økt.

Under fysioterapiutdannelsen for over halve livet siden (wow, tiden rusler og går, og noen ganger spurter! Skulle man tro…) ble jeg kalt mister Q and A av en av lærerne. Dette uttrykket var basert på, den gang, CNNs intervjuprogram med Larry King, med nettopp dette navnet (selv om uttrykket jo har røtter langt tidligere og brukes i mange andre sammenhenger). På norsk står bokstavene Q for spørsmål (question) og A for svar (answer). Grunnen var nok at jeg hadde litt mange kritiske spørsmål til den aktuelle læreren. Jeg var også den gang generelt nysgjerrig dersom jeg ikke forsto sammenhenger. Dette kunne naturligvis være en kombinasjon av nysgjerrighet og mangel på forståelse. Dette var nok på mange måter bra for meg, men kanskje tidvis litt slitsomt og irriterende for den som måtte sitte på andre siden med et svar.

Uansett, det med å undre seg over ting jeg ikke forstår er noe som fremdeles brenner sterkt i meg. Rett som det er har jeg googlet trivielle ting som jeg ikke får ut av hodet. Det kan være uvesentligheter, men som jeg likevel ikke greier å slippe tak i før jeg finner et svar. Dette kan jo faktisk også være irriterende og slitsomt for meg til tider. Litt tvangsmessighet og nevrotisisme der altså…

I flere av mine tidligere innlegg har jeg nevnt utrykket «mental fleksibilitet», noe jeg selv definerer som evnen til å tenke nytt og annerledes som kanskje det viktigste verktøyet vi mennesker har, også for å få bedre helse. Jeg har også skrevet spesifikt om nysgjerrighet og hvilket enormt viktig våpen dette kan være for å lykkes i samfunnet vi lever i. Jeg vil «fremme» kombinasjonen av nysgjerrighet, mental fleksibilitet og kritisk tenkning som den hemmelige sausen til å lykkes med det meste her i livet. Det å ønske å forstå, evne å tenke nytt og annerledes men samtidig være kritisk til hva man lærer seg er et utviklingsmessig kinderegg.

For det er ingen tvil om at det er mange tankefeller man kan gå i, og den enkleste å lure er gjerne seg selv. Det er langt lettere å se feil andre begår enn hvor man selv trår galt. Jeg har tidligere skrevet en del om disse tankefellene, så lar av «plassmessige hensyn» dette ligge nå. Men dette er det skrevet mange bøker om, og en slik bok kan være et smart sted å starte om man er ute etter å lære nytt fremfor å sementere sine egne synspunkter, snøre igjen sekken og kaste nøkkelen. Les forresten mer om tankefeller i innlegg 3, 5, 15, 24, 52 og 108.

Det å stille gode spørsmål er en kunstform i seg selv. Man kan spørre seg selv, andre eller internett(/AI) for å få bredere horisonter. Petter Stordalen har flere ganger sagt at nøkkelen til suksess ligger i å ansette folk som er smartere enn seg selv. Nå er det jo ikke slik at vi alle kan se tingene fra Stordalens ståsted og ansette folk rundt oss, men prinsippet står likevel ved hold. For det å høre ut andres synspunkter for så å utforske deres meninger videre på en objektiv og ryddig måte kan være en veldig god form for læring. Andre mennesker kan ha et helt annet syn enn deg selv, så kunsten her er å være ydmyk nok til å si at kanskje disse har rett og du har feil. Dette kan være et godt startsted. I stedet for å være navlebeskuende og tenke at dine egne meninger er av en høyere verdensorden enn naboen, forsøk å forstå naboens utgangspunkt, og kanskje finner du ut at hun eller han tross alt har en bedre forståelse enn deg selv.

Om ikke annet finnes det kanskje to eller flere sannheter? I politikken kan man se mange intelligente mennesker hevde å sitte på den rette løsningen, hvor hver enkelt person løsning kan stride sterkt mot de andres. Hvem har rett? Vel, det kommer an på hvordan man definerer rett. I politikken dreier det seg i hovedsak om verdisyn. Og hvem kan hevde at et verdisyn er overordnet et annet? Er det noen her som virkelig eier sannheten?

