23/10/2025
Alarmen ringer ⏰ 05:30.
Jeg vil ikke stå opp. Hver celle i kroppen min skriker: «la meg bare hvile litt til…» 🫀
Men jeg må. Jeg må alltid.
Jeg reiser meg sakte fra sengen — kroppen føles tung, som om jeg ikke har sovet i det hele tatt 😔
Kaffen… den virker egentlig ikke lenger ☕
Men det er en vane. En liten rutine som hjelper meg å overleve morgenen.
Jeg lager matpakke til mannen min 🥪, frokost til barna 🧒
Klesvask, en rask dusj 🚿, og så jobb 💻
På jobb smiler jeg, men inni meg er det bare tomhet.
Frister, oppgaver, telefoner — alt går i loop 🔁
På ettermiddagen løper jeg: kjører barna til aktiviteter 🚗, handler i full fart 🛒, står i kø i trafikken 🚦, lager rask middag 🍽️
Hele kroppen verker — ikke fordi jeg er syk, men fordi jeg er utslitt.
Sliten på en måte som setter seg dypt og ikke slipper taket 🫣
I hodet mitt gjentar én setning seg: «jeg er sliten» 🥀
Ikke bare i dag. Ikke bare i kveld.
Jeg har vært sliten i måneder.
Jeg husker ikke lenger når jeg virkelig hvilte.
Når noe sist gjorde meg glad 🌤️
Når jeg våknet med følelsen av at jeg hadde energi til dagen.
Om kvelden legger jeg meg i håp om at søvnen skal gi meg fred 🛏️
Men selv søvnen hjelper ikke.
Jeg våkner like sliten som da jeg la meg 😞
Denne trettheten roper ikke.
Den skrur meg sakte av innenfra. Tar lysten, tar kreftene, slukker lyset 🕯️
Og kanskje er det nettopp derfor
det øyeblikket hvor noen legger hendene sine på skuldrene mine, nakken, ryggen —
er det første på lenge hvor jeg virkelig føler at jeg finnes 🤲
For noen ganger er massasje ikke luksus.
Det er redning 🌿💆♀️
