Studio Elke

27/06/2025

Helt siden den industrielle revolusjonen har vi blitt vant til å måle arbeid i synlig output. Når det ser ut som om vi arbeider – hogger stein, løfter sekker, eller i nyere tid – deltar i møter, sender e-poster og produserer regneark – er vi på jobb. Vi gjør oss fortjent til lønnen og anerkjennelse, og viser at vi er motiverte og engasjerte.

Men jobbing er litt som styrketrening.

Vi blir ikke sterkere under økten.
Vi blir sterkere i tiden mellom øktene – når kroppen får tid til restitusjon og tilpasning.
Musklene bygges når vi ikke trener.

Det samme gjelder arbeidet vårt.
Gode tanker, innsikter og forståelse av sammenhenger kommer i tiden mellom e-poster, møter og presentasjoner. De kommer når det ser ut som om vi ikke jobber.

Vi trenger tid til å ikke trene for å bli sterkere.
Vi trenger tid til å ikke jobbe for å bli smartere.

Heldigvis er sommerferien rett rundt hjørnet for mange.

Gi hjernen fri for å komme sterkere tilbake til høsten.

Og legg opp kalenderen din fremover slik at du har tid til å tenke – også i hverdagen.

Mest sannsynlig jobber du mest når det minst ser sånn ut.

Ukas 3-Minutter tar sommerferie i juli.

God sommer, alle sammen!

- Elke

P.S. Konsentrasjon er det siste elementet i Sterk selvledelse, og kommer midt i sommerferien. I bokens kapittel kan du lese mer om hvordan du kan hjelpe deg selv og andre med å utvikle denne ferdigheten – og hvordan vi kan spille på lag med hjernens preferanser, fremfor å kjempe imot dem.
Her er linken:
https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245051902-sterk-selvledelse

06/06/2025

Motivasjon er et resultat av fremgang. Når vi merker at vi får til noe – når vi ser konkrete resultater – blir det lettere å fortsette. Hjernen registrerer fremdriften og belønner oss med dopamin, signalstoffet som både føles godt og driver oss videre. Så lenge vi opplever at innsatsen gir uttelling, holder vi motivasjonen oppe.

Det motsatte skjer når vi møter motstand. Et uventet hinder – for eksempel en person som plutselig står i veien. Vi får ikke gjort det vi hadde planlagt. Fremgangen stopper – og med den, dopaminet.

Motivasjon blir til frustrasjon.

Og hvis vi blir stående i frustrasjonen for lenge, glir vi umerkelig over i resignasjon.

Men personen som nå blokkerer oss, har sannsynligvis alltid vært der. Det er bare det at vår vei mot målet plutselig har ført oss inn i samme spor – og nå møter vi hinderet.

Det er naturlig å irritere seg. Tross alt er det fristende å tenke at vi kunne fortsatt uforstyrret – om det bare ikke var for denne ene personen eller situasjonen.

Men jo mer vi fokuserer på hinderet, desto større blir det. Hjernen begynner å lete etter bevis for at situasjonen er fastlåst. Vi ser bare det som stopper oss – og overser alt som fortsatt er mulig.

Noen hindringer må møtes med utholdenhet og kampvilje. Men langt oftere blir reisen enklere når vi er pragmatiske og justerer kursen.

Hva er essensen i det jeg prøver å oppnå?
Og hvilke andre veier kan føre dit?

Når vi møter et hinder som en utfordring – og handler raskt – skaper vi ny fremdrift. Det vekker motivasjonen til live igjen.

For det er slett ikke sikkert at den rette veien var den beste til å begynne med.

Noen ganger er det nettopp omveien som fører oss dit vi egentlig skulle.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på epost ved å registrere deg på elke.no

04/06/2025

Selvledelse og selvverd går hånd i hånd. Vi pisker oss ikke i mål for å så fortjene vår selvrespekt, vi leder oss dit vi vil fordi vi fortjener å lykkes!

