17/04/2023                                                                            
                                    
                                                                            
                                            Kunne vært min historie det her! Takk Marit for at du setter så fine ord på det😎 har heldigvis også fått gradvis bedre fordøyelse etter å ha brukt Core i et år. Det har gitt mye mer slingringsmonn. Men brød og meg blir nok aldri bestevenner🥹                                        
                                    
                                                                        
                                        I begynnelsen virker alt så bra. Jeg prøver meg forsiktig frem. Gir kroppen min det beste du har å tilby. Spelt, surdeig, og økologisk. Ikke for mye. En halv skive først. Det virker lovende.. Så en hel. Så to.
Før jeg vet ordet av det, er jeg hodestups. Du er igjen en del av hverdagen, og jeg nyter deg intenst. Hodet er nyforelsket, og kroppen er helt med ❤️🔥
Men så kommer noe snikende. En følelse av at kjærligheten ikke er gjengjeldt. At du ikke vil meg godt. Ikke gjør meg godt. 
Smerter i ledd og muskler. Kranglete fordøyelse og en generell følelse av skrantende form. Som om jeg ikke lader om natten. Bomull i hodet.
Slukøret slår jeg opp med deg igjen og går videre uten. Som et håpløst kjærlighetsforhold - bundet av traumebånd - er vi både ulykkelige sammen og ulykkelige alene. I hvert fall jeg 💔
Etter en stund blekner minnene om den mislykkede gjenforeningen. Jeg husker hvor fint det var i begynnelsen, og hvor deilig vi hadde det, vi to. 
Lørdagsfrokost med deg. Med smør, bacon, ost og to speilegg på toppen. Følelsen av å alltid ha noe kjapt og ferdig til måltidene.
Så jeg kommer krypende tilbake. Spiser litt, forsiktig. Kjenner nøye etter. Herlighet, så deilig. Jeg fortsetter litt til.
Kanskje det går bra denne gangen? 🤎
-------‐-------------------------------------------------
PS: Dette er bare noen filosofiske betraktninger fra en veldig matglad person som dessverre ikke kan spise alt fritt, det er ikke et rop om hjelp. Jeg kjenner til et utall korn og tilberedningsmetoder. Det står ikke på det. 
Jeg kan dessuten melde om at jeg nå er i et lykkelig avstandsforhold med brød. Vi treffes sporadisk, og nyter det. Jeg er også lykkelig gjenforent med flere matvarer (jeg ikke tålte da jeg spiste ofte og lite), som for eksempel mat med laktose i.
Så dette er også en slags oppfordring om å prøve igjen, og utfordre "sannheter" om hva, hvor mye og hvor ofte man tåler. Kanskje blir livet litt bedre?