Alexandra Varvik - terapi og veiledning

26/03/2025

🌍 Nå har jeg også sett «Adolescence» og jeg må si at jeg er helt fascinert av dybden serien åpner for oss. Om du ikke vet hva jeg snakker om - det er den mye omtalte serien på Netflix, som allerede har blitt sett over 66 millioner ganger globalt i løpet av sine første to uker.

Mange anmeldere skriver om hvor presist serien skildrer moderne ungdom og deres aktuelle utfordringer. Men for meg viser den noe enda dypere – universelle psykologiske mekanismer som har utspilt seg i verdenshistorien igjen og igjen. Bare denne gangen i en moderne setting.

Se for deg en gutt. Han blir mobbet, oversett, ydmyket. Hjemme møter han kulde, avvisning eller vold – kanskje alt dette sammen. Han lærer tidlig at verden er brutal, og at han må slå hardt for å overleve.

Han vokser opp. Hatet vokser med ham.

Noen gutter blir Jamie fra "Adolescence" – en tenåring som dreper av desperasjon, sinne og hevn.

Men noen blir mektige diktatorer – menn som lar sitt eget mindreverd knuse millioner av liv.

Hvem av dem var ikke 'bare et barn' da de vokste opp? Hvem av dem fikk hjelp?

"Adolescence" viser oss hvordan en ødelagt selvfølelse kan skape et monster.
Historien viser oss hva som skjer når det monsteret får makt.

Se på de verste krigsherrene i historien. De var ikke født som tyranner. De var ydmyket, sint og usikre barn og ungdom som aldri fikk hjelp.

Napoleon – undervurdert og kalt "den lille korporal", drev seg selv til å bevise sin storhet. Hans kriger satte Europa i flammer.

Hi**er – opplevde nederlag og utenforskap, men var besatt av å bevise sin betydning. Prisen for hans hevntørst ble 60 millioner liv.

Stalin – selv slått og terrorisert som barn, vokste opp til å terrorisere og drepe millioner.

Ser du mønsteret?
Lav selvfølelse + makt = en farlig kombinasjon.

Jamie i "Adolescence" ble tatt etter drapet.
Men hva med de som slipper unna? Hva med de ungdommene som vokser opp og lærer å skjule sitt hat bak politikk, ideologi og vakre taler?
Når de får makt, starter de ikke slåsskamp i skolegården – de starter kriger.

Ser du hvem av dagens ledere bærer dette mønsteret?

Og hvor mange Jamie’er vokser opp akkurat nå – usett, uten hjelp?

Veien til en fredelig verden starter ikke i politikken – den starter i barndommen.

Vi kan diskutere geopolitikk, militærstrategier og diplomati så mye vi vil. Men sannheten er:

➡️Verdenskriger starter i barnerommet.
➡️Fred starter med en stødig og trygg selvfølelse.

Foreldre, lærere, trenere – vi vil beskytte barna våre. Men kan vi det, hvis vi ikke har gjort jobben selv?

Se på faren til Jamie i "Adolescence" – han skulle ønske at han hadde forstått og hjulpet sønnen sin før det var for sent, men han klarte det ikke. Hvorfor?
Fordi han selv slet med skjør selvfølelse og impulsivt sinne.
Fordi han ikke hadde verktøyene til å stoppe spiralen før det var for sent.
Og det hadde heller ikke noen andre i Jamies omgangskrets.

Akkurat slik som han, slik som skolen og samfunnet sviktet denne gutten, svikter vi også våre barn – hvis vi ikke gjør vår egen indre jobb først.

Barn lærer ikke av ord – de lærer av eksempler. De ser hvordan vi håndterer vårt eget sinne, vår egen usikkerhet, våre egne sår.

Vil vi at de skal være trygge og stå stødig i seg selv? Da må vi gå foran som eksempler.

Vil vi at de skal vokse opp uten å trenge å bevise noe gjennom vold eller makt? Da må vi vise dem en annen vei.

Dette er ikke bare et individuelt ansvar – det er et kollektivt ansvar.

�Hvis vi vil redde verden, må vi beskytte barna våre – og da må vi starte med oss selv.

Det er alltid lettere å peke på andre, prøve å forandre dem, skylde på samfunnet, politikere eller skolen.

Men sannheten er brutal og enkel: Veien til en bedre verden starter med eget indre arbeid.

➡️Foreldre/lærere/trenere med uforløste traumer skaper utrygge barn.
➡️Utrygge barn vokser opp til voksne med lav selvfølelse.
➡️Mange voksne med lav selvfølelse søker makt for å kompensere.
➡️Mennesker som kompenserer med makt, misbruker den.
➡️Ledere som misbruker makt, starter kriger.