Noen ganger kan det være lurere å stille gode spørsmål enn å sitte på svaret. For i mange tilfeller er ikke svaret kapslet inn eller streket under to ganger. Matematikken er ofte ryddig, men vi har nok av myke fagområder og felter som ikke tilbyr absolutte svar og sannheter. Innenfor mitt fagområde besitter vi gjerne mye myk vitenskap, hvor svarene ofte kan være avhengig av tolkning, kvalifisert gjetning, erfaring og evnen til å tenke kreativt utenfor boksen.

På enkelte områder kommer man kanskje ikke nærmere enn evnen (og viljen) til å velge den beste tilgjengelige kunnskapen, i den grad en finnes. Autoriteter, spesielt de rådende innen et gitt fagfelt, har i de fleste tilfeller rett, spesielt dersom man setter deres kunnskap opp mot mannen eller kvinnen i gata. Men enkelte ganger har også et fagfelt låst seg fast i gamle dogmer og læresetninger. Enkelte sannheter har blitt opplest, vedtatt og institusjonalisert. Kanskje står for mye på spill. Økonomi, stolthet og rykte, kollegium og tilhørighet. Og så videre. Likevel, har man begrenset fordypning på et område er det naturligvis greit å forholde seg til ekspertenes konsensus fordi denne er sannsynligvis nærmest sannheten.

Det å tale «vitenskapen» midt imot går sjelden under radaren, verken i fagmiljøer eller på grasrota. Korsfest, korsfest! Hvordan våger du å gå imot vitenskapen? For vitenskapen er jo sannhet! Vel, i de fleste tilfeller er den beste tilgjengelige kunnskapen på et felt NÆRMEST sannheten. Og det er både klokt og fornuftig av menigmann å ta utgangspunkt i at denne har mer rett en onkel Nils i Sandvika. Og vi ønsker vel tross alt ikke et samfunn fullt av hobbyeksperter.

Når dette er sagt er det særs viktig at det stilles spørsmål rundt alle såkalt etablerte sannheter. Dersom man slutter å stille spørsmål er det vanskelig å utvikle seg. Da er det virkelig fare på ferde. Kanskje bør vi også i Norge ta et lite oppgjør med Janteloven her. For det å mene at man, som enkeltperson, kan noe mer enn andre, og spesielt dersom det taler mot etablert kunnskap har man lett for å bli kastet til ulvene. Man går på en måte mot flokken, og det skal man vel ikke gjøre? Det å rette fingeren mot den gemene hop er vel et svik mot fellesskapet? I hvert fall tror jeg det kan føles slik.

Om jeg ser tilbake på fysioterapiutdannelsen min og dette med undring og graving etter gode svar husker jeg også en ung mann som forble uten svar på en del relativt grunnleggende spørsmål. Jeg husker jeg den gangen var litt skuffet over lærere som ofte ikke hadde svar på spørsmålene. Dette var jo godt voksne fagpersoner som hadde lang fartstid i yrket. De underviste til og med i faget. Etter hvert har jeg forstått at vi hadde overaskende få gode svar på den tiden, med tanke på foreliggende kunnskap både på undersøkelse av muskel- og skjelettplager og behandlingstiltak. Det meste av teorigrunnlaget og den etterfølgende behandlingsstrategien var på en måte et luftslott eller et korthus, om du vil, som måtte rase sammen før eller siden.

Kanskje var det slik også den gangen at det var for få som stilte spørsmål, selv der vi så at keiseren ikke hadde klær. Kanskje vi hadde for sterk tillitt til at lærere, lærebøker og øvrige autoriteter på feltet hadde den nødvendige kunnskapen? Resultatet av det vi lærte den gangen sliter vi enda med den dag i dag. Snart 30 år etter den gangens fysioterapipensum kjemper vi med følgene av den forståelsen vi opparbeidet oss. Alt fra diverse terapeuter og til titusener om ikke hundretusener av pasienter har betalt i form av uheldig informasjon og behandlingstiltak som i verste fall har gjort mer skade enn nytte.

