Studio Elke, Storgata 22, Horten (2026)

10/04/2026

Den vestlige verden beskrives ofte som individualistisk. Livet forstås som vårt eget prosjekt, der vi skal finne veien og bære både fruktene og konsekvensene av valgene våre.

Likevel blir det raskt tydelig hvor lite individualistiske livene våre egentlig er. Vi kan ha en hel verktøykasse for individuell utvikling tilgjengelig, men vi er samtidig vevd inn i et nett av relasjoner – nære og fjerne – som former og påvirker oss.

Relasjonene våre har stor påvirkningskraft. De er kilde til våre største oppturer og nedturer, til glede og fortvilelse, til ro og uro.

Naturen har utstyrt oss med behovet for tilhørighet. Personlighet og livshistorie påvirker hvor mange vi ønsker å ha rundt oss, og hvor nært vi slipper andre inn. Men behovet for å høre til finnes hos alle.

Og nettopp her ligger relasjonenes paradoks. Vi søker oss inn i relasjoner i håp om at de skal dekke et behov. Vi lengter etter trygghet, nærhet og anerkjennelse. Kanskje håper vi også at den andre skal dempe våre egne demoner.

Men etter hvert oppdager vi at selv om relasjonen løste noen av de opprinnelige problemene våre, skapte den også flere nye.

Vi går inn i relasjoner i håp om ro, harmoni, trygghet og anerkjennelse. Til gjengjeld får vi utfordringer som krever at vi vokser, gjerne mer enn vi så for oss da relasjonen begynte.

Relasjonenes paradoks minner om en fjelltur. Den er givende og slitsom samtidig. Men så lenge den fører oss til et sted med bedre utsikt, er den alltid verdt det.

- Elke

27/03/2026

For noen år siden bygde vi et tilbygg på huset vårt.
Blant de første som kom, var et eget team som skulle sette opp stillas.

Fire menn som tok arbeidet på alvor. Til og med en liten QR-kode hang på det plomberte festet. Dyrt var det også – ikke bare å sette opp, men å rive ned igjen til slutt.

Stillaset bygde ikke huset, men uten det ville det aldri blitt noe hus.

Vi investerer gjerne i det som skal bli stående. Det vi kan se, vise frem og vise til. Det gir mer glede med en fin fasade enn et dyrt stillas som ingen husker at var der. Derfor er det lett å gå i fellen: å satse på det første og spare på det siste.

Stillas finnes ikke bare på byggeplasser.
Vi har dem i arbeidshverdagen og i livet ellers.
Strukturer som holder noe oppe lenge nok til at det kan stå av seg selv.

Fast tid i kalenderen. En sjekkliste. En rutine. Et motto du bruker for å hente deg inn igjen.
Poenget med stillas er at det som skal bygges, kan vokse frem trygt.

Et stillas setter også grenser. Huset må bygges innenfor rammene. Et nytt prosjekt krever et nytt stillas – og det først.

Den største utfordringen er ikke å velge riktig stillas, men å investere i det.

Stillas er derfor ikke et tegn på svakhet, men et tegn på at det bygges noe viktig.

Jo større prosjektet er, jo mer stødig stillas trenger vi.

– Elke

PS: Jeg ønsker deg en riktig god påskeferie. Ukas 3-Minutter er tilbake etter påske.

20/03/2026

Utålmodighet er en drivkraft med to sider.

På sitt beste setter den oss i bevegelse. Den skaper fremdrift, får oss til å handle og til å ville mer – raskere. Den gir energi til å ta ansvar, justere kurs og forbedre det som kan bli bedre.

Men den har en bakside.

Når virkeligheten ikke følger planen, blir utålmodighet til frustrasjon. Vi begynner å tvile – ikke bare på fremdriften, men på retningen. Vi stopper opp og revurderer. Og noen ganger forlater vi det vi var i ferd med å bygge.

Motivasjon er motoren bak handlingene våre.
Utålmodighet påvirker hvor hardt vi trykker på gasspedalen.