Vil vi virkelig gjøre en forskjell? Da må vi starte med oss selv og være rollemodeller for våre barn og ungdom. Jeg ser rett og slett ingen mer virkningsfulle midler – hva med deg? 🌏

24/03/2025

Har du noen gang tenkt over hvilket dyr eller hvilken fugl som best beskriver hvordan du føler deg i livet akkurat nå?

🐰Er du en hare, alltid på vakt, klar til å løpe fra situasjoner som føles utrygge? Kanskje du prøver å være usynlig, tilpasse deg og unngå konflikter.

🦁Eller er du en løvinne, trygg i deg selv, med en rolig kraft som gjør at du står støtt i dine valg? Du vet hva du trenger, setter sunne grenser og hviler uten dårlig samvittighet.

Tenk et øyeblikk... Hvilket dyr eller hvilken fugl ligner mest på deg akkurat nå? Og hvilket dyr ønsker du å være i fremtiden?

✨Metaforer er kraftfulle! De kan gi innsikt i hvordan du ser deg selv og livet ditt akkurat nå – og vise deg hvilken retning du ønsker å gå.

I mitt terapeutiske arbeid bruker jeg ofte denne øvelsen med klienter, og den gir dype refleksjoner og overraskende erkjennelser.
For når du setter ord på det du føler med en metafor, får du plutselig en ny forståelse av deg selv.
Når du ser tydelig hvor du er og hvor du vil, blir det lettere å ta stegene som fører deg dit.

Tør du å utforske hvem du er i dag - og hvem du vil bli? ☀️

06/03/2025

Litt om meg - long story short 🙌😉
Velkommen til å følge meg!
Her deler jeg om:
☀️Selvfølelse og hvordan alt i livet vårt er avhengig av den
🛑 Selvsabotering og hvordan vi ubevisst stopper oss selv
💃 Kroppens klokskap og hvor mye kraft den har
💫 Tips og råd om hvordan ta styring i sitt eget liv og nå drømmene sine

15/01/2025

Det var en gang ei jente som tidlig i livet lærte at hun måtte noe hele tiden.

Da hun var bitte liten oppdaget hun at hun måtte spise og sove, selv når hun ikke ville, for å ikke gjøre mamma bekymret.

Da hun ble litt større lærte hun at hun måtte være flink i idretten for å gjøre pappa fornøyd.

Da hun kom inn i tenårene skjønte hun at hun måtte bli slankere for å få likes hos gutter.

Dessuten måtte hun være blid og sosial hele tiden for å bli likt av venner.

Ikke minst måtte hun helst få bare 6-ere og etterhvert A-er for å gjøre foreldrene sine stolt.

Da hun begynte å jobbe forsto hun fort at hun måtte overlevere for å bli anerkjent av sjefen.

Da hun fikk barn forsto hun at hun måtte være på en bestemt måte for å bli sett på som en god mor.

Årene gikk og jenta var super flink til å lære, forstå og oppdage hva mer hun måtte i livet.

Det eneste som hun ikke klarte å skjønne var hvorfor hun var så sliten hele tiden, hvorfor den klumpen i halsen bare ble større og større, hvorfor hun hadde uutholdelige smerter i ryggen og hvorfor hun gruet seg hver eneste morgen til å stå opp.
Hun gjorde jo alt hun måtte.

Denne historien med noen variasjoner hører jeg ofte på terapi-rommet mitt.

Kanskje du kjenner deg igjen i denne jenta?

Kanskje du også tenker at du må veldig mye for å bli likt av andre?

Kanskje du også ikke forstår kroppens signaler og ignorerer dine egne behov og ønsker?

Det trenger ikke å fortsette sånn.

Det er mulig å komme deg ut av prestasjonsjaget, lære å lytte til din egen indre stemme og begynne å prioritere deg selv!

Det er aldri for seint å si opp statist-rollen og bli regissør i ditt eget liv 🧡

14/01/2025

Livet skjer i kroppen din 🧡
Det kroppen din sanser, føler, fornemmer i øyeblikket er selve livet som går gjennom deg. Å la kroppen uttrykke seg fritt, å la den vise deg hva du trenger, å stole på den, å lytte til den er selve essensen av å være levende, å være ekte deg.
Den dagen du lar dette skje er den dagen du blir virkelig fri 💫

10/08/2022

RelasjonsLab er her for deg når du har det vanskelig, står i utfordrende situasjoner i livet eller trenger støtte til å bearbeide følelser, finne en retning eller ta et valg.
Jeg er utdannet gestaltterapeut MNGF og tilbyr individuell samtaleterapi for ungdom og voksne og veiledning og kurs for par og foreldre.
Jeg tar imot klienter både på mitt kontor i Lillestrøm og online.
Du trenger ingen henvisning, det er kort ventetid og enkel bestilling på nettsiden.
Velkommen!
www.relasjonslab.no

22/04/2022

!!!