På LederNytt kan du lese mer om hvordan jeg tenker om sammenhengen mellom motivasjon og selvverd. Du får også en kort innføring i hva boken min: Sterk Selvledelse (fagbokforlaget) handler om.

Jeg håper den kan være til nytte for mange som ønsker å løfte seg selv, og noen ganger andre.

Ledelse – og ikke minst selvledelse – handler om å skape fremdrift i riktig retning. Men hva driver denne bevegelsen? Svaret er motivasjon. Og det store spørsmålet er: Hvordan får vi tilgang til den, spesielt når vi trenger den som mest?Selvledelse er

30/05/2025

Det krever omtrent 500 000 liter flytende hydrogen og oksygen for å sende en rakett til værs. For å gå inn i bane rundt jorden må den nå en hastighet på nærmere 28 000 kilometer i timen. Astronauten om bord har bak seg minst ti år med spesialisert trening – som ofte kommer i tillegg til tidligere erfaring, for eksempel som jagerflypilot. Bak oppskytningen ligger millioner av beslutninger, justeringer og tester. Og når raketten først har forlatt bakken, finnes det ingen vei tilbake.

Hverdagen vår kunne knapt vært mer forskjellig – men hovedprinsippet er det samme: take-off velocity.

Vi trenger fremdrift for å lette. Noen ganger mye, andre ganger bare litt, men aldri ingenting.

Forskjellen fra rakettoppskyting er at vi sjelden får luksusen av en strukturert nedtelling; vi vet ikke når vi passerer punktet hvor vi ikke lenger kan snu.
Men når vi først når dette punktet, går alt så mye lettere. Raketter når seks ganger lydens hastighet bare to minutter etter oppskyting. Det samme gjelder våre egne prosjekter: Etter en periode med hard innsats skjer det noe – hvert skritt frem gir større resultat enn det forrige.

Vi har alle erfart det. Når vi først er inne i gode arbeidsrutiner, blir det lettere å utvikle en effektiv strategi. Når formen er på plass, går løpingen lettere. Når vi først har spart litt, begynner rentene å jobbe for oss.

Jo større prosjektet er, jo mer energi kreves for å nå dette punktet. Men hvis vi bygger opp take-off velocity jevnt og trutt, når vi det til slutt.

Måloppnåelse er ikke rakettforskning. Det bygger på ett enkelt prinsipp: nok kraft i én retning, og vi letter.

Bare husk – én rakett om gangen.
Men den kan gå til månen om du vil.

- Elke

23/05/2025

Allerede i 1841 skrev filosofen Ralph Waldo Emerson om «selvberging» – viktigheten av å stole på egen innsikt og følge sin indre stemme.

Å stole på seg selv, ha tillit til seg selv – det er selvtillit.

Det er lett å tenke at selvtillit handler om prestasjoner. At vi først må få til en hel masse for så å fortjene å ha selvtillit. Men i virkeligheten er det akkurat omvendt. Vi får til en hel masse fordi vi stoler på oss selv. Vi tøyler tvilen og tar en sjanse. Vi lytter til vår indre stemme som hvisker – eller roper: Gå!

Selvtillit handler om å stole på seg selv som et mestrende menneske. Vi har tillit til at det vi kjenner innerst inne, er det rette å gjøre. Vi har tillit til at vi kommer til å finne ut av ting underveis.

Emersons tanker er i dagens hypertilkoblede samfunn mer aktuelle enn noen gang. For uansett hva vi tenker om oss selv, eller hva vi ønsker å få til, er det lett å finne stemmer for og imot – avhengig av hvor vi ser og hvem vi spør.

Stemmen som vinner til slutt, og som tar bopel i hodet vårt, er ikke nødvendigvis den som har rett – men simpelthen den som har fått mest gehør.

Selvtillit er derfor relasjonsarbeid. Og som i alle gode relasjoner, begynner jobben med å lytte til hva den andre har å si – og deretter holde det vi har lovet.

