https://www.facebook.com/103888872564039/

Mariette, Erfaringskonsulent Dissosiativ Identitetsforstyrrelse, Kapellveien 11 A, Kolbotn (2026)

04/05/2026

ETTER ALLE KAMPENS REGLER..

Dette arket med karate-sportens regler, fikk jeg for mange år siden, på et uventet sted.
Etter en religiøs høytid, en minnestund, som en ukjent mann, som tydeligvis med stor irritasjon, hadde lidd seg gjennom. Etter minnestunden gav han meg dette arket, med karate-sportens regler, og nærmest løp ut av bygningen etterpå.. Ganske utenfor kontekst, tenkte jeg.. Men jeg synes det var gøy, og har tatt vare på arket til i dag.. (..og tar fortsatt vare på det..)
Men hvorfor meg? Og hvorfor dette arket?
Hva har Karate med meg å gjøre?

EN ARV FRA DE RIKE

Da jeg var liten var det å arve tøy en regel, ikke et unntak! Vi var mange barn, og selv om mine foreldre fikk inn det de trengte, var de definitivt ikke økonomiske genier, så vi sparte på det vi hadde.
Jakker, bukser, sko.. det aller meste var arvet, fra et søsken, en slektning eller en venn..
Min første Karate-drakt fikk jeg visst av deg. Det var jeg ikke klar over, før jeg skulle overnatte hos min onkel og tante. Det skjedde et uhell.. og siden jeg hadde for lite tøy med meg, for anledningen, hentet min onkel frem Karate-draken min. (Hvorfor den var hos han og min tante, er en annen historie.)

Taekwondo og Karate er to sporter som har likhetstrekk, i det minste på drakta.. I min by, var det Karate og Boksing som gjalt. Hvis du ville drive med noe annet, måtte du til en annen by.
Noen ganger dro jeg til en annen by, for å lære Kick-boksing, BJJ eller Street-fight.
Selv i dag er jeg redd for noe av det jeg lærte.. for hva om jeg mister det? hva om jeg knekker en nese? kaster noen i bakken? ..eller det som værre er?

JEG HAR ALDRI FORSTÅTT DET..

Hvorfor ble du så glad i meg? Jeg har aldri forstått det.. Er det kanskje min skade? ..at jeg aldri skjønner hvorfor noen vil ha meg med?..hvorfor noen liker meg? ..for hva skal de med meg?
Jeg er bare ei lita fattig jente i arvetøy! Ingenting!
Ei lita jente i en velbrukt Karate/Taekwondo-drakt, uten hull i ørene, til å bruke gaven du hadde kjøpt til meg med..

Det har aldri vært noe ønske i meg om å være rik! Jeg forakter de rike! .. ikke alle rike, men disse show off rike, som blinger med alle tinga sine og får oss andre til å føle oss dumme..
De som ikke liker å se min skitne gamle, bil parkert ved siden av deres!!
Å som jeg elsker å parkere min skitne Golf, ved siden av en nypolert Porsche eller Ferrari!! Jeg elsker det!!

Jeg trenger bate så mye penger at jeg kan handle det jeg vil ha på REMA, uten å bli bekymret.. og det kan jeg.. foreløpig...og så litt på Vinmonopolet, Sporten, Helsekosten osv…

Jeg har også lært at mye av verdien, ikke ligger i å blinge. Hvis jeg kjøper meg en LV-veske i morgen, viser jeg at jeg vil bli sett. Gjerne for min kjøpekraft!
Vil jeg bli sett for min kjøpekraft? Er min eventuelle kjøpekraft det samme som min verdi? Skal jeg måles i penger? Vellykkethet og status?
NEI!
Min verdi ligger i hvem jeg egentlig er.. og det er det få som vet.. deriblant meg selv..

DU DERIMOT..

Da jeg møtte deg, var du en frisør-klipt femåring, med ullfrakk, og nye forede skinn-støveletter for året. Ingenting arvet. Alt nytt!
Den mengden Lego du alene, hadde med deg på besøk, var mer Lego enn hele min søskenflokk hadde til sammen.
Likevel lekte vi greit sammen.

Jeg tenkte ikke så mye på utseendet ditt den gangen, bare at du så litt annerledes ut. Du gikk jo med frakk! Jeg var bare drøye to år gammel..
Mitt ego var stort den gangen! Jeg var veldig mye meg!
Jeg omgikk de reglene, og lukket opp de dørene jeg kunne, allerede den gangen. Og jeg tror det var det du så, og det du likte. Og det ble liksom du og jeg, selv om du var nesten fem, og jeg noen måneder over to.