Men ting tar nesten alltid lengre tid enn vi ønsker. Utålmodighet kan lett gli over i ambisjoner forkledd som urealistisk ønsketenkning – som igjen kan ende i resignasjon.

Kanskje er det mer nyttig å tenke på utålmodighet som et krydder, ikke som selve maten. Vi kan bruke den strategisk der den trengs. For alt er ikke like viktig – selv om det hadde vært fristende å få til alt, og det raskt.

Når krydderet forsvinner, blir opplevelsen mer nøktern. Men det betyr ikke at retten er feil. Kanskje oppdager vi sider vi ellers ikke ville lagt merke til.
De smakløse periodene er en del av ethvert prosjekt.
Derfor er det ikke den raskeste som vinner, men den som klarer å bremse minst.

Utålmodighet er en uberegnelig fartsholder.

- Elke

PS: Vil du gå dypere i hvordan du kan styre energien din – ikke bare tempoet – som en kjerne i Sterk selvledelse, skriver jeg mer om dette i boken min: https://fagbokforlaget.no/produkt/9788245051902-sterk-selvledelse

13/03/2026

De fleste tror motstand mot endring handler om viljestyrke. Ofte handler den om noe helt annet.

Motstand mot endring er som regel et forsvarssystem.

Når vi prøver å endre noe viktig i livet vårt, møter vi tre lag av motstand:
– omgivelsene
– relasjonene våre
– og til slutt oss selv.

Det første laget er omgivelsene. Vi peker på strukturer, kultur eller rammer: Organisasjonen tillater det ikke. Rollen min gir ikke rom for det. Tiden er ikke riktig. Forklaringene kan være reelle. Samtidig kan de også fungere som et vern mot å utfordre det etablerte.

Bryter vi gjennom dette laget, møter vi det neste: relasjonene våre.

Når vi endrer måten vi tenker, prioriterer eller opptrer på, påvirker det også de rundt oss. Relasjoner bygger på en form for forutsigbarhet. Når én part endrer seg, må relasjonen ofte forhandles på nytt. Noen vil ønske endringen velkommen. Andre vil oppleve den som ubehagelig eller truende.

Men det tredje forsvarslaget er ofte det sterkeste.
Når vi ikke lenger kan forklare oss med omgivelsene eller relasjonene, står vi igjen med oss selv.
Har jeg det som skal til?
Hva om jeg mislykkes?
Hva om jeg mister noe som i dag gir trygghet?

Paradokset er at motstanden ofte dukker opp nettopp når vi nærmer oss noe viktig. Et mulig liv som ligger der som en mulighet.

Ansvar og skyld er to forskjellige ting. Skylden kan ligge andre steder. Men ansvaret for hva vi gjør videre ligger hos oss.

Og jo mer vi argumenterer for våre begrensninger, desto større er sannsynligheten for at vi blir stående i dem.

Til slutt står vi igjen med et valg:
Å ha rett.
Eller å bli fri.

- Elke

P.s. Hvis du vil få Ukas 3-Minutter direkte i innboksen, kan du registrere deg på elke.no

06/03/2026

Jeg kom over et intervju med Jeff Bezos denne uken. Han sa at stress er et signal som oppstår når vi unnlater å handle på noe vi faktisk har kontroll over. Veien ut er å … nettopp ta tak i det vi utsetter.

Hadde det bare vært så enkelt.

Stress oppstår ofte når vi allerede har mer enn vi føler at vi mestrer. For mange krav. For lite tid. Å ikke ha rom til å gjøre mer – eller ta tak i alt som burde tas tak i – er nettopp problemet.

Likevel har Bezos et poeng når han sier at stress også er et signal. Og kanskje ligger noe av løsningen i hvordan vi tolker signalet.

Når vi opplever stress, er det mest nærliggende å begynne å tenke på alt som burde vært gjort. Hjernen forsøker å hjelpe oss med å ikke glemme noe. En velkjent strategi er derfor å skrive ned alle «byggeplassene» og starte med det viktigste.

