19/01/2026
Når unge kropper stopper opp altfor tidlig.
Dette er noe jeg har begynt å mene ganske sterkt og kunne ikke sagt meg mer enig i Dr.Stein Ørn sin uttalelse i Stavanger Aftenblad i går.
Jeg møter stadig flere unge mennesker med vond skulder, stiv nakke, ryggplager eller diffuse muskelsmerter.
Mange er i starten av arbeidslivet. Noen studerer.
De fleste er ellers friske.
Plagene starter ofte forsiktig.
Litt vondt. Litt stivt.
Litt ubehag.
Likevel ser jeg at det ofte skjer noe raskt etterpå:
– kroppen brukes mindre
– man «tar det rolig»
– man venter og ser
For noen er dette riktig,men for mange unge kropper får stillstanden større konsekvenser enn vi tror.
Kroppen lærer fort – også det den ikke bør lære.
Unge kropper er tilpasningsdyktige.
Det er en styrke,men det betyr også at kroppen raskt tilpasser seg mindre bevegelse.
Når bevegelse reduseres over tid:
– vev blir stivere
– toleransen for belastning synker
– kroppen reagerer raskere med smerte
– restitusjonen tar lengre tid.
Da er det ikke nødvendigvis den opprinnelige smerten som er problemet,
men det som skjer mens kroppen står stille.
Fra «litt vondt» til mye begrensning
Det som bekymrer meg mest, er ikke at unge får vondt.
Det bekymrer meg hvor raskt noen mister funksjon.
Ikke fordi de er svake,men fordi kroppen får for lite bevegelse, variasjon og flyt i en fase der den egentlig har gode forutsetninger for å komme seg raskt videre.
Sykmelding kan være nødvendig.
Hvile kan være viktig,
men langvarig stillstand uten samtidig fokus på funksjon kan gjøre veien tilbake lengre enn den trenger å være.
Dette handler ikke om å presse kroppen,men det handler om å forstå den.
Kroppen trenger ikke hard trening for å holde seg frisk.
Den trenger:
– bevegelse i små doser
– variasjon
– sirkulasjon
– at vev får jobbe igjen
Å avvente er noen ganger riktig,men det er sjelden helt nøytralt.
Unge mennesker skal ikke føle seg gamle i kroppen.
De skal ikke miste troen på egen funksjon fordi kroppen ble stående stille for lenge.
Jeg mener vi må bli flinkere til å ta unge kropper på alvor tidlig –
før stillstand blir normalen,
før kroppen venner seg til å tåle mindre,
før en forbigående plage blir noe mer.
For kroppen brytes sjelden ned brått.
Den stivner først.
Fritt ord Siv Langøy