­

29/08/2021

Hvordan og når vet du at du er en god nok forelder for barna dine?
Hva er det som bestemmer og definerer det å være god nok?
Hva er det som er målet med foreldreskapet?

Er du god nok når barna dine kan oppføre seg pent og hører etter?
Er det når de får gode resultater på skolen eller på fritidsaktiviteter?
Er målet nådd når barna dine er snille og hjelpsomme mot andre?
Eller kanskje det er når de sier at de er glad i deg?

Jeg har reflektert rundt dette spørsmålet en god del og har formulert svaret som føles riktig for meg. Her i dette innlegget vil jeg gjerne dele det med deg.

Å være en god nok forelder betyr for meg å være en «go-to» person for barna mine.

Hva er en «go-to» person?

Det er den personen barna vil dele med - uansett om de har store gleder eller om de har store sorger, uansett om det de vil dele er fantastisk eller forferdelig.
Det er den personen barna velger å gå til når det stormer i livet deres eller når det er helt stille.
Det er den personen som gir dem aksept og støtte uansett hva som skjer.

«Uansett» er veldig viktig her - det innebærer at barna føler en emosjonell trygghet sammen med denne personen - det er rett og slett ikke farlig å gå til ham/henne fordi denne personen ikke blir trigget.

«Go-to» personen kommer ikke til å si noe som «Det er din egen skyld» eller «Hva var det jeg sa» eller «Du burde ha visst bedre» eller «Hva var det du tenkte» eller «Slutt med dette tullet her» eller «Sånn går det ikke an å gjøre» eller noe lignende - det er jo derfor det ikke er farlig.

Emosjonell trygghet betyr at barnet vet at ingen følelser er forbudt og ingen hendelser som har skjedd kommer til å gjøre denne personen avvisende eller dømmende.

«Go-to» personen er alltid på barnets side.

Her kommer det en mulig hindring - om man selv aldri har opplevd å ha en slik person i livet sitt for seg selv er det vanskelig å bli en «go-to» person for egne barn, man vet rett og slett ikke hvordan det føles og derfor vet man heller ikke hvordan det gjøres.

Erfaringen med å ha noen i livet sitt som tar deg imot og støtter deg uten å dømme uansett hva som skjer er helt grunnleggende for oss.

Det er denne erfaringen som lar oss akseptere seg selv og sin individualitet og utvikle evnen til å være tolerant og støttende mot de andre.

Det er denne erfaringen som gjør verden til et bedre sted.

Men hva om vi ikke var så heldige i livene våre? Hva om vi ikke har fått denne erfaringen selv? Hva om vi har lært å være raske til å reagere, bli fort trigget, begynne å dømme og lete etter hvem som har skylden?
Hva kan vi gjøre da?

Mitt svar er enkelt og vanskelig samtidig - veien er å bli en «go-to» person for seg selv.

Hvordan?

Det er her psykoterapi kommer inn på banen.

Terapeutens viktigste rolle er å være en «go-to» person for sine klienter og hjelpe dem med å finne selvstøtte - med andre ord å bli en «go-to» person for seg selv.

Det er akkurat derfor at vi ved hjelp av terapeutiske samtaler og metoder under terapien får mulighet til å fylle inn de emosjonelle og følelsesmessige behovene som vi har hatt i mange år.

Gjennom å fylle inn sin egen emosjonelle kopp får vi et overskudd til å gi til de andre.

Gjennom å bli sin egen «go-to» person får vi mulighet til å være en for våre barn.

Det er jo rene fysiske lover - om du ikke har noe selv kan du ikke gi det til de andre rundt deg som trenger det.

Jeg sier ikke at det er en enkel prosess men det er en prosess som har kapasitet til å forandre livet ditt og livet til dine nærmeste.

Jeg selv, gikk gjennom denne prosessen for en stund siden og nå deles hele livet mitt i «før» og «etter».

Jeg har min egen terapeutiske praksis og tar gjerne imot deg som trenger og ønsker å gå gjennom denne prosessen av å finne selvstøtte.