Det som kanskje er enda mer alarmerende er at det fremdeles benyttes mye av denne utdaterte læren i behandlingsøyemed. Enda ser vi behandlingsformer som strengt tatt burde vært utdødd i bruk i behandling av muskel- og skjelettplager. Det heter seg at det kan ta opptil 25 år fra man gjør vitenskapelige gjennombrudd til at disse kommer inne i lærebøkene. Ikke fordi de er falske, men blant annet på grunn av skepsis, motstand, motvilje og mangel på evne, vilje eller ønske, i visse fagmiljøer, institusjoner og blant enkelte fagfolk til å tilegne seg ny kunnskap. Det er viktig å påpeke at de fleste institusjoner og fagfolk i dag ønsker å implementere ny og god vitenskap. Likevel er det nok av motstand til at man ser utdaterte undersøkelsesmetoder og behandlingstiltak leve i relativt godt velgående i både år og tiår etter de kanskje burde vært strøket fra pensum. Mekanismene bak utdaterte behandlingsmetoders overlevelsesevne kan du forresten lese mer om i innlegg nummer 60.

Så sitter man igjen med et kjernespørsmål. Kunne alt dette vært unngått om mange nok hadde stilt gode spørsmål tidligere? Om mange nok hadde satt seg ned, grublet, filosofert og gjennomtenkt det vi den gang sa og gjorde, ville endringer til det bedre kunne skjedd betydelig raskere? Om vi ikke bare populistisk og «flokkmentalistisk» hadde underkastet oss med fraser som at man har «tillitt til fagfolket», men heller vært sunt skeptisk og hatt mot til å stille de vanskelige spørsmålene. Ville vi da kunne hjulpet langt flere, langt tidligere? Jeg tror svaret er et klart ja. Nå kan man dessverre ikke rydde opp i fortiden med etterpåklokskapens «besserwisseri», men forhåpentligvis kan vi lære oss å tenke enda mer kritisk, enda raskere, samt også å omfavne miljøer hvor djevelens advokat ikke bare er velkommen, men ønsket og verdsatt.

Eier du noen fastlåste sannheter hvor bedre spørsmål kanskje kan gi deg en nøkkel?

Ha en fin dag!

Vh
Erland

18/06/2025

Hei! På fredag 20 juni stenger vi klokken 14.00. vh BFI AS

07/04/2025

188. Utholdenhetstrening- en universalnøkkel?

Vi kunne lese i Ringsaker blad 25 mars 2025 at forskere hadde konkludert med at utholdenhetstrening var den beste treningen for å få et langt liv. For de fleste av oss som jobber tett på treningsfeltet er dette egentlig gammelt nytt. Kondis er kongen! For det fleste. Det betyr slettes ikke at styrketrening (S) er en dårlig nummer to. S, på sin andreplass kommer faktisk hakk i hel! Man kan nesten si at det disse faktorene er symbiotisk avhengig av hverandre. For hva skal man egentlig med et topp oksygenopptak om man ikke har muskler å jobbe med? Kondisjonstrening (K) er kjent for å gi en rekke helsegevinster på ung og gammel, nybegynner og erfaren. Det er nesten slik at man kalle det en universalnøkkel for god helse.

I fysioterapifaget er vi kommet dit at det ikke finnes noen magisk kule eller pille, om du vil, for folk med langvarige muskel- og skjelettplager. Gullstandarden er multimodal, som det kan sies på fagspråket. «Vi må trekke i mange små røde tråder» kan vi høre. Tverrfaglighet, tiltaksplaner, helhetlige tilnærminger. Dette er i hovedsak veldig gode tanker. Dette har man godt vitenskapelig belegg for å kunne hevde. Spesielt er det slik at langvarige smerter har sammensatte opprettholdende drivere, og det trenges derfor sammensatt behandling som rettes mot disse ulike driverne. Kunsten er å få tiltakene så spesifikt rettet mot hver enkelt pasient som mulig.

Jeg husker en eldre kollega av meg, ved navn Tom Arild Torstensen, forklarte oss på et kurs, for snart 25 år siden, at han hadde kondisjonstrening, med minst 25 minutters varighet, som en slags inngangsbillett for å komme til behandling hos han som terapeut. (Om jeg tolket han rett.) Han var, og er fremdeles, en sterk røst, og en veldig dyktig fagperson innen muskel- og skjellettfaget. Han forsto tidlig de essensielle generelle eller globale mekanismene bak økt funksjon og reduserte smerter.