- Elke

P.S. Jeg tror at en indre, coachende samtale er et av de viktigste verktøyene for å bygge selvtillit. Tillit er den andre bærebjelken i Sterk selvledelse, som du kan lese mer om her: https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245051902-sterk-selvledelse

16/05/2025

Å drive med endring, motivasjon og ledelse – særlig av seg selv – er kanskje selve essensen av livet. Vi drømmer om en bedre fremtid, setter oss mål og milepæler. Vi lærer verktøy og teknikker, og vi følger andre som ser ut til å ha kommet lenger på veien.

Det hele blir en reise fra A til B. Så hvorfor ikke sørge for at B blir så bra som mulig?

Utfordringen ligger ikke i at vi skal til B – utfordringen er drivkraften bak.

Kjernen i endring er forflytning. Vi ønsker å komme bort fra der vi er nå. Vi vil vekk fra noe vi ikke liker – enten ved oss selv, situasjonen vi befinner oss i, eller begge deler.

Men hvis drivkraften for forflytning er at vi først da kan begynne å like den vi flytter på – oss selv – har vi snudd hele prosjektet på hodet. Da handler det ikke lenger om å skape en best mulig destinasjon fordi vi verdsetter oss selv, men om at vi må komme oss et sted for å fortjene vår egen anerkjennelse og selvrespekt.

Men i virkeligheten leder vi oss selv et sted fordi vi fortjener å ha det bedre – ikke fordi vi må komme dit for å kunne like oss selv.

Selvverd er starten på reisen, ikke slutten.

Både i selvledelse og på sommerferie gjelder det å bli venn med reisefølget først.

– Elke

P.S. Jeg tror det er først når vi slutter å ville bort fra noe vi ikke liker, at vi kan utvikle en bærekraftig motivasjon for å jobbe mot målene våre. Derfor er selvverd den første bærebjelken i Sterk Selvledelse – som du kan lese mer om her: https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245051902-sterk-selvledelse

09/05/2025

Ledelse og kjærlighet. To store temaer. To ord med mange definisjoner. Årsaken bak mye godt – og mye vondt.

Hovedutfordringen med begge er at det kan føles som om vi har mistet vår egen påvirkningskraft. Plutselig er ikke hjertet vårt i våre egne hender. Vi kan bli såret. Plutselig er det noen andre som styrer hverdagen vår. Vi mister autonomien.

Men både ledelse og kjærlighet handler i bunn og grunn om oss selv.
Ikke om hva den andre gjør, men om hvem vi blir i møte med den andre.

Du forelsker deg ikke i den andre personen – du forelsker deg i versjonen av deg selv som du blir sammen med den andre.

Og når kjærligheten tar slutt, er det som regel fordi noe har endret seg i deg. Det er ditt indre liv som har flyttet på seg.

Kjærlighet og ledelse på sitt beste oppstår i rommet der vi er frie til å vokse inn i den personen vi ønsker å være.
Vi vokser for å møte tilliten, anerkjennelsen og utfordringen til å strekke oss litt lenger.

Gode ledere får frem det beste i mennesker ved å gi rom for vekst og utvikling. De gjør det mulig for folk å forelske seg i den de er i ferd med å bli.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på epost ved å registrere deg på elke.no

25/04/2025

Enten vi liker det eller ei, er det følelsene våre som – direkte eller indirekte – styrer livet vårt.

Følelser oppstår i hjernen, særlig i det limbiske systemet, og tolkes av den mer analytiske delen: prefrontal korteks. Disse to systemene er i konstant samspill – og iblant i direkte konflikt. Følelsene sier én ting, mens den fornuftige indre stemmen sier noe helt annet. Hvem som vinner, avhenger av mange faktorer. Kanskje viktigst av alt: om vi er klar over at følelser alltid er i spill, selv når vi liker å tro at vi er rasjonelle.

