02/05/2026
I dag var Palestinakomiteen invitert til å holde appell i Mandal. «Barna i Gaza trenger oss nå», var budskapet fra Redd Barna Lindesnes. «Det skjer mye i verden akkurat nå. I skyggen av dette lever barna i Gaza uten grunnleggende omsorg, mat og vann!»
Styret for /Redd Barna Lindesnes; Hilde Witsø, Kirsti Møll, Lysean Channara, Kristin Blørstad og Hilde Juell, ønsket å bidra på sin måte med et arrangement 2. mai. Sammen med Norsk Folkehjelp Lindesnes og Palestinakomiteen i Agder hadde de stand på torget i Mandal. Det var pengeinnsamling, samt salg av produkter hvor inntektene går direkte til disse barna. Også var til stede med en liten bod, og det var servering av lett fingermat og kaffe.
Appellene var ved Hilde Witsø, Redd Barna , Palestinakomitéen i Agder og Stian Stilando Skjævesland, Norsk Folkehjelp.
Appellen til Palestinakomiteen finner du her✊🏽🇵🇸:
———————————
Våpenhvile - det er et ord uten innhold. Men det brukes veldig mye og veldig ofte. Som om det hjelper? Det er ikke våpenhvile i Palestina!
Folkemord. Det finnes fortsatt noen som “sliter med begrepet”. I Palestina lever de midt oppi folkemordet, men for de er ikke ordene de viktigste. I Gaza er det viktigste fremdeles å overleve bombinga, pleie skadde, syke og døende, skaffe mat og medisiner til barna - mens de sliter med å holde udyr ute fra de provisoriske hjemmene sine. Teltene. Som ikke beskytter mot noe som helst. Som fylles med sølevann, med kloakkvann, med innsekter, mus og rotter ... Foreldrene våker over barna sine døgnet rundt.
På Vestbredden får ikke mødrene lagt seg om kvelden før alle barna er kommet hjem og er gjort rede for. Jeg kjenner noen sånne mødre. Disse mødrene engster seg også for de barna som kanskje er blitt voksne og lever i utlandet. Noen voksne palestinere i Norge forteller kanskje ikke foreldrene sine at de sliter med økonomien. Eller at de strever med barna sine. Eller at de har psykiske vansker, at de har traumer. Nei. De vet at de er heldige her i Norge. Foreldrene i Palestina har andre ting å bekymre seg for. Der har de andre voksne barn og barnebarn, som kanskje trues av ulovlige og tungt væpna bosettere, som jaktes på. Voksne palestinere fengsles. Menn og kvinner. Barn og ungdom fengsles. Mødrene prøver å holde familien samla. De prøver å opprettholde levebrødet sitt. Fedre og mødre ser til budskapen, planter oliventre, høster oliven. Men under det pågående folkemordet har de voldelige, aggressive bosetterne nå fått blankofullmakt av verdenssamfunnet, slik den israelsk hær har det i Gaza. De kan gjøre som de vil! Når som helst og hvor som helst!
Hver dag fødes det barn i Palestina. Som her i Norge. Jeg fikk mitt første barnebarn på julaften. Når jeg ser på ho, blir jeg fylt med glede og kjærlighet til den lille verdensborgeren. Når min datter ser på den lille dattera på 4 måneder, så sier ho til meg: “Mamma, æ er så heldig. Æ elsker ho! Lille Ella. Sånn ser de palestinske mødrene på sine barn og barnebarn. En mors eller fars blikk på sitt barn er det samme som en bestemors eller bestefars blikk på sitt barnebarn. Det er universelle følelser. Vi mennesker elsker våre barn, som vi har født inn i denne verden. Men for oss som kjenner Palestina, som kjenner palestinere der, vi kjenner samtidig på smerte når vi ser på våre barn og barnebarn her i Norge. For vi tenker på Palestina. Og vi vet.
Apartheid. Amnesty International kaller den israelske terrorstaten en apartheidstat. Human Rights Watch kaller det apartheid. Fredsprisvinner Desmond Tutu kalte israel en apartheidstat. USAs tidligere president Jimmy Carter skreiv i 2006 at israels apartheid er verre enn Sør-Afrikas var. Til og med en tidligere Mossadsjef, Tamir Pardo, sa i 2023 at israel nå praktiserer en apartheidstat mot nær 3 mill palestinere på Vestbredden, ifølge The Guardian. Konservative Minerva her i Norge, derimot, vil absolutt ikke bruke a-ordet om israel. Under valgkampen i fjor ville ikke lokale AP kandidater kalle det som foregår i Palestina for folkemord. De må vente noen år. Til palestinerne er borte. Kan de kanskje kalle det et folkemord da? Politiske myndigheter kvier seg for å å benevne det som foregår med sitt rette navn. Mange journalister kaller fortsatt ikke det som foregår i Palestina for folkemord. Eller at palestinere er utsatt for et apartheidregime i Palestina. Det burde de. Journalister har et samfunnsansvar som går ut på å beskrive virkeligheten så riktig og så sannferdig som mulig. Apartheid er ikke et politisk slagord, men et juridisk begrep i Folkeretten. Det regnes som en forbrytelse mot menneskeheten og er definert i Apartheidkonvensjonen (1973) og i Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen i Haag (2022).
