06/08/2025
Det er ikke alle som får hjelp av eksponeringsterapi.
Hvis man ikke fjerner rotårsaken kan eksponeringen gjøre vondt værre siden nettverket i hjernen for angsten for noen bare blir større etter eksponering.
Hvis det er tilfellet må man velge å gå en annen vei. Noen ganger må man hele traumer fra fortiden, noen ganger må nan endre vilkårene her og nå for den som sliter.
Hva blir den riktige veien for deg?
SKOLEVEGRING ER OVEREKSPONERING
30/07/2025
Det er bare det at de aller færreste behandlere fanger det opp. Vi som gjør det blir kastet ut av arbeidsplassen og mister autorisasjonen.
Det var i hvert fall det som skjedde med meg. Jeg forklarte, jeg illustrerte, jeg ropte og gråt, alt for å få slutt på den forferdelige eksponeringsterapien, som kun gjorde vondt verre.
Man kommer til et punkt, ikke sant, hvor man har gått altfor langt og det er på tide å snu. Snu i tide, som fjellvettreglene sier. Men ikke i psykiatrien.
STRAKA VEGEN FRAMOVER
Der er det kun en vei som gjelder, og det er fremover. Det gjelder å motivere, stimulere, eksponere, ja you name it. Men en allerede overstimulert kropp klarer ikke å nyttiggjøre seg av det.
At det kanskje er på tide å stoppe opp og roe ned er en helt ukjent behandlingsmåte. Det har det vært på mine arbeidsplasser i hvert fall.
Jeg har fått massiv kritikk for å anbefale en slags motsatt angstterapi, hvor målet er å roe ned kroppen fremfor å gire enda mer opp. En angstpasients nervesystem er overbelastet, ikke understimulert.
Å SNAKKE TIL DØVE ØRER
Men arbeidsplassene har ikke forstått. Helsetilsynet forstod ikke. De eneste som forstod var pasientene og noen få pårørende, samt barnehageansatte og lærere i småskolen.
Så hva gjør man når man når verken arbeidsplassen eller overformynderiet (helsetilsynet) aksepterer de faglige vurderingene dine?
Jeg har vært så fortvilet at jeg har ikke ord engang. Å kreve enda mer eksponering og enda mer aktivitet for en hardt prøvet kropp blir som å helle bensin på bålet.
THE TURNING POINT
Målet er å slukke brannen, ikke sant, målet er å roe ned angsten. Ikke å opprettholde den eller øke den. Men det er akkurat det som skjer når eksponeringen går for langt.
Når kroppen blir presset for hardt begynner den å protestere. Angsten blir verre, skolevegringen øker med tiden. Det er kroppens måte å uttrykke seg på.
Men på arbeidsplassene mine var det ikke rom for å lytte til kroppen. Den var ingen annen akseptabel «behandling» enn å tvinge barna på skolen.
GRAV DEG NED OM NØDVENDIG
Som nyansatt kommunepsykolog var jeg raskt ute med å anbefale hjemmekontor og online skole. De dårligste fikk uføretrygd.
Å parkere pasientene hjemme på sofaen var det mest effektive. Med å slippe den stadige eksponeringen fikk kroppen endelig en sjanse til å roe seg ned. Nervesystemet fikk roet seg.
Når pasientene er så stresset så er det ingenting annet som nytter. Men jeg mistet altså psykologautorisasjonen for å anbefale akkurat det, å roe ned.