Det er godt å vite at jeg en gang var et, Jeg, som var så fult av egenvilje.. Kanskje er det fortsatt håp for meg?

HVIS DU..

Hver gang jeg tar toget forbi det treningssenteret jeg sist så deg, så ser jeg mot det, og ønsker at jeg hadde reagert anderledes. Hver gang jeg går i den parken du vet, håper jeg på å se deg!
Hvis jeg ser deg, har jeg tanker om å si hei.. hvis det ikke fører til noen respons, kan det være at jeg går etter deg, for å høre hva slags hund du går tur med.. I desperasjon kan det være at jeg snubler foran deg og slår hull på treningstightsen min (..noe jeg liker dårlig..) og får skrubbsår på knærne.. alt for å få din oppmerksomhet.
Men ettersom dagene går, blir jeg redd for å ikke få en ny sjangse!! I det minste for bare å Catch up!

Hvis jeg ikke får veldig mange likes på disse innleggene, så er det nok fordi jeg tenker på deg hver gang jeg skriver. Det skulle liksom være en litt proff side om «Hvordan bli frisk fra DID». Og nå er jeg her.. jeg blir frisk fra DID, sakte men sikkert.. og alt jeg tenker på er deg!!
Men jeg er bare et menneske.. og vi mennesker trenger å elske, og bli elsket. Vi trenger trygghet. Vi trenger å vite at noen i det minste forsøker å beskytte oss.
Ønsket, elsket, beskyttet.
Alle disse tre tingene finner jeg hos deg! Ikke til fullkommenhet.. men de er der, i stor nok grad, til at jeg fortsatt vil ha deg etter alle disse årene..

Hvis du går tur i den parken, neste gang jeg er der, så kan det hende at jeg faller for deg en gang til. Kanskje jeg skrubber opp knærne. Kanskje jeg driter meg loddrett ut.. Men det for gå!
Den som intet våger, intet vinner!
I krig og kjærlighet er alt lov!
Hvis jeg ser deg, så skal jeg kjempe etter alle kampens regler! Husk det!!
Vil du ha en brukket nese? Vil du bli lagt i bakken? Eller vil du stoppe opp og føre en sivilisert samtale?
Your choice!
Tenk litt på det..

01/05/2026

REBUS
For noen måneder siden kom jeg over en serie med bilder som jeg tror er en rebus til meg. Noen som vil at jeg skal huske, som vil hjelpe meg det siste stykket på vegen.. tror jeg..
Det er ikke lett å avgjøre om jeg har forstått det riktig, med min dissosierte hjerne.. men etter som tiden går, gir bilde-serien mer og mer mening.

Noen står og virrer og trenger en drink, men hvis de vil gå i baren, så er den mot vest.
Mario og Biceps.
Kanskje handler denne rebusen også om mine barn, både de som er, og de som kunne vært..
Hvis den jeg tror skal forestille meg i denne rebusen er riktig, så er jeg ganske blind, forvirret og feilinformert, og det stemmer jo..
Og jeg spør; «Hva heter den baren? Hvor er vest?»

ER DETTE EN REBUS TIL MEG?
Jeg har fått en del minner om en veldig strategisk og løsningsorientert person. En som aldri gir seg!!
Hvis noen har laget denne rebusen til meg, så må det være denne personen. Jeg kjenner ingen andre som kunne fått denne gjengen til å stille opp på en sånn billedserie.. Det har nok tatt sin tid å få dette til.. NICE👌🏼

20/04/2026

MUREN SOM FALT

En novembernatt i 1989 faller Berlinmuren, en del av en 155 km lang fysisk sperre, som skulle beskytte DDR, angivelig mot fascisme. Det er en stor begivenhet for oss alle. Hendelsen blir et historisk referansepunkt, «Var det før eller etter muren falt?».
Selve muren ble ikke borte på en dag. Det tok tid å bygge den, og det tar tid å rive den. De fysiske og psykologiske ulikhetene mellom Øst og Vest Berlin, forsvinner heller ikke på dagen, men det er en start. En god start!

MIN EGEN MUR

I hodet mitt har jeg min egen mur. I den tidsperioden som Berlinmuren faller, blir min egen forsterket og gjort nesten ugjennomtrengelig. Det er kun Øst-siden som har en vag oversikt over hva som skjer på Vest-siden. Fra Vest-siden har Øst-siden fullstendig sluttet å eksistere. Alle tidshull, alle hendelser med referanser til Øst-siden, blir glemt eller får en annen forklaring. Jeg lever to liv!