Men stress-signalet peker også på noe annet.

Når vi føler at vi er i ferd med å miste kontrollen, bruker vi energi på å holde hodet over vannet – fremfor å gjøre det som faktisk ville hjulpet oss fremover. Vi åpner en e-post, ser hva den gjelder, men rekker ikke å svare. «Den tar jeg senere», tenker vi.

Og slik blir den mentale byggeplasslisten bare litt lengre for hver gang.

Så ja, stress er et signal. Men kanskje først og fremst et signal om fragmentert oppmerksomhet. Jo mer stress vi opplever, desto mer trenger vi å samle oppmerksomheten – og bruke tiden på det som faktisk bringer oss videre.

Touch it once er en enkel huskeregel: Når du først åpner noe, håndter det ferdig. Les e-post når du har tid til å svare. Jobb med presentasjonen når du kan bli så godt som ferdig – i stedet for å legge halvferdige gjøremål tilbake på den mentale listen.

Og så må vi minne oss selv – og de rundt oss – på én ting: Vi kan få til alt. Bare ikke på én gang.

- Elke

P.S. Ønsker du å lese mer om hvordan vi kan ta bedre styring over egen oppmerksomhet, prioriteringer og energi i en travel hverdag, skriver jeg mer om dette i boken Sterk selvledelse.

27/02/2026

Det finnes to måter å leve livet på. Som eier eller som leietaker.

Akkurat som med boligreisen starter vi som leietaker. Som liten må vi gjøre som vi får fortalt. Vi blir sosialisert inn i flokken og lærer raskt hva som skal til for å oppnå kjærlighet, tilhørighet og anerkjennelse. Vi inngår psykologiske kontrakter som danner grunnlaget for leieforholdet. Når jeg er flink, får jeg anerkjennelse. Når jeg jobber mye, er jeg verdifull. Når jeg demper mine egne behov, er jeg snill.

Når vi blir voksne, er disse kontraktene ofte så godt integrert i vår personlighet at vi har glemt at de kan reforhandles eller byttes ut helt.

Men så kommer det en tid hvor vi bråvåkner og innser at de gamle kontraktene ikke tjener oss lenger. Vi begynner å innse at vi har levd livet som et administrasjonsprosjekt av andres forventninger.

Vi har bodd til leie i vårt eget liv.

Frigjøringen er en nokså slitsom flytteprosess. Det har vært fordeler med å leie også. Vi slapp å ta ansvar for vedlikehold, vi kunne skylde på utleieren (ofte sentrale autoritetsfigurer fra tidlig i livet). Riktignok måtte leien betales jevnt og trutt, men til gjengjeld hadde vi forutsigbarhet. Et kompromiss her og der er vel ikke så farlig?

Det er bare ett problem. Vi lever til leie. Vi bor der, vi følger reglene, vi tilpasser oss, vi gjør som forventet — men det er ikke vårt. Vi eier det ikke.

Det er først når vi sier opp gamle kontrakter og går over til å være eier av vårt liv at vi kan si:
Dette er viktig for meg. Dette vil jeg ikke lenger. Nei takk, det passer ikke. Jeg velger dette.

Og som enhver huseier vet, med det fulle ansvaret følger uforutsigbarhet, vedlikeholdskostnader og en konstant strøm av oppussingsprosjekter som det er lett å bli overveldet av. Forskjellen er bare at arbeidet bygger noe som er ditt eget.

I motsetning til boligeie er psykologisk eie åpent for alle. Det kreves ingen egenkapital, og vi slipper å gå i banken. Vi trenger ikke tillatelse fra noen. Det er ingen bindingstid i tidligere leiekontrakter. Vi kan si opp når som helst.

Ja, kanskje er den største myten som holder oss i leieforholdet, nettopp den at det aldri passer å flytte i vårt eget.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no

20/02/2026

Det finnes relativt få fasitsvar i verden. Og når det gjelder vårt indre liv, finnes det enda færre.

