18/11/2025
Som mitt hovedvirke jobber jeg mye med slagpasienter som har mistet eller fått redusert språkferdigheter som lese,skrive og tale. Papir og blyant er utrolig viktige verktøy ved rehabilitering av språkfunksjoner. Mine klienter har alle gått på skole der læremidler var fysiske. De har pugget, lært utenat, skrevet skjønnskrift og lange stiler for hånd og lest fysiske bøker og aviser. Når jeg sitter med en av mine klienter hender det jeg tenker med skrekk på hvordan slagpasientene er språklig utrustet om 50 år når all opplæring, eller mye, ser ut til å ha vært viet skjerm der en strøm av informasjon og bilder har flagret forbi. At kroppen ikke har mulighet til å hente ut støtte fra en muskulære hukommelse, eller finne annen støtte i seg selv etter læring gjennom selve mennesket heller enn erfaringer på en skjerm, vil jeg anta gir et mye svakere læringspotensiale etter hjerneslag, sykdom eller traumer som har påvirket språkfunksjon. Dette er bare antakelser, men kanskje må man tenke dagens opplæring i skolen i et enda større perspektiv? Dette er ferdigheter som kanskje vil være avgjørende for livskvaliteten etter hendelser og utfordringer 50-60 år frem i tid. Barn er fysiske vesener som trenger å bygge språket og seg selv gjennom fysiske læremidler og konkreter. Dess mer kropp og hjerne har erfart gjennom aktiv, fysisk læring, det være å skrive for hånd, dess mer er det å spille på den dagen man kanskje må relære språklige ferdigheter. Motargument er gjerne, at når skriver man egentlig for hånd? Kanskje ikke så mye, men det at læringen skjer fysisk fra tenkt tanke i hjernen til å få det ut mellom egne fingre og synliggjort på et papir, er viktig i seg selv uansett om man bruker tastatur senere i arbeidslivet. Kjekt med skjerm, men alt til sitt bruk.
De voksne digitaliserte skolen. Nå lurer de på hvorfor vi ikke leser.