LIVET I VEST

I den vestlige delen av livet mitt er jeg en vanlig skoleelev, som bor hjemme i en normal familie. At det skjer mye i denne familien, og at andre i familien har kriminelle kontakter, har ikke noe med meg å gjøre. Jeg lever et ryddig liv, gjør lekser, møter på tiden og har venner. At jeg ikke husker hva jeg og disse vennene gjør eller snakker om, oppleves helt normalt.
Etter hvert får jeg en kjæreste. Etter to-tre år gifter vi oss. Det blir påpekt at det var mye frem og tilbake før vi ble gift, at jeg gjorde det slutt en rekke ganger, men jeg husker kun den ene ganga. At han fridde til meg og at jeg sa ja, husker jeg heller ikke, men jeg har en slag historie rundt det, som han ikke kjenner seg igjen i.
Etter hvert har jeg Svennebrev, full jobb og så kommer barna. Et nytt svennebrev med nummer to i magen. Så kommer tredjemann. Jeg kan ikke jobbe så mye lenger. Kroppen sender kraftige signaler og psyken svikter meg. Det eneste jeg har igjen er at jeg er i relativt god fysisk form.
Jeg er belest, kler meg pent og mange ser på meg som vellykket.

LIVET I ØST

Smuglervirksomheten min starter allerede som barn. Jeg vil ha hasj, helst w**d, og det er ikke det min familie importerer, så jeg drar ned og får min egen avtale allerede som elleveåring. Det er ikke noe stort problem, for mange i denne bransjen vet allerede hvem jeg er.
Vår familie ser ut som hvermannsen, men jeg har ingen pappa som sitter bøyd over regnskap sent på kvelden, selv om han er håndverker, selvstendig næringsdrivende, har mange barn å fø og det er lite jobb å få. Pappa bruker regnskapsfører, vi har alltid det vi trenger, og sånn rent praktisk, blir pengene slengt i en skuff.
Vi har en av de fineste tomtene, med vår egen strand.
Etter hvert blir pappa mer bekymret, men det er ikke noe en vanlig snekkerjobb kan løse, for pappa spiller om penger, og han har spillegjeld.
Pappa er som meg. Han har et vanlig liv og et litt uvanlig et. Vi er delt på midten og kanskje er det derfor vi får de jobbene vi får.
Etter hvert blir min egen bedrift større, jeg får medhjelpere, gode avtaler og siden pappa har begynt å spille vekk så store summer at det er et problem, må jeg være nøye med å skille min egen bedrift fra de jobbene jeg gjør med og for han.
Pappa er ikke lenger den han var, og i perioder er det de jobbene jeg gjør, som holder kreditorene unna. Mamma jobber også, men likevel må de ta opp lån og selge deler av tomta for å få hjulene til å gå rundt.
Ingen snakker om spillegjelda til pappa, den eksisterer ikke. Jeg vet ikke om mine søsken noen gang fikk vite om den.. i hvert fall ikke alle!
Mammas løgner om hvordan det egentlig står til, kjenner ingen grenser. På den ene siden forakter hun pappa og hans svakhet, på den andre gjør hun alt hun kan for å dekke over og finne unnskyldninger for det som skjer.
Jeg blir gift med en mann som mamma vil at jeg skal gifte meg med, en stabil mann med fast inntekt. Livet mitt blir mer stabilt, men pappa trenger fortsatt penger. Han lurer på om jeg kan låne penger på huset vi har kjøpt. Men det går jo ikke, for det er min manns foreldre som har stilt som kausjonister. Når jeg ikke kan hjelpe pappa lenger i den grad han har behov for, blir han syk med en aggressiv kreftsykdom og dør etter tre år.
Det blir ikke noe begravelse med leid lokale, snitter og kake. Ingen profesjonell fiolinist får spille, som da min morfar døde. Ingen vakker, nøye utvalgt gravstein. Det blir hjemme og kun barna og deres partnere får komme. Gravsteinen blir en stein vi allerede har liggende i hagen. Grunnen er angivelig at pappa ikke ønsket en begravelse og at han hadde sagt at han ville ha denne steinen. Men steinen er for liten og ville passet bedre på graven til et barn.

MINE VENNER OG FIENDER

I Vest har jeg ingen fiender, men lever et tilsynelatende rikt sosialt liv. Men jeg føler ofte et savn på innsiden, og noen ganger, når jeg er på en fest og kjenner på dette savnet, sier jeg til meg selv; «Jeg har et liv inni meg». Det hjelper, selv om jeg ikke har noen tanke om hva dette livet egentlig er..

