14/11/2025
OM POTENSIALET I BERØRING OG NÆRVÆR
Noen behandlinger fortsetter å lyse i meg. Fordi de var skjellsettende opplevelser, og fordi de lærer meg mye. Dette er en av dem.
Jeg får en fornemmelse av noe lukket og "trå-meg-ikke-for-nære" allerede idet han kommer inn i rommet. Han er i 50-årene, dyktig og suksessrik, vant til at mange vil ha en bit av ham. Jeg lar være å spørre mye under samtalen, men hører ham si at han ønsker massasje for å hente seg inn i en krevende periode.
Etter å ha valgt olje, legger han seg på benken og får laken og teppe bredd over seg. Jeg starter, som jeg alltid gjør, med å holde rundt kroppen fra skuldre til føtter, og følelsen når jeg legger hendene mot kroppen hans ligner den jeg først fikk da jeg så ham: Noe avsondret og utilgjengelig. Det gjør meg redd for å ikke strekke til, en følelse jeg ofte har, og jeg kjenner at det stenger for flyten. Så jeg puster og lukker øynene... minner meg selv om å komme fra hjertet så oppriktig jeg kan... og slipper meg deretter inn i det.
Mannen på benken ligger rolig. Han puster jevnt, sier ingenting, er nedsunket i sitt eget. Jeg jobber med ryggen hans, beina, føttene, armene. Jobber innvendig med å holde meg åpen, bli værende tilstede og tilgjengelig selv om mennesket foran meg er taust. Jobber med å ikke trekke energien min tilbake. Være nærværende og med.
Mot slutten av massasjen jobber jeg med nakken til mannen fra undersiden. Jeg sitter på en stol bak hodet hans mens han ligger på ryggen, og jeg jobber rolig og jevnt. Puster. Har rom for det som er, både stillstand og vekst. Jeg holder skuldrene hans. Legger hendene mot brystet hans og holder dem der.
Og det er da det skjer. Ut av det blå responderer kroppen. Opp fra brystet stiger noen skakende pust, som om grensene for brystkassen sprenges - og så bryter en hulkegråt fram.
Etterpå sier han til meg, lykkelig og paff: Du har brutt gjennom rustningen min.
Men har jeg? Da han har gått, kjenner jeg hva jeg selv opplever: At forløsning er noe som skjer i oss fordi det er dens natur. Som behandler kan jeg hjelpe den på vei ved å gi den rom til å stige fram, men aktivt skape eller framkalle den, alene og uten klientens medvirkning... nei, det kan jeg ikke.
Jeg brøt ikke gjennom noen rustning. Jeg var bare der, med et åpent nærvær. Uten krav, kanskje til og med uten ønsker i de stundene da jeg virkelig var tilstede.
Og jeg var der med hendene. Et medmenneskes hender, delt i et kravløst nærvær. Slike hender kan gi kontakt. Gi en vei, en mulighet, for det som har ventet på innsiden, ofte bortenfor bevissthet og ord.
Jeg tror det er alt vi trenger. Møtet. Mellom det i oss selv som er rede til å stige fram og en setting som har rom til å ta imot.
Den svenske Rosenterapeuten Madeleine Bolander sier det så fint: "Det er verken terapeutens hender som er magiske eller klientens kropp. Det er i møtet mellom disse to at noe magisk kan skje."
Og denne behandlingen fortsetter å leve i meg. Leve, lyse og minne meg på at min oppgave ikke er å frambringe healing, men å leve mest mulig med et nærvær i meg som er åpent, kravløst og gir rom for at healing kan skje.
(Sitatet er hentet fra Madeleine Bolanders bok "Hela du. Kropp. Huvud. Känsla.")