Men én ting vet vi ganske sikkert.
Det er litt som brokkoli.
Vi vet det er bra for oss.
Å skrive ting ned.

De fleste av oss tenker kanskje at vi allerede skriver mer enn nok: E-poster, presentasjoner, rapporter, avviksskjema, budsjetter og anbud. Men det er ikke den skrivingen jeg mener.

Brokkoli-skriving er å rense hodet.

Å skrive for å få klarhet i hva vi faktisk tenker.
Vi tenker hele tiden – omtrent 60–80 000 tanker daglig. Skriving bremser tempoet, fordi det å forsøke å kontrollere tankene våre ved å tenke enda mer, er som å gjete katter. Akkurat når du tror du har samlet dem, spretter noen i hver sin retning igjen.

Start enkelt.
Skriv ned gjøremål.
Det du må huske.
Det du lurer på.
Det du bekymrer deg for.
Få det ut av hodet og ned på papir.

Jo mer vi skriver, jo roligere blir vi – selv om ingenting er løst ennå, slipper hjernen å minne oss på alt som er uferdig (som tross alt er livets grunninnstilling).

Når vi først har blitt venn med å skrive, pleier det å dukke opp andre ting også: Ting som er viktige for oss, noe vi har skjønt, noe vi har lyst til å finne ut av, noe vi har lyst til å gjøre mer av.

Og det beste med å skrive ting ned? Det trenger ikke være pent.

En løs side holder. Vi kan til og med kaste den dagen etter. En notatbok er også fint – så lenge vi gir slipp på forventningen om at det vi skriver må være «notatbokverdig».

Poenget er ikke hva vi produserer.
Poenget er å finne ut hva vi egentlig tenker.

Å skrive ting ned er et av de enkleste grepene vi har mot stress, uro, søvnproblemer og overveldelse.

Brokkoli for sjelen.

Og som med brokkoli: Vi venner oss til smaken.
Kanskje begynner vi til og med å like den.

– Elke

P.S. Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no

13/02/2026

En sideeffekt av å utvikle et mer bevisst forhold til seg selv er at man før eller siden møter spørsmålet: Er dette normalt?

Ordboken definerer normal slik:
I samsvar med en norm eller regel.
Alminnelig forekommende.
Innenfor det som anses som naturlig eller forventet.

Ordet rommer to ulike betydninger. Det ene er statistisk: Mange er sånn. Det andre er normativt: Slik bør det være.

Og nettopp her ligger problemet. Vi bruker flokkens statistikk som begrunnelse for våre verdivalg. «Mange gjør det – derfor er det normalt.» Og, underforstått: Derfor er det også greit.

Normer er skrevne og uskrevne opptakskrav for tilhørighet. De forteller oss hvordan vi bør opptre hvis vi ønsker plass i flokken. Det gjør det normale selvforsterkende: For å høre til følger vi normene. Når mange følger dem, øker forekomsten. Når forekomsten øker, fremstår de som mer normale.

Men atferdsøkonomi og beslutningspsykologi viser at vi ikke er rasjonelle beslutningstakere. Vi påvirkes av det som er mest synlig, mest nylig, mest gjentatt – eller båret frem av personer med makt og status. Det vi ser mye av, oppleves sant. Det vi hører ofte, oppleves normalt.

Dermed behøver ikke det statistiske aspektet ved normal en gang å være representativt. Synlighet forveksles med sannhet. Frekvens med virkelighet. Vi tror noe er vanlig – fordi det er synlig.

Og det samme gjelder det normative. For det som er normalt i én gruppe, er ikke nødvendigvis normalt i en annen.

Det vi sitter igjen med, er oppgaven med å definere vår egen standard for normal.

Normal er det som er riktig for oss. Og når vi gjentar det som er riktig for oss over tid, blir det også det som er hyppigst forekommende i vårt liv.

Så neste gang du lurer på «er dette normalt?» – legg til: «er dette normalt for meg?»

- Elke

P.S. Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no.
Flere perspektiver på å definere egne standarder finner du i boken min Sterk selvledelse.