I Øst har jeg venner og fiender, flere samarbeidspartnere og oversikt over ulike nettverk. Jeg har også en barndomsvenn som kunne vært min kjæreste og en mulig ektemann, hvis forholdene hadde ligget til rette for det. Men i denne verdenen må jeg kjenne min plass. Min verdi ligger i den opplæringen jeg har fått fra pappa og i et rent rulleblad.
Jeg er en liten brikke i et stort nettverk, et hjul i maskineriet som det krever mye jobb å bytte ut. En tilsynelatende uskyldig skoleelev, med en karriere på et omsorgssenter foran seg. Kjedelig, usynlig, usannsynlig.

Barndomsvennens familie er de med penger, som sitter nesten på toppen av dette systemet. De har makt til å gjøre som de vil, og det gjør de! Et forhold mellom meg og han er ikke forenelig med den risikoen jeg som smugler løper. Et feiltrinn og det vil bli spørsmål om deres navn å rykte. Det mest hensiktsmessige i deres øyne, er å holde ham borte fra meg, samtidig som jeg kan brukes til risikofylte oppdrag. Gjerne på et annet kontinent.
At vi har følelser for hverandre har ingen ting å si. Det barnet vi får sammen blir tatt fra meg og jeg har ingen ting å stille opp med.

Jeg er ingenting, jeg er skitten under skoa deres, som de prøver å tørke av seg før de går inn.

MIN EGEN VEI

På Øst-siden finner jeg min egen vei. Jeg er lei av det de gjør. Jeg stikker av under to smugleroppdrag, og jeg blir for tiden ikke sett på som sikker nok til å utføre disse oppdragene. Gjennom andre kontakter får jeg andre jobber. Pappas gjeld må jo fortsatt betales. Jobbene er høyrisiko!

Så blir jeg gift, har en vanlig jobb og får barn. Men selv om jeg er småbarnsmor er jeg ikke glemt. Min egen bedrift blir sett på som en konkurrent. Den bedriften som hun på Vest-siden ikke vet noe om. Det gamle systemet har lagt en felle for meg, og jeg er nødt til å gjøre et siste oppdrag. I samme slengen bryter jeg med min egen gjeng, det er trist, men det er helt nødvendig. Nå har jeg små barn å tenke på! Jeg gir slipp på bedriften min, og overlater den til andre. Nå er jeg ikke smugler lenger, nå er jeg først og fremst mor!
Mine barn har vokst opp i et hjem med en normal økonomi. De har ikke lært å smugle, de kan ikke kampsport, de kan fint lite om våpen, og dermed kan de heller ikke bli brukt av hensynsløse kriminelle på den måten som jeg ble.

NÅ FALLER MUREN

I disse dagene faller min egen Berlinmur. Skillet mellom Øst og Vest er i ferd med å bli borte, men det er ikke lett. For hvem er jeg? Hva vil jeg? Og hvor går veien videre?
Uansett er det en stor begivenhet, for meg, og egentlig også for andre. For hvor mange har klart å bli friske fra Dissosiativ Identitetsforstyrrelse?
Dette er noe jeg har jobbet for i mange år! Betalt hundretusener for å få til! Gitt opp ekteskap og stabil økonomi, flyttet langt bort.. og mye mye mer.
Og jeg har klart meg til nå, tross selvmordsforsøk, minus på konto, PTSD og psykoser. Hjernen jobber fortsatt, og det vil nok ta tid før alle minnene er på plass. Men muren, den har falt!

Kan jeg klare å sy sammen disse to livene og få med meg det beste fra hver side?

31/03/2026

PÅ RØMMEN..
FRA MEG SELV..

Hvor langt kan man grave ned ting man ikke orker å huske på? Temmelig lang etter min erfaring!!
Er det kun negative erfaringer som glemmes? Etter min erfaring, nei!! Noen av mine mest positive erfaringer, er dem som er gravd dypest ned, fordi det ble for vondt, når ting ikke ble slik jeg ønsket..
Eller, vi ønsket..
Jeg håper at den andre delen, av dette vi’et, ikke har gitt oss opp, selv om jeg løper i motsatt retning.

DIGGING UP THE DEAD..

