01/02/2026
Ukas osteopatiske refleksjon
I dag vil jeg dele en refleksjon inspirert av min mentor og lærer, Jim Jealous DO, og særlig et begrep han ofte bruker: the embryonic mind. Tankene kom til meg på en gåtur med en av døtrene mine, da hun spurte hvordan bein dannes, og hvordan såkalt kalsifisering skjer. Et enkelt spørsmål – som åpnet for noe ganske stort.
Det fikk meg til å tenke på kreftene som former oss: tyngdekraften, bevegelse, trykk og andre dynamiske påvirkninger. Anatomien vår er ikke tilfeldig – den er et resultat av kontinuerlig samspill mellom indre og ytre krefter. Disse mekanismene er både vår beste venn og tidvis vår største utfordring. Samtidig er vi mennesker konstruert for å leve her, i denne tyngdekraften, selv om noen dager kjennes tyngre enn andre.
Når Jim Jealous snakker om the embryonic mind, peker han på at det finnes «noe» som sørger for at alt finner sin plass i utviklingen fra unnfangelsen – særlig i de første åtte ukene, den embryoniske fasen. Det er biokinetiske og dynamiske prosesser som hele tiden organiserer form og funksjon. Genene avgjør at vi blir mennesker – ikke høns – men hvordan vi vokser og organiseres, er et levende og dynamisk samspill.
Disse kreftene skaper balanse, eller homeostase, i kroppen – og de gjenoppretter balanse når noe er ute av kurs. Dette skjer før sentralnervesystemet er ferdig utviklet, og utenfor det vi vanligvis tenker på som «styring». Det er her mange av de fenomenene vi opplever som nesten magiske oppstår – selv om de i realiteten er helt naturlige.
Et beinbrudd gror på rundt seks uker. Det tar vi som en selvfølge. Men hva er det egentlig som sørger for dette? Det er disse mekanismene – og det er forståelsen av dem som er mitt viktigste «verktøy» i arbeidet mitt. Ikke fordi jeg skaper noe nytt, men fordi jeg forsøker å legge til rette for at kroppen får gjøre det den allerede kan.
Mennesket er en svært flytende organisme – ikke bare fordi vi består av mye vann, men fordi vi er dynamiske, vitale og i konstant bevegelse hele livet. Denne evnen forsvinner ikke med alderen, selv om reparasjonsprosesser kan gå tregere. Så lenge vi lever, er dette systemet aktivt.
Samtidig: Osteopati er ikke et alternativ til medisinsk behandling der det trengs medisiner, kirurgi eller annen intervensjon. Da bruker vi selvsagt de instansene som er mest hensiktsmessige, og jeg henviser videre når det er riktig. Dette handler ikke om magi som erstatter medisin, men om en forståelse av fysiologi som utfyller den.
Mye av dette er fortsatt vanskelig å måle direkte. Seriøs forskning viser at det finnes «noe» som påvirker fysiologien vår, selv om vi per i dag ikke kan fange det på samme måte som EKG eller EEG. Jeg tror det vil endre seg i fremtiden.
For at kroppen skal kunne regulere og reorganisere seg, må vi først lande litt i oss selv. Komme i en mer nøytral tilstand. Det er ofte derfor mange sovner under behandling – og det er ikke ineffektivt. Tvert imot. Da får kroppen mulighet til å etablere nye mønstre uten å dra med seg gamle, belastende strategier.
Et paradoks jeg ofte ser hos mennesker med komplekse plager, er dårlig søvnkvalitet. Kroppen får aldri helt koblet av. Under REM-søvn sirkuleres sentralnervesystemet som en helhet, i motsetning til våken tilstand. Det er ikke tilfeldig at man ved alvorlige nerveskader kan legge pasienter i koma for å redusere belastning og fremme regenerasjon.
Vi skal ikke undervurdere betydningen av hvile, søvn og det å få lande. Kanskje er det nettopp her mange av utfordringene våre starter – i en tid der tempoet bare øker, og kroppen aldri får pause. Derfor tror jeg denne måten å forstå og jobbe med kroppen på er mer aktuell nå enn noen gang.
Jeg ønsker dere alle en riktig fin uke i kulden 🌿
Og som alltid: Ta kontakt om dere lurer på noe – jeg er å finne i Håndverkshuset.