06/02/2026

Carl Gustav Jung skal ha sagt: «You can only take a person as far as you have come.»

Hvis vi ønsker å hjelpe, støtte, inspirere, lede eller påvirke andre, må vi – på et vis – gjøre det samme med oss selv først. Vi vet det i teorien. Vi har hørt metaforen om oksygenmasken mange ganger.

Likevel er det vanskelig.

Ikke fordi vi ikke forstår poenget, men fordi vi ofte føler at vi ikke har rom, tid eller tillatelse til det.

Men å vente på rom, tid eller tillatelse er litt som å vente på å bli ajour. Vi blir aldri helt ajour. Og vi vil sjelden føle at vi har rom og tid til å prioritere oss selv, så lenge vi tror at alle andre må være fornøyde først.

Noen sier til meg at de ikke vil bli egoistiske eller selvopptatte. Andre sier at det rett og slett er lettere å hjelpe andre enn seg selv – litt som at det kan føles enklere å ta oppvasken hos andre etter festen enn å rydde sitt eget kjøkken.

Jeg tror begge deler kan være sant. Ingen vil fremstå som en hensynsløs egoist.

Men Jung har også et poeng: Skal vi gå foran, tåle litt mer, inspirere og hjelpe andre, er det klokt å ha prøvd den samme medisinen selv.

Når vi tar tak i oss selv, kjenner vi på kroppen hva det koster å prioritere riktig. Samtidig blir vi ofte litt modigere for hver gang. For omverden tåler som regel flere versjoner av oss enn vi tror.

Vi blir også mindre frustrerte. Når vi tar ansvar for vår egen utvikling – selv når det koster – slipper vi å skylde på dem som står i veien.

På den måten gir vi også de rundt oss mer rom til å gjøre det samme: ta på sin egen oksygenmaske, og slutte å vente på tid, rom eller tillatelse fra andre.

- Elke

P.S.: Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no

30/01/2026

Goethe skal ha sagt: Det som betyr mest, må ikke komme etter det som betyr minst.

Han sa dette for over to hundre år siden. I en tid uten e-post, sosiale medier, Teams-møter, kalender-påminnelser og treningsapper som forteller deg at barnet ditt har fotballtrening om fire minutter.

Tenk om det bare hadde vært så enkelt: å følge én regel – gjør det viktigste først. Da hadde en hel industri som lever av time management og productivity-hacks vært overflødig.

Men hva er egentlig det viktigste?

Og hva gjør vi med denne: «Jeg vet innerst inne hva som er viktig … men jeg har ikke mulighet til det. Ikke nå.»

Og i påvente av at vi bestemmer oss for hva som egentlig skal bety noe, har vi teknologien som syndebukk. Vi leser om skjermbarn, digital demens og shallow work. Vi blir forstyrret, distrahert og enda mer slitne.

Men Goethe hadde hverken laptop eller smarttelefon. Likevel strevde han med den samme utfordringen.

For vi prioriterer alltid. Vi velger alltid. Spørsmålet er bare etter hvilke prinsipper.

Eisenhower minnet oss på noe lignende da han sa at ikke alt som haster, er viktig. Og at mye av det viktigste sjelden haster.

Kanskje vi ikke har en tidsklemme, men simpelthen for lite mot til å la det viktigste få førsteplass – og leve med konsekvensen?

For når vi setter det viktigste øverst, fyller vi tiden vår med nettopp det: det viktigste.

Prisen er at vi ikke kan være som alle andre lenger.

Fordi vi blir oss selv.

- Elke

P.S.: Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no

16/01/2026

I juleferien la jeg merke til at flere leste den samme grønne boken, med store bokstaver på omslaget: Let Them. Budskapet er fristende. La folk holde på med sitt, og meg med mitt. Hvem skulle ikke ønske å kunne slutte å ergre seg over at de rundt oss ikke gjør som vi skulle ønske?

Ideen er ikke ny. Filosofer og tenkere har i alle år kalt den ubetinget kjærlighet.