Forskning viser gang på gang at følelser farger hvordan vi oppfatter, tolker og vurderer både verden, andre mennesker – og oss selv. Tidligere emosjonelle erfaringer lagres i underbevisstheten, og når lignende situasjoner oppstår, aktiveres de på nytt. Det kan føre til at vi systematisk feilvurderer både situasjoner og personer.

Som om det ikke var nok at våre egne følelser former virkeligheten, spiller også andres følelser en betydelig rolle i hvordan vi har det – og hvilke beslutninger vi tar.

Hjernen vår er utstyrt med noe som kalles speilnevroner. På emosjonelt nivå gir speilnevroner oss en slags "direkte" forståelse av andres følelsestilstander. Når vi ser noen uttrykke smerte, sorg eller glede, aktiveres lignende områder i vår egen hjerne. Dette er grunnlaget for empati, men det skaper også en av livets største utfordringer i samhandling med andre: Hva er mine følelser, og hva er dine?

Skyld og dårlig samvittighet oppstår ofte når vi handler i strid med våre egne verdier. Det gir mening – en nyttig tilbakemelding om at vi burde velge annerledes neste gang.

Men når vi for eksempel setter en tydelig grense for en annen person og likevel kjenner på skyld, skjer det noe annet. I slike tilfeller er følelsen ikke vår. Den er resultatet av hvordan vi tolker (eller opplever) at den andre reagerer på vår grense.

Når dette skjer gjentatte ganger, gjør vi hele vårt emosjonelle system mindre presist. Vi overstyrer følelsenes egentlige funksjon: å gi oss signaler om hva som er bra og riktig for oss.

Så, hvordan rydder vi opp i dette? Vi kan starte med ett enkelt spørsmål når vi står overfor et valg: Handler jeg i tråd med mine egne verdier?

Hvis svaret er ja, men du fortsatt føler skyld eller ubehag, kan vi øve oss på det som psykolog Becky Kennedy kaller å mentalt gi følelsen tilbake til den som egentlig eier den.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på epost ved å registrere deg på elke.no

11/04/2025

Det har gått 15 uker siden vi sa skål til 2025. Et nytt år vi kunne fylle med blanke ark og fargestifter.

Noe skulle vi begynne på. Noe skulle vi kutte ut. Noe skulle vi gjøre mer av. Noe skulle vi gjøre mindre av.
15 uker er 105 dager.

Det er mye vi kan rekke på 105 dager.

105 dager med fullt fokus er nok til å gjøre synlig fremgang på et viktig prosjekt. Ja, kanskje blir vi til og med ferdige.

105 dager med bittesmå justeringer i riktig retning kan endre kursen i livet såpass mye at du ender opp et synlig annet sted enn der du startet.

Ikke bare endres destinasjonen – du vil også være forandret.

Du kan bli tøffere på 105 dager.
Du kan bli modigere på 105 dager.

105 dager er nok til å vise deg selv at du kan få det til.

Om 105 dager er det midten av sommerferien.

Hvor vil du være da?
Hva har du lyst til å satse på?

Ta en sjanse, og sats. 105 dager går fort.
Jeg heier på deg!

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på epost ved å registrere deg på elke.no

04/04/2025

Mark Manson skriver at livet er en endeløs rekke av problemer. Løser du ett, dukker det neste opp. Det høres kanskje pessimistisk ut, men så lenge vi lever, blir vi aldri ferdige med problemene.

Utfordringen er at all markedsføring om hvordan man skal leve et godt liv, selger en visjon om et liv der man har «fått det til». Det skaper, bevisst eller ubevisst, en tanke som sier: Jada, livet er fullt av problemer – men det er mulig å komme på toppen av alt, likevel.

Neppe.

Vi søker det lettvinte, fordi vi allerede har mer enn nok å tenke på. Vi ønsker oss det enkle, fordi strev er rotete og skummelt. Vi blir inspirert av perfeksjon – og skremt av uforutsigbarhet, konflikter og kaos.

Men det er nettopp strevet og kaoset som skaper fremgang.

Vi kommer ingen vei med det pene og lettvinte.

