09/09/2025
Det finnes en stille kamp som ikke alltid blir sett.
Mange som lever med kronisk sykdom bærer på mer enn smerte –
de bærer på stigma, på tvil, på en selvfølelse som rakner i kantene.
Derfor hender det at man tar på seg en maske av friskhet.
I sosiale rom, på gaten, blant mennesker,
kan det være lettere å late som om kroppen spiller på lag.
Det kan til og med føles befriende,
å få en liten smak av det livet som en gang var,
eller det livet man fortsatt lengter etter.
Men det koster.
For å late som man er frisk krever krefter
som egentlig skulle gått til å leve.
Likevel er det et valg mange tar –
fordi blikket fra andre gjør mer vondt enn smerten i kroppen.
Og like urettferdig som sykdommen selv,
er misforståelsen som følger:
at man later som man er syk.
Sannheten er det motsatte.
Man later som man er frisk,
for å bli trodd, for å få puste,
for å få være en del av verden,
om så bare for en stund.