Å vise ubetinget kjærlighet til andre er krevende. Utfordringen er at mye av det vi lykkes med – eller ikke – er påvirket av hva andre får til. Ta lederskap som eksempel. Hvis de du leder ikke leverer, vil det få konsekvenser for deg.

Det samme gjelder i parforhold, foreldreskap og vennskap. Når partneren gjentar gamle mønstre, når barna ikke tar ansvar, eller når en venn svikter tilliten, merker vi det.

Grunnen er enkel: Når to eller flere er sammen om noe, blir alle berørt av hverandres handlinger. Interaksjon skaper avhengighet. Det er disse avhengighetene vi kjenner i kroppen.

Så hva gjør vi da? Bare la det gå? Og hva er det egentlig vi skal slippe taket i – relasjonen, prosjektet eller forventningene våre?

Noen avhengigheter er misforståtte. Disse prosjektene kan ryddes opp i, sorteres og leveres tilbake til den de hører hjemme hos. Andre er reelle og gjensidige. I slike relasjoner vil den andres innsats faktisk påvirke både trivsel, resultat og hvordan vi over tid opplever hverandre.

Kanskje nettopp fordi prestasjon ikke er et individuelt prosjekt, har toppidrettsutøvere en manager som vurderer trenere, team og samspill. Vi andre må gjøre den jobben selv. Oppgaven handler ikke om å la alt passere, men om å velge mer bevisst hvilke relasjoner og prosjekter som får lov til å forme oss.

Og så er det viktig å huske at det nettopp er de gjensidige avhengighetene som gjør de riktige relasjonene så meningsfulle.

Å gi slipp og å gi blaffen er to helt forskjellige ting.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no

09/01/2026

Januar kan fort bli en slitsom måned. Vi vil komme i gang med alt som skal bli bedre i år. Egentlig er det ganske urettferdig at jul og nyttår ligger så tett. Om det ikke er nok med forventninger som skal innfris til jul, får vi knapt en uke på oss før nye forventninger tar over. Et helt år – med mål, planer og prosjekter som skal ros i land. Ikke rart mange nyttårsforsetter er godt begravd lenge før påske.

Kanskje det beste rådet for å slippe unna den utålmodige indre kritikeren kommer fra Virginia Woolf. Hun skrev: “Arrange whatever pieces come your way.”

Det er noe befriende i denne setningen. Oppgaven vår er kun å sette sammen det vi har fått, akkurat nå.
Jeg liker særlig ordet arrange. Hun sier ikke at vi skal lage et mesterverk. Men hun sier heller ikke at vi bare skal akseptere det vi har fått og la det bli liggende. Hun sier: gjør noe ut av det som har kommet.

Det er en fin måte å starte et år på. Kanskje burde også noen prosjekter vente – til de riktige brikkene faktisk er på plass. Ofte er januar ikke et startskudd, men en etterdønning av det som har vært. Vi trenger fortsatt tid til å lande, før vi beveger oss videre.

I stedet for å sette i gang mange forbedringsprosjekter, kan vi lene oss tilbake og se på brikkene slik de er nå. Kanskje er den beste arrangeringen ikke en stor omveltning, men noen små justeringer. Er det noe som kan gis mer plass? Noe som burde flyttes lenger unna? Noe som burde tas bort?

Å arrangere brikker frigjør oss fra kravet om det perfekte. Det er en pågående prosess – der vi gjør noe meningsfullt ut av det vi faktisk har. Og det beste av alt: Vi kan begynne når som helst. Egentlig hver dag.

Vi har god tid. Januar er kort, men året er langt.

- Elke

P.s. Ukas 3-Minutter kan du få på e-post ved å registrere deg på elke.no

Studio Elke

10/04/2026

27/03/2026

20/03/2026

13/03/2026

06/03/2026

27/02/2026

20/02/2026

13/02/2026

06/02/2026

30/01/2026

16/01/2026

09/01/2026

Adresse

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Type