Siden har forståelsen, og ikke minst effektene av K økt og befestet seg blant fagfolk. Kondisjonstrening hjelper på titalls om ikke hundretalls parametere i kroppen. Hjerte, karsystem, lunger, hormoner, immunforsvar, mage tarm, forbrenning, overskudd, søvn, er noen stikkord. Og ikke minst viser denne formen for trening seg å være best på forebygging av alvorlig sykdom som hjerte- og karsykdommer og kreft.

På fagområdet vårt er det de siste 10-15 årene sneket seg et ord kalt «psykonevroimmunologi», som en samlebetegnelse på de hovedområdene som har innvirkning på vår helse (og våre smerter). Dykker man litt lengre ned i denne materien vil man kunne forstå at K gir både generelle og spesifikke effekter på kroppen, hvorav flere av disse kan virke positivt på alt fra smertereduksjon via tilhelningsprosesser til smertereduksjon. K er den formen som i størst grad virker inn på bestanddelene i psykonevroimmunologi, nemlig psykiske faktorer, nevrologiske faktorer og immunologiske faktorer. Så ønsker jeg også å føye til at det finnes et par andre områder som også har sine viktige bidrag både for å bedre vår helse og dempe våre smerter, nemlig endokrinsystemet (hormoner) og mage- og tarmsystemet. K har også en viktig påvirkningskraft her!

Man kan gjerne si at K danner en helsemikstur i kroppen din når du trener. Du kan se på det som å innløse inngangsbillett eller skru på tenningen på bilen. Eller krydderet i maten eller oljen i maskineriet for den saks skyld. Gjennom K setter du i sving mange hormonelle, sirkulatoriske, organiske, kjemiske, fysiologiske, cellulære og enzymatiske prosesser, for å nevne noen. Det er ingen «rene» (i den grad man kan kalle en treningsform for ren…) treningskategorier som gir mer helhetlige effekter i kroppen enn kondisjonstrening.

K behøver ikke å være fancy og er samtidig lett tilgjengelig. K er ofte integrert i ulike former for trim, trening og idretter. Langrenn er en type idrett som setter sitt krav til kondisjon, men også til styrke, balanse og koordinasjon. Intense former for dans likeså. Kondisjon er ofte innbakt i mer komplekse treningsformer i motsetning til styrkerelaterte aktiviteter som i sin natur ofte er noe mer konsentrert og ensidig i sin natur; som styrkeløft, vektløfting eller rett og slett styrketrening på studio eller i kjelleren. Du kan i prinsippet (nesten) trene en muskel med en type trening når du trener styrketrening, dersom du for eksempel trener bicepscurl (albuebøy mot motstand). Joda, dette vil også han noen globale eller helhetlige effekter, men svært lite mot for det du kan få i en hvilken som helst form for K!

K er en form for trening hvor du vanligvis får mange fluer i en smekk. Kall det gjerne funksjonell trening. Dette er også et kjerneprinsipp i fysioterapi. Funksjonell trening betyr to ting. Det ene er at det har verdig for det du trenger og ønsker å utføre i din hverdag. Det andre er at det har mange positive virkninger på kroppen, og hvor du gjerne bruker mange muskelgrupper på en gang, aller helst både armer og ben samtidig!

Alle fordelene ved K er også grunnene til at jeg forsøker å bygge de fleste treningsplaner rundt en lavterskel form for kondisjonstrening. En del av mine pasienter inngår i en spinninggruppe med denne formen for trening som et grunnleggende virkemiddel for å få flere positive effekter i sving på en gang. Vi sitter og sykler, vi står og sykler og vi gjør, i pausene, øvelser for absolutt hele kroppen. Målet er å stimulere både globale og lokale mekanismer i kroppen hvor vi i sum ønsker å gi kroppen et best mulig grunnlag for å reparere seg selv og/eller demper smerter, og ikke minst øke dens funksjonalitet. Massevis av "helsesnacks" for kroppen komprimert i en snau time på sykkel. Bedre investering får du knapt, om du regner helse som livets viktigste valuta. K i fellesskap er en god løsning for deg som lettere motiveres i fellesskap og kanskje også ønsker å slå av en hyggelig prat før og etter treningsøkta, både med terapeut og «medsyklister»:

Ha en fin dag!

