07/10/2025
For ti år siden visste vi det jo ikke.
Vi trodde vi bare hadde fått et lite morsomt verktøy.
En telefon som kunne ta bilder, hjelpe oss å finne veien, holde kontakten.
Men nå vet vi.
Vi vet at vi blir hekta.
Vi vet at vi scroller mer enn vi vil,
at vi mister fokus,
at hodet aldri helt får hvile.
Og likevel gjør vi det.
Igjen og igjen.
Ikke fordi vi er svake –
men fordi hjernen vår er gammel, og teknologien er ny.
Hjernen vår er laget for rytme.
For dag og natt. Spenning og ro.
For bevegelse og stillhet.
Men skjermen gir ikke rytme. Den gir strøm.
En uendelig strøm av små drypp –
bilder, varsler, bekreftelser, små øyeblikk av dopamin som sier:
Du finnes. Du får noe. Du betyr noe.
Og kroppen følger med.
Den står klar hele tiden –
pusten holder igjen, skuldrene spenner seg,
nervesystemet lytter etter neste signal.
Hele tiden.
Til slutt står vi der,
midt i alt, men uten å lande.
Vi vet mye, men føler lite.
Vi søker ro – men alt vi gjør, er å søke.
Og kanskje er det akkurat der vi må begynne.
Ikke med å kutte ut alt,
men med å legge merke til hva som skjer.
I hjernen. I kroppen. I deg.
❤️
