01/09/2021
STITRENING SOM ANKELREHAB // GRADVIS EKSPONERING
🏃♂️🌿🌲
Rehabilitering av skader for deg som løper er sjeldent optimalt kun utført i et treningsstudio med forskjellige øvelser. Vi må i én eller flere faser inkludere løping som en del av rehabiliteringsplanen. Det er løping vi skal tåle, og vi kan ikke simulere dette fullt ut i treningsrommet. Løping er den mest spesifikke delen vi har i opptreningen etter skade, men samtidig ofte den som det sluntres mest med.
Ofte jobbes det godt med øvelser, med tilhørende progresjon og tilpasninger, og jeg oppfatter at mange føler det er nok til å gå fra null løping til tilnærmet normal løpetrening. Mange blir dermed overrasket når de igjen blir skadet ganske fort.
Grunnen til dette ligger ofte i at de ikke har gjort en like grundig jobb med løpsplanen i skadeperioden som med øvelser. Løpetreninga skal være med, og krever også riktig startnivå, tilpasning, justering og progresjon tilpasset skade, vant løpemengde, type løping etc. Løpetrening kan ved de fleste skader starte tidlig.
Personlig er jeg for tiden på vei tilbake mot full terrengløping etter et ankelovertråkk, og ved siden av øvelser bruker jeg løpinga aktivt for å trene opp ankelen til å tåle dette. Jeg legger inn økter hvor jeg gradvis øker vanskelighetsgraden på stiene og hvor jeg underveis har fullt fokus slik at jeg ikke tråkker over på nytt i denne perioden. Dette er en balansegang, da jeg ønsker å utfordre ankelen, samtidig som det er viktig å unngå nye overtråkk og tilbakefall. Foreløpig har jeg ligget på riktig side. Jeg har klart å utfordre ankelen slik at den tåler mer og tøffere terrengløping og bygger seg gradvis opp mot normal funksjon.
Progresjonen på vanskelighetsgraden utenfor asfaltjungelen har vært:
🔸 grusveier
🔸 traktorveier
🔸 lette flytstier
🔸 stier med litt mer steiner og røtter
🔸 medium stier både bortover, oppover og nedover
Neste steg blir stier med større tekniske komponenter. I tillegg til stivalg har jeg fokusert på hvor og hvordan jeg lander, tempo, stegfrekvens etc. Jeg har lagt merke til at mange overtråkk har kommet i rolig tempo i situasjoner med lite konsentrasjon, med bedre flyt på bena har jeg bedre kontroll på ankelen og den må ikke bremse opp og «ta inn» bevegelsen like mye.
Generelt handler opptrening i mange tilfeller om å balansere risiko og gevinst, og tidlig etter overtråkket tok jeg større risiko enn jeg gjør nå fordi jeg hadde et løp jeg skulle nå. Det gjorde at jeg fikk deltatt, men ankelen var ikke klar til å gjennomføre uten nye overtråkk. Det hadde jeg kalkulert inn, og var klar over at var en risiko. Kortsiktige og langsiktige mål er med i en vurdering av hvor mye risiko vi er villige til å ta i rehaben, og hvordan vi legger opp et forløp. I tiden etter løpet har jeg hatt all verdens tid og utfører rehaben med mindre risiko, men ikke så liten at fremgangen blir for langsom. Jeg passer på å få stimuli via øvelser, men bruker enda mere tid på gradvis eksponering mot terreng. For det er nettopp det ankelen skal lære seg å håndtere. Jeg har hatt to kraftige overtråkk på samme ankel med 8 måneders mellomrom. Jeg gjorde en for dårlig jobb etter det første, så lærte en lekse av det.
Prinsippene her kan overføres til andre skader. I hvert fall vil jeg slå et slag for å legge en god løpsplan fra tidlig etter skade, da inkludering av løping både er motiverende og gir veldig gode resultater. Ved endt skade er man da som regel på samme volum man hadde tidligere og behøver ikke starte fra scratch.