Men Israel fortsetter å bygge motorveier med skyhøye gjerder rundt - over palestinsk land- som kun er for israelere. De kan brukes av hundretusener av jødiske settlere som koloniserer Vestbredden ulovlig, men de kan ikke brukes av palestinerne som bor der. Palestinernes lokalsamfunn trykkes inn i enklaver, atskilt av kolonimaktas motorveier og checkpoints. Er ikke dette apartheid? Israels Apartheid har tilsynelatende heller ikke grenser. 22 av de 58 båtene i Global Sumud Flotilla som er vei til Gaza for å bryte blokaden blei denne uka stansa i internasjonalt farvann, banka opp og fengsla - denne ganga i samarbeid med greske myndigheter. ��Fikenbladet til de som vil benekte at Israel er en apartheid-stat er illusjonen kalt “to-statsløsningen”. Den illusjonen lar oss tenke at de nær tre millioner palestinerne på Vestbredden ikke lever under den israelske staten, men i en påtenkt palestinsk stat - som riktig nok ikke fins, men som har sin egen «selvstyremyndighet». Men det finnes kun én overordnet statsmakt i dette området, og som hersker over de 14 millioner menneskene som bor i historisk Palestina. Den såkalte selvstyremyndigheten har verken en stats ansvar, myndighet eller maktmidler. Dette blir overtydelig når de illegale, og ofte høyreradikale, settlerne nå begår hundretalls voldelige angrep mot livredde palestinske menn, kvinner og barn. Palestinsk politi kan ikke hjelpe dem. De væpna settlerne brenner olivenlundene folk lever av og avliver sauene på beite. De angriper folk i hjemmene sine. Truer små barn med å drepe dem. Truer mødrene deres med voldtekt. Den seksualiserte volden mot palestinske jenter og kvinner utøvd av jødiske settlere og soldater er omtalt i en fersk rapport nå i april, finansiert av den norske Flyktninghjelpen: “Sexual violence and forcible transfer in the West Bank”. Trusler mot kvinner og barn, særlig seksualisert vold, oppgis ofte som den avgjørende faktoren i familiers beslutning om å flykte.��Palestinere på Vestbredden dømmes av israelske militærdomstoler. De holdes i såkalt administrativ forvaring uten lov og dom. Rettssikkerheten er okkupert av okkupanten. De angripende israelerne har sin rettssikkerhet intakt i det sivile rettssystemet. Der står de overfor de jødisk-israelske dommerne til en stat hvor sikkerhetsminister Ben Gvir nettopp sier at «jøder på Vestbredden står over loven». ��Det blir nå verre. I skyggen av bombekrigen mot Iran, vedtok Israels nasjonalforsamling 30. mars en ny lov om obligatorisk dødsstraff ved henging for bestemte lovbrudd definert som «terrorisme». Denne loven er utforma for å ramme palestinere som gjør motstand mot okkupasjonen, ikke de voldelige bosettere. Det blir en standarddom mot palestinere dømt for å “med vilje forårsake død” eller “handlinger begått med mål om å benekte staten israels eksistens”. Saken føres for militære domstoler uten reell rettsikkerhet, uten rett til å anke og med henrettelse innen 90 dager. Dette vil ramme palestinske menneskerettighetsforkjempere, helsearbeidere og barn i israelsk fangenskap. Æ har ei palestinsk venninne med 4 barn som bor i Ramalla på den okkuperte Vestbredden. Ho blei arrestert i september, antakelig fordi ho har protestert på okkupasjonen og drevet hjelpearbeid overfor palestinere i Gaza. Kommer de til å henge ho? Denne loven bryter fullstendig med folkeretten, retten til liv og forbudet mot tortur.��Når Amnesty, Jimmy Carter og en Mossad-leder omtaler Israel som et apartheidregime, må det være heilt rimelig at også norske redaksjoner sier det som det er. Når 200 000 palestinere er enten drept eller skada de siste 2 og et halvt årene er det absurd at noen i Norge “sliter med begrepet”.
Det som foregår i Palestina, er et folkemord. Og det starta i 1948. Norge må slutte med å bare fordømme og være bekymra! Palestinakomiteen krever at Norge må fryse handelsavtalen med israel, innføre full våpenembargo og slutte seg til Sør-Afrikas folkemordsanklage mot israel i den internasjonale domstolen. Norge må boikotte og sanksjonere israel, og bidra til å stanse folkemordet, okkupasjonen og avviklinga av den ulovlige og voldelige apartheid- og terrorstaten israel!
Fritt Palestina!