Jeg blir da gjerne din «go-to» person 😊

Bestill din time allerede nå på: www.relasjonslab.no

Velkommen! ☀️

23/08/2021

Elsker du å feire barnas bursdager like mye som meg? 🎂🎈

Når en 16-åring i huset ønsker å feire sin «sweet sixteen» hele 3 ganger, hvem skal hun snakke med det om? Så klart med meg - moren hennes - som er helt gal etter å få forberede og feire barnas bursdager, spesielt etter flere bølger med covid19.

De to første er rolige og koselige feiringer med familien og de nærmeste vennene, men den største festen er spart helt til slutt. Og planen er - «Pink party», 18 stykker gjester, og helst skal ingen i familien nærme seg huset mens festen pågår, og jepp, det blir så klart høy musikk, så kanskje det er lurt å snakke med naboer 🎉

Så klart, sier jeg - no problem!

Jeg vet jeg kan og kjenner at jeg har kjempe lyst til å begynne å stresse og stille masse spørsmål og være bekymret (har vi snakket nok om alle farer som kan vente en uerfaren sweet 16-åring når det kommer masse folk for å feste hjemme hos henne og det ikke er noen voksne i nærheten???), men jeg velger noe annet - jeg velger å stole på henne.

Å stole på at alle de 16 årene av livet hennes med oss - familien hennes - allerede har gitt henne sunne verdier, evnen til å sette grenser for seg selv og de andre og evnen til å ta gode valg.

Jeg kjenner veldig sterkt at det er nok med masing og oppdragelse - nå er det på tide å slappe av og observere resultatene - det som er gjort er gjort. Og OMG, så befriende føles det når jeg først prøver! Nå kan vi bare kose oss og forberede festen 🌸

Hun planlegger sin egen fest selv for første gang, hun er nok litt stresset, spør om råd, men har klare egne meninger, vi kjører rundt sammen og kjøper alt det nødvendige og alt av rosa festpynt som finnes, jeg er nok den som er mest giret på akkurat den biten.

Hun forteller etter hvert selv alt det nødvendige som jeg trenger å vite om gjestene og festen og berører selv alle de vanskelige temaene som jeg er mest bekymret for og jeg vet hun er mer villig til å dele fordi jeg ikke maser. Jeg kjenner jeg er både stolt av meg selv og stolt av henne - hvor smart, balansert og moden jente hun er 🤩

På fest dagen føler jeg meg ivrig til å hjelpe - med å blåse ballonger, montere fest-belysning, støvsuge, stryke, bake kaker og muffins, hente pizzaene. Jeg trekker meg tilbake rett før gjestene skal komme og det føles godt og trygt, jeg vet hun klarer dette helt selv.

Mye senere den kvelden etter at vi får beskjed om at vi kan komme hjem møter jeg henne igjen - blid, sliten og kjempe fornøyd, hun viser bildene fra festen, jeg stiller spørsmål men ikke for mange av dem, og helt til slutt rett før «God natt» får jeg en kommentar om hvor kul mamma jeg er.

I dette øyeblikket vet jeg godt at min families generasjonssirkel har gjort enda en hel runde - kanskje ikke så veldig viktig på overflaten men med en viktig beskjed inni seg - jeg har gjort for dattera mi denne helgen akkurat det samme som moren min har gjort så mange ganger for meg da jeg var ung - var ivrig og giret, gledet seg sammen med meg, hjalp meg med å forberede festen og trakk seg tilbake uten å mase, mens hun viste full tillit.

Jeg vet jeg kommer til å gjøre det mange flere ganger for alle barna mine fordi det er slik det gjøres - jeg har lært det i praksis fra moren min.

Og jeg vet enda en ting - at denne sirkelen kommer til å rotere videre - at mine barn kommer til å gjøre det samme for sine barn - livets leksjoner, både store og små, går fra generasjon til generasjon, vi lærer å gi omsorg til barna våre når vi får omsorg fra våre foreldre. Sirkelen roterer alltid 💗

Hva med deg, elsker du å forberede barnas bursdager?

18/08/2021

Kraften til en klem 🤗

16/08/2021

Astrid Lindgren var ei klok dame og det er vanskelig å ikke være enig med henne i det hun sa: Gi barn kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet så kommer den sunne fornuften av seg selv.

Spørsmålet er hva slags kjærlighet Astrid Lindgren mente og hvordan man gir den til barna?

Kjærlighet er ikke noen vitamin-bjørn som vi kan gi barna våre hver morgen eller kveld.

Det er heller ikke noe som ligner på ei visdomsbok som vi kan passe på at barna våre leser.