Vh
Erland

28/03/2025

187. Diminishing returns

Jeg har vært så godt i gang i det siste med fancy engelske uttrykk, så hvorfor ikke fortsette med tåkepraten? Neida, men for å være litt seriøs, uttrykket i tittelen kan være relevant på flere måter. Derfor ønsker jeg å utforske et par betydninger av dette. Og for ordens skyld blir «diminishing return» på norsk avtagende avkastning, men det er vel verken mer fancy eller forklarende? Så da er det jo tross alt kulere å velge fancy…

Selve uttrykket er viden kjent og brukt i mange sammenhenger. Enkelt forklart betyr det at jo mer tid du bruker på noe desto mindre avkastning får du. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle tiltak og fenomener, men er ganske interessant når vi ser det opp mot trening og treningseffekt.

Innenfor trim og treningsfeltet er dette begrepet benyttet ganske ofte. Spesielt benyttes det i toppidrett der poenget er at etter et visst punkt så vil man få mindre valuta for pengene, eller mindre effekt i forhold til innsatsen. Toppidrettsutøvere flest kan skrive under på at når man nærmere seg eller når toppen er det betydelig vanskeligere å få ytterligere resultater. Det hele blir en krevende balansekunst hvor man hele tiden må justere planene sine for å bli et tidels raskere, en halvkilo sterkere, eller et hår bedre teknisk.

Diminishing returns (DM) kan også anvendes i sammenheng med en stor studie som ble utført for noen år siden, som jeg for øvrig også har referert til tidligere, hvor man så på effekten av trening over et langt liv. Her plasserte man folk i 3 grupper, hvor den ene gruppen hadde trent lite, den andre middels, og den tredje gruppen hadde knapt trimmet i det hele tatt. Resultatene overasket mange. Det viste seg naturlig nok (?) at det var en vesentlig forskjell i livslengde mellom de som ikke trente og de som trente mye, men svært liten forskjell mellom de som trente mye og de som bare trente moderate mengder. Man kan med andre ord, basert på denne studien, anta at man har lite ekstra å tjene på å trene «dobbelt så mye», dersom man allerede trimmer og trener i moderate mengder, dersom formålet er livskvalitet og ikke minst et langt livsforløp.

Ser vi oss litt rundt i samfunnet, og kanskje spesielt følger litt ekstra med på kjendiser av ymse slag, så leser man sjelden om toppidrettsutøveren som er blitt 105 år. Men enkelte ganger kan man lese om kunstneren eller forfatteren som gratuleres med sin 99 års dag. Joda, jeg forstår at det er forskjell på 105 og 99 år, men poenget er ikke tallet i seg selv, men at man kanskje kan overaskes over at folk som har hatt et ikke-eksisterende forhold til trim og trening faktisk, tidvis, kan bli veldig gamle.
Men vent likevel et øyeblikk. For jeg snakket jo over om kjendisene vi leser om. Og når det gjelder idrettsutøvere, så er det gjerne toppidrettsutøverne som blir kjendiser. Altså de som presterer på så høyt nivå at de kaprer overskriftene. I studien nevnt et par avsnitt høyere opp snakket jeg om «de moderate» og hvordan disse kan leve vel så lenge som de «ekstreme». For om vi skal bli «toppidrettsutøvere på livskvalitet og livslengde» som må vi trå litt mer varsomt. Vi må fire litt på kravene, tenke litt mer yin og yang, og skape balanser i livet. Igjen kan vi trekke frem det slitte uttrykket «den gylne middelvei». For er det noe vi vet er det at dersom vi belaster kroppen, trenger vi restitusjon. Dersom vi presser og tyner kroppen til det ytterste og kroppen ikke får nok hvile, vil kroppens vev og organiske systemer kunne slites raskere enn sofasliteren.

