25/01/2026
𝗦𝘃𝗲𝗶𝘀𝗲𝗿𝗲𝗻
Tenk deg at du nærmer deg 90 år.
Det er mange år siden du var yrkesaktiv.
Du har blitt ganske glemsk.
Det er ikke alltid du finner veien hjem igjen, når du har vært ute å gått en liten tur.
Heldigvis bor du et sted der mange vet hvem du er, så det er alltid noen som kjenner deg igjen og kan følge deg trygt til døra. 🚪😊
Verken synet eller hørselen er hva det en gang var.
Det kan ha sammenheng med at du jobbet som sveiser i mange år. En tøff og hard jobb i industrien i en tid der HMS ikke hadde samme fokus som i dag.
Du er på dagsenter og koser deg sammen med andre. God mat har de der også. Og hver dag er englene fra hjemmetjenesten innom. Flere ganger daglig. De passer på at du får i deg både mat og medisiner. Du er så heldig at du har både barn og barnebarn som stiller opp og besøker deg jevnlig.
Så livet er faktisk ikke så verst.
Likevel kan dagene bli litt lange.
Av og til kommer det en hyggelig kar på besøk. Du kjenner han igjen, selv om du ikke helt kan huske navet hans.
Han pleier å høre om du har lyst til å bli med på en kjøretur. 🚗
Du spretter opp, i den grad det lar seg gjøre, for kroppen bærer preg av et langt liv.
Noe av det beste du vet er å komme deg ut på en kjøretur. Ofte stopper dere og tar en kopp kaffe og noe å bite i.
Nevlunghavn Bakeri Conditori er en favoritt.
Du har som oftest ikke lyst på noe å spise, men når maten blir servert, smaker det skikkelig godt.
Det er hyggelig å spise sammen med noen, mens praten går om løst og fast. ☕️
En dag dere er ute å kjører, stopper dere ved en stor industribygning i Larvik.
-Var det ikke her Forberg holdt til? spør du.
Jo, det stemmer det, sier han hyggelige karen som du ikke husker navnet på.
Selv om Forberg er borte, er det fortsatt et mekanisk verksted der.
Dere går inn.
Fastlane Group vet nemlig at dere kommer og syns det er hyggelig. 😊
Du hører lyden av banking. Metall mot metall.
Vinkelsliper som sliper sveisefuge så gnistene fyker.
Og lukten!
Lukten av metallarbeid.
Vinkelsliper, sveis, hydraulisk olje.
Alle sansene blir aktivert.
Plutselig kommer minnene tilbake.
De trange skottene dere krabbet inn i på morran, og ble liggende å sveise i frem til lunsj.
En pause med mat og beinstrekk, før det var inn igjen…
Eller den gangen på slutten av 70-tallet, da du var med å sveise sammen p**a på den nye cellulosefabrikken til Union i Skien.
Du forteller om det stygge arret på foten.
Høyt oppi lufta, da du sveiset på p**a, fikk du en sveiseglo i støvelen. Det brant og svei, men du måtte bare la den ligge der. For du kunne ikke slippe taket i verken p**a eller sveiseapparatetet.
Mange historier, mange minner.
Det er godt å minnes, godt å huske.
Det gjør noe med deg.
Du smiler. 😊
Vel hjemme, husker du ikke akkurat hvor du har vært i dag. Likevel har du en god følelse.
Følelsen sitter i kroppen, og du kjenner at du har det fint.
Så hvor kommer jeg inn i bildet her da?
Jo, jeg er så heldig at jeg får lov å være han hyggelige karen.
Han som kommer en gang i blant å ber med på kjøretur.
Han som blir gjenkjent, selv om det ikke alltid er så lett å huske navet mitt.
Han som ser over kjøleskapet, om det er noe som har gått ut på dato, eller trengs å handles.
Han som har tid til å ta en kopp kaffe.
Han som har tid til å prate litt.
Han som gir trygghet.
Han som kan bytte batteri på fjernkontrollen, når den har slutttet å virke.
Han som følger deg til legen og gir oppdatering til pårørende hvis de ikke har mulighet til å bli med.
Han som på forhånd har avtalt å ta deg med noen turer på verkstedet, nettopp for å vekke minner.
Jeg er så heldig at jeg er han som kan gjøre dette i jobben min i Muntre.
- Inge