For noen dager siden kom jeg over en grav. Altså en mental grav i mitt eget hode! En grav der jeg hadde begravd ned min store kjærlighet, pluss en 17-18 år yngre, ung mann.
Den unge mannen er sannsynligvis 34 år nå. Den eldste over 50.
Tenk at jeg hadde glemt dette!!
Er det mulig??
Ja.
Savner jeg dem? JA!! Og savnet og sorgen gjør at jeg tror på dette, og også forstår hvorfor det måtte begraves så dypt!
Men jeg velger å tro at jeg ikke har mistet dere for alltid!! Å velge dette, vil si at jeg velger å leve!
Du på over 50: neste gang jeg ser deg, sier jeg hei!
Og til deg som er 15 år yngre enn meg: MyHeritage!

30/01/2026

YEMES, MINNER BLIR TYDLIGERE
Enda en innleggelse, denne gangen på lukket.. Minnene om Yemes, og situasjonen rundt blir klarere, og selv om det er tøft når det står på, altså å ta inn fortiden og gjøre den til min, er jeg glad for å få større innsikt i hva som skjedde.
Hjernen er et fantastisk organ, men når påkjenningene blir for store, kan den lure oss. Den kan rosemale en situasjon, fjerne viktige fakta fra hukommelsen eller fjerne store deler av livet ditt, fra deg selv, i mange år.

DEN LILLE JENTA
Yemes var så liten og fin. Hun hadde mistet begge foreldrene, men ble ivaretatt av noen andre. En liten provisorisk flyktningleir, hadde bygd seg opp rundt feltsykehuset, som nå skulle legges ned. Borgerkrigen jagde hjelpeorganisasjoner ut av landet.
Hjemme hadde jeg nettopp vært gjennom en voldshendelse, som førte til en spontanabort. Egentlig var det for tidlig å dra på et sånt oppdrag, men hjemme var jeg bare redd, og jeg valgte å flykte fra problemene. Hjemme ventet også en rettssak, på grunn av volden, som jeg ikke orket å tenke på.
Yemes lekte ofte rundt feltsykehuset, kledd i rosa T-shorte og blå shorts. Hun lo, tullet og tøyset. Av og til sov hun i armene mine, når jeg satte meg i en feltstol og tok en pust i bakken. Jeg hadde lyst til å ta jenta med hjem, og gjøre henne til min.

BOMBENE OG ETTERPÅ..
Bombene kommer om natta og så snart det lysner hører vi helikoptere komme. De flyr lavt, og skyter på alle de ser, både levende og døde. Det er ingen steder å løpe, for terrenget er ganske flatt med kun halvhøye busker å gjemme seg bak. Mye av vegetasjonen er allerede brukt til vedfyring og dyrefôr.
Bombene har allerede gjort Yemes brannskadet, på hele høyre side. En metallbit hadde nesten kuttet av forten hennes, og foten ble fjernet. Den rosa T-shorten var heldigvis i bomull, men shortsen hadde smeltet og svidd seg inn. Hun fikk morfin, hun var ikke bevisst, men hun levde.

NÅR DØR YEMES?
Jeg får ikke med meg at Yemes dør. Kanskje det skjer etter at vi har amputert foten hennes? Eller kanskje da helikoptere med fastskrudde mitraljøser, kjørte lavt over området og skjøt på alt de så, og vi måtte gjemme oss bak feltsenger? Kanskje var det et dødt barn jeg løftet ned fra sengen, og prøvde å gjemme, mens lårene verket av statisk smerte? Eller kanskje hun døde mens jeg holdt henne der?
Uansett, jeg klarer ikke å ta inn at Yemes er død. Det er som om hjernen nekter å registrere det, at den ønsker å tenke at dette fortsatt kan gå..
De andre i teamet skjønner det, de sender blikk, og er mer bekymret for meg enn for Yemes..
Legen lar meg holde på, å stelle og trøste er dødt barn, en forkullet treåring, som lukter brent, svidd kjøtt og kvalme.
Først nå, over tretti år senere, skjønner jeg at hun allerede var død. Det var jeg som ikke klarte å ta det inn, jeg klarte ikke å forholde meg til virkeligheten.
Jeg har det bedre nå som jeg forholder meg til virkeligheten.