Det er heller ikke en teknikk som vi kan lese om eller lære fra f.eks. en bok for foreldre. Kjærlighet er jo ikke teknikk, ikke sant?

Det er heller ikke «Jeg er glad i deg» hver kveld - fordi «Jeg er glad i deg» er bare ord.

Men hva er det da?

For meg er det denne kjærligheten:

- mine aktive interesse og fokus på barna mine hver dag i alle år - hva er det det beste for deg i dag?

- min aktive innstilling til å ikke forstyrre, men respektere og støtte barnas individuelle, unike utvikling så godt jeg kan

- min uendelige tro i at barna mine har gode intensjoner

- mitt aktive valg av prioriteringer - mine barn er de viktigste av alle andre og av alt annet, alltid, uansett

- min evne til å gi betingelsesløst av min tid og mine krefter til dem

Med andre ord er kjærligheten for meg en aktiv holdning som består av valg og tro, interesse og fokus, respekt og støtte og det å gi uten betingelser. Det er ikke bare en passiv følelse inne i meg.

Jeg kjenner også at når jeg først er bevisst på hva kjærlighet til barna inneholder for meg er det enkelt for meg å gjøre alt dette.
Det finnes en stor grunn til det.
Denne grunnen er et svar på et enkelt spørsmål - hvis ikke jeg - moren deres - så hvem da?

(Joda, de har selvfølgelig faren sin, men han må få lov til å gi kjærlighet på sin egen måte.)

Hvis ikke jeg har interesse og fokus på barna mine, hvem lærer dem hvordan de kan være interessert og fokusert på andre?

Hvis ikke jeg støtter deres utvikling, hvem skal lære dem å respektere og støtte andre?

Hvis ikke jeg har tro på dem, hvordan lærer de å tro på menneskeheten?

Hvis ikke jeg velger å prioritere dem, hvordan skal de lære å prioritere barna sine?

Hvis ikke jeg gir til dem betingelsesløst, hvem lærer dem å gi da?

Når jeg stiller meg selv alle disse spørsmålene og vet svaret godt så avtar alle andre valg-spørsmål av seg selv:

Om et jobb-møte krasjer med teater-forestillingen til et av barna mine så flytter jeg på det møtet.

Hvis et av barna mine ønsker inderlig og målrettet å lære seg japansk og studere i Japan så finner jeg muligheter til å hjelpe han med det selv om det blir ekstremt vanskelig for meg å la han reise så langt bort.

Hvordan har du det i dag? Hvordan har dagen din vært? Hva har du opplevd i dag? eller Vil du dele noe? - er like viktige spørsmål uansett om barnet er 1 år eller 18.

Hvis jeg blir innkalt til rektor på skolen på grunn av mitt barns oppførsel så tviler jeg ikke på at barnet mitt ikke hadde onde intensjoner og snakker med barnet etterpå om konsekvenser av sine handlinger og viktigheten av å tenke på dem.

Hvis et av barna mine ringer meg klokka ett på natta og spør om å bli hentet på fest så drar jeg og henter henne og tar en samtale dagen etter om hvor viktig det er å planlegge.

Sånn er det i alle andre spørsmål også - så enkelt og så omfattende samtidig.

Er du enig? Hva inneholder kjærlighet til barna for deg?

Skriv en ☀️ i kommentarfeltet om du kan relatere.

11/08/2021

I løpet av de nærmeste ukene skal jeg på hele tre forskjellige dater 😍

Det er datene mine som fikk velge hva vi skal gjøre og hvor vi skal gå.

På den første daten skal vi gå på kino og spise pizza på Egon 😄

På den andre daten skal vi kjøpe en salat på Meny sin salatbar, dra til Dronningsparken og male to malerier sammen sittende under et tre, det første maleriet skal jeg starte og daten min skal fortsette på og det andre maleriet skal lages motsatt - daten min starter og jeg fortsetter ☺️

På den tredje daten skal vi spise på en sushi-restaurant og se en ballettforestilling på Operaen 😊

Tre forskjellige dater med hvert av barna mine 💗

Som vi gleder oss til alle sammen!

Alenetid med hvert av barna i en søskenflokk føler jeg er veldig undervurdert. Jeg hører det ofte fra de eldste barna på barnehagen hvor mye det betyr for dem om det skjer av og til - «og jeg spiste is med mamma HELT alene!!!», «Det var BARE meg og pappa som så denne filmen på TV».

Hva med deg, tar du barna dine på date av og til, eller tenker du kanskje på å gjøre det etter denne posten? 😊