27/07/2025
Anne sto foran femteklassen sin på første skoledag etter høstferien. Hun så dem inn i øynene og sa at hun var glad for å se dem igjen – akkurat slik mange lærere gjør.
Hun sa at hun var glad i alle elevene sine og hadde gledet seg til å møte dem igjen. Men det var ikke helt sant. For på tredje rad satt en gutt ved navn Tobias.
Frøken Johansen klarte aldri å få varme følelser for Tobias. Han var ofte ufin mot de andre barna, gikk i skitne klær, luktet vondt og var rett og slett vanskelig å like.
Hun tok seg selv i å kjenne et snev av tilfredshet når hun kunne rette feil i prøvene hans med rød penn. Ingen av de andre lærerne likte Tobias heller – og hun forsto dem godt.
På skolen der frøken Johansen jobbet, hadde lærerne ansvar for å lese elevjournalene. Hun pleide alltid å ta Tobias sin journal til slutt. Men denne dagen bladde hun nysgjerrig tilbake og fikk seg en overraskelse.
Førsteklasselæreren hadde skrevet: «Tobias jobber flittig, er høflig og en sann glede å ha i klassen.»
Andrekasselæreren: «Tobias er en mønsterelev. Vennlig og godt likt blant klassekameratene. Moren hans er dessverre alvorlig syk.»
Tredjeklasse: «Tobias prøver fortsatt, men morens død har gått hardt inn på ham. Faren viser ingen interesse. Jeg frykter hvordan dette vil gå videre.»
Fjerdeklasse: «Tobias virker uinteressert, har ingen venner, og sovner ofte i timene. Han svarer frekt og er i ferd med å bli et problem.»
Da frøken Johansen lukket journalen, forsto hun alt. Men det var travle dager – juleferien sto for døren.
Dagen etter delte elevene ut julegaver. Alle pakkene var pent innpakket – bortsett fra én. Tobias sin gave var pakket inn i gråpapir. Hun åpnet den mens noen av barna fniste.
Inni lå et misfarget, gammelt armbånd og en halvtom parfymeflaske. Frøken Johansen smilte, tok på seg armbåndet og sprayet litt parfyme på håndleddet.
Tobias sto bak henne og sa stille: «Nå lukter du akkurat som mamma pleide å gjøre.» 💔
Da klasserommet var tomt, begynte hun å gråte. Fra den dagen sluttet hun å undervise i bare fag – og begynte å se barna.
Hun brukte ekstra tid på Tobias. Han forandret seg. Jo mer hun så han, jo mer våknet han til liv. På slutten av året var han blant de flinkeste i klassen. 🌱
Året etter lå det en lapp under døra hennes. Tobias takket henne og kalte henne sin favorittlærer. Seks år senere kom en ny beskjed: Tobias hadde fullført ungdomsskolen som best i klassen.
Tre år etter det – nytt brev. Han hadde fullført videregående. Fire år senere hadde han tatt en bachelorgrad.
Og så, det siste brevet. Tobias skulle gifte seg. Faren var død, og han hadde ingen foreldre igjen. Nå lurte han på om frøken Johansen ville sitte på foreldrenes plass i bryllupet 💍
Hun kom selvfølgelig. Med det gamle, misfargede armbåndet på håndleddet.
Vi vet ikke om denne historien er sann eller oppdiktet – men én ting er sikkert: Et menneske kan gjøre en forskjell i et annet liv. 💫
Tenk på det neste gang du møter noen som strever. Kanskje du er den som kan tenne håpet.