FORSKNING PÅ FARE-BASERTE OG IKKE FARE-BASERTE TRAUMER
Etter krigen i Afghanistan, stilte 4000 soldater seg villige til å bli forsket på. Forskningen ble gjennomført av Instituttet for psykologi ved NTNU. Studien viser at det å selv ha vært i livsfare, gir færre og mindre psykiske lidelser, enn om soldaten opplever lidelse og død, uten selv å ha vært i fare.
Traumene deles grovt inn i fare-baserte og ikke fare-baserte traumer.
Fare-baserte traumer kan soldater få i klassiske militære settinger, der de for eksempel blir skutt på, eller tatt i bakhold. Det er en aktiv trussel som er koblet til angst.
De ikke fare-baserte traumene er delt inn i to undergrupper.
•Bevitning: Å se lidelse eller død hos andre uten selv å være i fare.
•Moral injury: Å se eller utføre en handling, som bryter med egne moralske oppfatninger.
Ifølge psykologen Andreas Espetvedt Nordstrand, som ledet forskningen, er det mange som holder ikke frykt-baserte traumer skjult, og verken prater om det til familie, venner eller kolleger. Han tror det har sammenheng med at ikke fare-basert stress er knyttet til skam og skyld, og at det kan være vanskeligere å prate om det enn at man var redd i en skuddveksling.
- Mange soldater er nok redde for å føle seg fremmedgjort om de skulle fortalt familie og venner om alt det fæle de har sett og opplevd. Slike opplevelser passer ofte dårlig med verdensbildet vi skjermede nordmenn kan ha, utdyper Nordstrand.
Forskeren håper at studien kan bidra til å rette oppmerksomheten mot, at det finnes et bredt spekter av traumatiske opplevelser. Fokuset bør ikke bare være på dem som har vært i livsfarlige situasjoner, men også hjelpepersonell, politi og brannfolk som daglig er utsatt for ikke frykt-basert stress i sine yrker.

Hentet fra artikkelen:
Verre å se andres lidelse enn å frykte for eget liv.
På Forskning.no

20/01/2026

SJAKK.. SPILLET JEG HATER..
Livet mitt er et evig sjakkspill, jeg har ikke behov for å spille sjakk i tillegg. Spesielt ikke med en som insisterer på at jeg skal ha de hvite brikkene, og gjør alt han kan for å legge ned den hvite dronninga..
Jeg har alltid sett på meg og pappa som det svarte laget i et sjakkspill, og spillet har vært mot mamma og hennes allierte, som det hvite laget. «Hva tenker mamma nå?» «Hvem er den neste hun prøver å skade, sverte eller lure?» «..og hva kan jeg gjøre for å demme opp for den flodbølgen som kommer?»
«Hvordan kan jeg viderebringe en beskjed fra mamma, og samtidig få personen/målskiven til å forstå at dette ikke kommer fra meg, at jeg ikke er enig med mamma, og få personen som får beskjeden til å forstå at han eller hun ikke bør bry seg om det sårende, stikkende budskapet, men heller være glad for at vi ikke er like slemme som mamma..»
Hvorfor skulle jeg da ønske å være den hvite dronninga, på det hvite laget??
Men for deg, var jeg den hvite dronninga, som skulle inntas av den svarte kongen, og reglene ble alltid endret slik at du vant!
Det er bare det at jeg liker også å vinne.. jeg kan være en ganske god taper, men jeg er ikke en fullt så god vinner, jeg liker å gni det inn, at jeg faktisk vant..
Sammen med deg vinner jeg veldig sjelden.
Du er større, sterkere, smartere og mer strategisk. Sammen med deg er jeg bare ei lita jente som skal inntas og passes på. Og jeg liker å passe på meg selv..
I oppveksten måtte jeg passe meg for mamma, og passe på pappa. Det var ikke så mange som passet på meg, så jeg ble vandt til å klare meg selv og unnet meg sjelden den luksusen det var å bli passet på av andre.

ET HEKT??
Noen har hintet om at jeg har et hekt på en person fra feil side av elva.. Men det har jeg ikke..
Jeg har en dissosiativ sammenblanding av to personer, fra samme tidsperiode. Men jeg begynner å klare å skille disse to nå! Det tar bare litt tid..
Den ene er jeg veldig glad i, han passet på meg da jeg var ei lita jente, og pappa gikk på fylla etter boksetrening. Han er gift, og det er helt greit. Han ser ikke på meg, for han vil at du skal ta plassen din.
Den andre er jeg også veldig glad i, og det er du! ..og jeg vet hvordan du ser ut, eller jeg kjenner deg igjen de gangene jeg har sett deg. Men jeg vet ikke hva du heter, hvor du bor eller hvor gammel du er.
De første gangene jeg så deg, løp jeg.. jeg vet ikke om jeg egentlig løper fra deg, eller om jeg løper fra vår felles fortid, for den tror jeg det er vanskelig å ta inn, spesielt for ei jente..
Og mange ganger er det barnet i meg som løper, og ikke den rasjonell voksne.
Jeg tror det ligger så mye der, i den fortiden, som er vondt, farlig, ekstremt, nesten uvirkelig ..men uansett så er den der..
Jeg kan ikke løpe fra den stort lenger.. jeg vil ikke løpe fra den lenger..