La oss ta et lite dypdykk i toppidrett og helse. Det er mange aspekter av toppidrett som må vurderes dersom man skal se på sammenheng mellom denne og livslengde. Kanskje først og fremst er det jo viktig å innse at toppidrett kan være så mangt. Men om vi først og fremst konsentrer oss om idretter relatert til styrke og kondisjon, så innebærer de fleste av disse ulike former for «spissing». Man jobber konsentrert for å rendyrke en, eller veldig få, former for spisskompetanse. Det blir litt som fabrikkarbeideren som står på samme post gjennom et langt yrkesliv. Ofte ensidig, monotont, repetitivt, statisk og så videre. I de fleste toppidretter, innenfor nevnte kategori, så blir enkelte muskler og ledd over mange år presset til det ytterste. Dette kan mot slutten av idrettskarierene ha overbelastet såpass mye at muskulaturen eller leddet ikke lengre kan rehabiliteres tilfredsstillende. Toppidrettsutøvere vil i sin typiske natur forsøke å flytte grenser kontinuerlig, og som en kollega av meg som jobber konsentrert med toppidrettsutøvere uttalte: «Jeg har knapt jobbet med en toppidrettsutøver som ikke har smerter noe sted». Det koster! Man ser det kanskje særskilt på håndballspillere og fotballspillere, og spesielt kvinnelige dessverre. Mange får «varige men», hvor spesielt knær er utsatt. Stive, vonde og dysfunksjonelle knær er en dårlig forutsetning eller stimulator for å fortsette med fysisk fostring etter idrettskarrieren. Joda, det finnes gode «reservedeler», men ofte tar det årevis før disse blir satt inn, og ikke alltid med optimalt resultat.

Foruten slitasje og skader på muskel og skjelett ser vi også andre organiske systemer som blir utfordret til grensen. Når det gjelder kondisjonsidretter så har vi i senere tid kunne lese mye om hjerteflimmer hos toppidrettsutøvere. Mens vi har to nyrer og to lunger, så har vi kun et hjerte. Og dersom man tyner dette over mange år så kan man få arrvev og skader i hjertets funksjon. Lunger kan også overbelastes og toppidrettsutøvere inne kondisjonsidrett med lange karrierer, spesielt i utendørs idrett. De som har lagt opp etter sistnevnte type idrett har mer risiko for kronisk astma enn andre utøvere, men fremdeles i mindre grad enn de som ikke har trent og trimmet gjennom livet.

På cellenivå kan man også studere effekten av toppidrett og forskning viser at mye hard trening skaper mye oksidativt stress. Veldig høye treningsmengder skaper mer såkalte frie radikaler som i sin tur kan bidra til celleskader og potensielt akselerere aldring. Store mengder fysisk trening vil øke forbrenningen i kroppen og kan bidra til fettforbrenning på en positiv måte (forutsatt at kaloriinntaket ikke øker proporsjonalt) men også til økt celledeling og økt telomerforkortning, noe som KAN assosieres med raskere aldring.

I dette innlegget har jeg forsøkt å belyse mulig negativ effekt av trening hos toppidrettsutøvere fra en djevelens advokats øyne. Mekanismene beskrevet i forrige avsnitt er forenklet, og må ses i et langt større perspektiv, da trening typisk vil ha en langt mer positiv effekt på celler og organer enn det inntrykket som kanskje skapes her. Poenget er at i veldig høye eller ekstreme mengder møter vi et punkt hvor de gode effektene bikker over i en del negative effekter. På et eller annet skjæringspunkt i en toppidrettsutøvers liv vil ulempene utveie fordelene dersom man ikke er varsom. I tillegg er det ikke så enkelt som at man får umiddelbare svar og kun kortvarige responser av langvarige tøff fysisk belastning for kroppen. Det er også rimelig å anta at en del toppidrettsutøvere, avhengig av alt fra gener, kosthold, stressfaktorer til flaks og uflaks vil forkludre livskvalitet og forkorte livslengde med det ekstreme som en toppidrettskarriere gjerne byr på.

Så, har denne teksten noen implikasjoner eller mulig frukter å tilby for hverdagsmosjonisten eller «den rehabililteringstrenende»?

Absolutt, vil jeg hevde. Tilbake til overskriften «diminishing returns». Ofte forklarer jeg pasienten at den er heldig nettopp fordi hen har så mye reservekapasitet. I hvert fall gjelder det mange av mine pasienter. Avkastning på trim og trening blir vanligvis høyere jo dårligere trent man er. Og treningen gir langt mer positiv prosentvis effekt på en stor mengde helseparametere dersom man er utrent enn hva tilfellet er hos toppidrettsutøvere.