Egentlig finnes det ikke noe som virkelig er lettvint. Alle som er gode i noe vet: Det som ser enkelt ut, er resultatet av mange år med slit og innsats.

Alt har en pris. Til og med ferieturer krever planlegging, innsats, forsinkelser – og gjerne en tapt koffert.

Jeg tror mye av illusjonen om det gode liv kommer fra det velmente, men ofte feilslåtte rådet om å «nyte veien mens du går».

Hva hvis veien er beinhard – er det da feil vei?

Kanskje et bedre råd er å stoppe opp – ofte – og si til seg selv: Dette koster skjorta, men det er verdt det.

Hvis livet er å ha problemer, så er et godt liv å ha gode problemer.

Problemer som er harde – men som vi kjenner er verdt å løse.

- Elke

28/03/2025

Kompromisser er ofte en god strategi for å håndtere konflikter. Vi kan ikke vinne alle kamper. Livet handler om å gi og ta. Vi er biologisk innstilt på å merke urettferdighet – og reagere sterkt på den. Et kompromiss føles riktig når det oppleves som en rettferdig byttehandel.

Helt til det ikke gjør det lenger.

For det er én ting å inngå et bevisst kompromiss, der begge parter blir noenlunde fornøyd (én uke ved sjøen og én uke på fjellet), og noe helt annet å gå på kompromiss med seg selv.

Når vi går på kompromiss med oss selv, er det ofte tvilen som styrer. Vi nedvurderer våre egne ønsker fordi vi tror situasjonen eller relasjonen ikke rommer dem – eller fordi vi ikke er sikre på at vi har det som skal til for å gjennomføre som vi vil.

Dette er ikke lenger en rettferdig byttehandel. Vi har beveget oss fra å gi og ta – til bare å gi. Vi tilpasser oss, ikke for å finne felles grunn, men fordi vi tviler. Vi er usikre på om det vi egentlig ønsker, i det hele tatt er mulig.

Men ofte er det motsatte sant. Det er først når vi slipper kompromisset, at vi oppdager at vi aldri trengte det i utgangspunktet.

Og når vi merker at vi faktisk er sterke nok til å stå støtt i oss selv, ja – da kan vi, innimellom, gi og ta litt også.

Men det begynner med å bære seg selv først.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på epost ved å registrere deg på elke.no

21/03/2025

Relasjoner betyr alt for oss. Evolusjonen har (heldigvis) utstyrt oss med et grunnleggende behov for tilknytning. Vi trenger å gi og motta nærhet, anerkjennelse og bekreftelse.

Men hva skjer med relasjonene som ikke er gode? De som ikke bygger oss opp, men i stedet drar oss ned – og likevel blir vi værende?

Jeg har lagt merke til at i de relasjonene som tærer på oss, der det stadig oppstår en følelse av utilstrekkelighet, er det noe i relasjonskontrakten som ikke stemmer.

Vi inngikk relasjonen med en (ofte ubevisst) forventning om å få noe – trygghet, kjærlighet, bekreftelse. Men i stedet har den bare forsterket følelsen av det vi manglet i utgangspunktet.

I dårlige relasjoner blir vårt udekkede behov ikke fylt, men forstørret. Vi speiler våre egne mangler i den andre. Og i stedet for å bli møtt på våre behov, vokser savnet bare mer og mer.

Vi håper at én dag, hvis vi bare jobber enda hardere, vil vi få det vi trenger.

De beste relasjonene er de hvor vi er frie – der vi kan møte opp uten en underliggende lengsel etter å få noe dekket.

Det er relasjoner der vi vet hvem vi er. Der vi føler oss trygge i oss selv. Der vi forstår vår egen verdi, uavhengig av andres bekreftelse. Relasjonen føles god fordi den forsterker ressursene som allerede eksisterer i oss.

Vi finner ikke det vi trenger i en annen, hvis vi ikke finner det i oss selv først.

- Elke

P. S. Du kan registrere deg for Ukas 3-Minutter på elke.no