TERAPEUT
Jeg har benyttet meg av flere terapeuter, både fysisk og online. Den ene terapeuten er sånn som oss, og det tror jeg er viktig, for å kunne romme og møte det som vil komme frem på en god måte. Noen ganger er jeg redd meg selv, og det jeg har gjort. Noen ganger føler jeg meg nesten umenneskelig, selv om det jeg gjorde var rett og lovelig. Kanskje du føler det på samme måte..

DEN HVITE DRONNINGA
Hvis du fortsatt vil ha henne, så gi meg en sjanse til. Jeg skal prøve å ikke løpe, men snu meg mot deg å si hei!
Jeg vet hvem du er og du vet hvem jeg er..

Og til dere andre.. ikke snu dere mot meg, men snu dere mot hverandre..

24/12/2025

JEG SLUTTER FRED..
I dag forstår jeg et viktig poeng.. eller.. jeg tror jeg skjønner det.. Så jeg velger å slutte Fred med Rick.. (blitt mye rot, skjønner det!)
Brikker rett forran nesen, men kan ikke pussle før hjernen er klar, og det begynner den å bli..
Nesten nye boksehansker stjålet fra meg på Rema for noen uker siden, og en boksetape, den andre har jeg her.
Det kan jo være tilfeldig, uansett må jeg berømme skilsa, føltes som å stryke på eksamen.
Jeg liker ikke å føle meg forsvarsløs, jeg liker ikke når noen tar det som er mitt! Spesielt ikke når det gjelder forsvaret mitt!
Jeg liker ikke å føle meg sårbar, men jeg er sårbar, for jeg er bare et menneske.
Så jeg vil ha Fred.
Neste gang jeg ser deg, kommer jeg ikke til å flykte, jeg kommer til å snu meg og si hei, så kan vi ta en kaffe sammen, kanskje på Åpent bakeri? (for det ville jo være kjedelig hvis det var stengt..)
Du kan jo sende meg en FB invitasjon??
Jeg møter ubevæpnet. Har kjøpt nye boksehansker, og hvis det var du som tok dem, så sender jeg regning, men jeg må først vite hvem og hvor jeg skal sende regningen til..
Ikke vær redd, (..eller kanskje det er jeg som er redd..) mange av delene mine kjenner deg bedre enn jeg gjør. Jeg skimter såvidt noen konturer, men det blir klarere for hver dag.
Seeking a tall male, handsome, usually dressed in army green. I don’t want Rick to be angry! I’ll behave this time.

22/12/2025

TURNED GREEN !!
Gammel dame er vond å vende!! Nå er jeg snart 50, og jeg faller tilbake til gamle vaner..
Takk for hjelpa! I’v turned green!!
Kakao og krem og med smertedempende og latterfremkallende krydder.
Nå kan jeg puste helt ned i lungene, ryggen slapper av ..og dermed er den smertefri.. og når kroppen slapper av kommer minnene.. en forsvarsmekanisme er slått av
.. nå kan hjernen bruke energien på å koble seg sammen.. og mange av minnene mine er koblet til det å røyke!
Veldig mange fine minner
Få tenker på hvor mye energi det krever å dissosiere eller å være i fight/ flight modus..men nå har jeg fri..
Håper vi sees!

21/12/2025

JØRGINE HATTEMAKER
Selv om DID er en drittsykdom som kompliserer livet mitt til de grader, og tar alt for lang tid å bli kvitt, begynner jeg også å føle en form for takknemlighet for det livet jeg fikk. Livet mitt ble ikke et normalt liv, det følger ikke Norsk Standard, men jeg fikk et liv hvor jeg møtte mange slags forskjellige mennesker, fra Kong Salomo til Jørgen Hattemaker.