Det kanskje mest sentrale budskapet her er at de moderat aktive mosjonistene er de store vinnerne, på sikt! Og dette tenker jeg er svært viktig informasjon å få ut blant folk. Altfor mange tror det kreves veldig mye for å få helseeffekt. I realiteten er all trening bedre enn ingenting, og 2 minutter trim hver dag kan utgjøre en stor forskjell for en person som aldri har trent gjennom et langt liv. 5 knebøyninger over godstolen hver dag kan sørge for at du får nok styrke til å klare å gå, løfte, bære og i det minste reise deg opp av stolen og senga gjennom hele livet. Jeg har sett nok folk som har blitt sittende i en stol på sine eldre dager uten evnen til å reise seg opp hvor mirakelkuren i flere tilfeller kunne vært disse magiske 5 knebøyningene, eller omregnet i tid; 20 sekundene trening hver dag. Dette er både tankevekkende, inspirerende og trist på en gang. Avhengig av perspektivet man bruker.

Så er du en mosjonist, eller en «rehabiliteringstrenende» som synes det går litt tregt med smertereduksjon? Kanskje er du til og med en treningssky og umotivert smertepasient som synes smertene vedvarer? Da bør du ha to tanker i hodet samtidig. Du bør kanskje finslipe og justere treningen enda litt bedre, og lære flere prinsipper rundt trening og smerter? (Dette hjelper jeg deg gjerne med!) Samtidig kan du tenke på alt du faktisk får ut av den mosjonen du gjør, til tross for at kanskje smertene sitter i mens tålmodighetsbegeret begynner å renne over. Denne forståelsen kan være et nyttig lysglimt når treningsinnsatsen er drevet av ren innbitthet og vilje. Nå er det ikke rom i dette formatet for å beskrive alle de titalls om ikke hundretalls positive effektene av mosjon, men et raskt google-søk på «effekter av trening» vil gjøre susen.

Trening er sjelden, om noen gang, bortkastet dersom du ikke pusher grensene for hardt og for lenge. Og ikke minst, moderate mengder trening er antagelig like helsebringende som høye mengder trening, om livskvalitet er i fokus. Til slutt er det greit å oppsummere med at litt trening alltid er bedre enn ingen trening, og ikke minst; jo mindre trent man er som person desto mer får man ut av beskjedne mengder trening.

Ha en fin dag!

Vh
Erland

Adresse

Brumunddal

Telefon

+4762341239

Nettsted

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når Brumunddal Fysikalske Institutt As legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Praksisen

Send en melding til Brumunddal Fysikalske Institutt As:

Snarveier

Del

Type

Our Story

Brumunddal Fysikalske Institutt AS drives av fysioterapeutene Hans Emil Sterud og Grete Dæhlin samt manuellterapeut Erland Wold Olsen.

Vi tilbyr fysioterapi, manuellterapi og rehabiliteringstrening i våre flotte nye lokaler. Vi tilbyr kursing i smerteforståelse, rygg-og isjiasplager, rehabiliteringstrening, ACT (coaching) og kognitiv terapi. Vi har også diverse grupper som spinninggrupper, diverse saltreningsgrupper, KOLS-grupper og avspenningsgrupper. Brumunddal Fysikalske Institutt ble grunnlagt av fysioterapeut Aagot Bøhmer i Gudahlgården i 1947. (Gudahlgården brant ned under krigen, men ble gjenoppbygget i 1947). Bøhmer hadde i 1930-årene startet sin fysioterapivirksomhet i Brumunddal ved Framheim Forsamlingslokale, ned mot jernbanestasjonen. I 1981 overtok Liv Bøhmer, niese av Aagot, og Hans Emil Sterud instituttet. Noen år senere tok fysioterapeut Grete Mellum Dæhlin over Livs andel som da hadde flyttet/etablert seg i Lund i Sverige. I 1991 startet Bjørn Garnevall, som senere tok videreutdanning i manuellterapi i Perth i Australia. I 2010 begynte Bjørn praksis i Halden. Hans stilling ble overtatt av manuellterapeut Erland Wold Olsen som også har sin manuellterapiutdannelse fra Perth i Australia.