Tilbake til barndommen..
Jeg er på en slags utflukt med pappa. Folk der vi bor tror at pappa er en alminnelig håndverker. Det stemmer at pappa også er håndverker, men helt alminnelig er han ikke, for pappa har også en annen jobb.
I dag møter vi noen fra den andre jobben, den som mamma ikke vil at pappa skal ha, men som pappa ser på som sin livsoppgave.
Vi møter et ektepar, en annen far, og tre barn. To søsken, gutt og jente og en gutt jeg kaller Fredrik. Dette er folk som er høyt på strå, de kjører fine biler og har flotte jaktrifler.
De voksne snakker, og vi barna leker, eller prøver å leke.. Det er ikke alltid så enkelt.
Jeg og den andre jenta vil leke en lek. Jeg foreslår at vi kan leke Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, jeg vil være hattemakeren, for jeg har lyst til å prøve å lage en hatt av noen strå jeg har sett og noen fuglefjær.
Men jenta vil ikke leke en mann, hun vil heller være Dronningen av Sabel, og det er greit for meg. Og hun synes at jeg også bør være jente i denne leken, så jeg går med på å være Jørgine Hattemaker.
Siden moren er redd for at fjærene har lopper, må vi droppe fjærene og holde oss til strå. Plutselig vil Fredrik være med på leken, og den andre gutten føyer seg, selv om han ikke synes leken er gøy.
Fredrik vil ta en jente til fange, men han vil kun fange Jørgine Hattemaker og har ingen interesse av Dronningen av Sabel. Dette synes jeg er helt ulogisk, for jeg er jo bare en hattemaker, og det er jo ingen penger eller status i å fange meg! Han kan jo heller fange Dronningen av Sabel, og jeg har jo dessuten en hatt jeg skal lage.
Men ingen skal fortelle ham hvem han skal fange og han gir seg ikke. «Du er jo Prinsessa på Sørlandet?, så jeg kan jo like godt fange deg!»
«Jeg er jo ikke en ekte Prinsesse, det er bare noe bestefar kaller meg.»
«Men hvorfor har jeg hørt om det da?».og diskusjonen fortsetter en god stund..
Siden denne gutten aldri gir seg, blir leken endret, og jeg skal da være en hemmelig prinsesse, som lever i skjul og forkler seg som Jørgine Hattemaker, i frykt for å bli kidnappet og holdt som fange.

PRINSESSE VIL IKKE
Jeg bestemmer meg raskt for å være Prinsesse vil Ikke.
Resten av leken går med til at Fredrik prøver å fange meg, det tar tid, for jeg gir meg heller ikke. Til slutt klatrer jeg opp i et tre, høyt opp. Fredrik venter under treet, han venter og venter. Ingen av oss vil gi seg.
De andre barna har sluttet å leke for lengst. De har åpnet en picnik-kurv med mye godt. De spiser og ler sammen med de voksne.
Til slutt blir pappa sur på meg og sier at jeg skal komme ned fra treet. Jeg sier at det skal jeg gjøre, hvis de bare får vekk Fredrik først. Men Fredrik har ingen planer om å flytte seg.
Pappa blir skikkelig bestemt, og krever at jeg skal gi meg. Jeg får ikke lov å klatre ned en gang, jeg må slippe meg ned fra greina jeg sitter på, rett i favnen til Fredrik.
Jeg er så sint og såret, ja rasende inni meg, og tårene presser bak øyelokkene.
Når Fredrik først har fått fatt i meg, har han ikke tenkt å slippe. Jeg blir bundet og holdt i fangenskap til vi skal gå. Den gode maten kan jeg se langt etter, med mindre Fredrik mater meg, noe jeg definitivt ikke har tenkt å gå med på. Så jeg sitter der og surmuler.
Det blir ingen hatt med fjær, men to viljesterke unger som velger bruker tida si på å ikke gi seg før den andre har tapt.
I bilen på vei hjem er jeg rasende på pappa. Jeg føler meg forrådt, han kunne jo grepet inn og latt meg få vinne! Og pappa forklarer, at jeg ikke kan vinne alle kamper her i livet! Noen ganger må man rett og slett gi seg.
Heldigvis har moren stukket til meg litt av nista, så jeg sliper å være sulten på vei hjem.
Hadde det vært opp til pappa, hadde jeg nok sittet der sulten.

TIL FREDRIK
Fredrik, jeg begynte å huske deg denne uka. Jeg tror vi har brukt mye tid sammen. Kanskje er det deg jeg har sett, men ikke skjønt at jeg kjente. Du heter nok noe annet en Fredrik, men navnet ditt kan jeg ikke huske enda. Neste gang jeg ser deg skal jeg smile, og ikke flykte..

Mariette, Erfaringskonsulent Dissosiativ Identitetsforstyrrelse

04/05/2026

01/05/2026

20/04/2026

31/03/2026

30/01/2026

20/01/2026

24/12/2025

22/12/2025

21/12/2025

Adresse

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Type