16/11/2025
Det er kun to uker igjen til 1 advent i 2025. Priskrig på julegodis er allerede i gang. Noen hjem har begynt på juleforberedelser, andre tenker å avvente en stund til. Dessverre er det mange i vårt land som begynner å kjenne på et uheldig stress… Årets største begivenhet, julen, er på godt og på vondt. De aller fleste av alle de som på en eller annen måte er berørt av sykdommen demens, vil i ukene fremover oppleve en økt frustrasjon og en økt følelse av utilstrekkelighet…
For den som selv er rammet, finnes det knapt en verre sykdom, enn der hvor en opplever å miste noe av seg selv. Spesielt i den generasjonen vi nå ser slutten av. Alle de som bygde opp vårt land, og som har stått støtt på egne ben. Men også for alle andre. Det å miste ferdighet etter ferdighet, det å oppleve innimellom at en har utviklet en atferd en ikke vil vedkjenne seg… Det er mer enn tøft…
Spesielt mot jul er det viktig at de som er berørt som pårørende sørger for å ta ansvar for å selv holde hodet over vannet. Ta kontakt med de som kan hjelpe. Demenskoordinator, fastlege, andre. Les gjennom bøker og informasjon som kan gi den innsikt dere er i behov for nå. De tiltak og de tilnærmingsmetoder som kan hjelpe dere til å redusere utfordrende settinger i en krevende periode, både for den syke, men også for dere selv. Planlegg godt. Og ventiler til venner.
Selv opplever jeg sorg selv om jeg ellers har det fint. Jeg har vært veldig heldig med å få lov til å ha to fantastiske foreldre og en unik god barndom. For meg betød jul en enorm glede og en enorm trygghet. Alle vi som får lov til å oppleve det, eller som har fått lov til å leve slik, vi er heldige. Det er jo slik livet bør få lov til å være…
Min måte å takle sorgen på, er å fortsette å ta vare på graven til mine foreldre som nå begge er gått bort. En tur hver eneste uke, bare se til at de ‘’har det fint’’…
En må finne ut av hva som gjør at situasjoner blir levelig å takle, enten en står i utfordringen, eller en ikke lengre befinner seg i en mange år lang fase hvor en har omsorg for sine foreldre, eller andre som står en nær.
Med barna mine går det fint. De var noen av de viktigste støttespillerne gjennom hele mammas sykdom. Dag som natt, år etter år, avlastet de min pappa som sto i de hardeste prøvelser.
For pappa som partner å se sin kjære gjennomgå en av de verste sykdommer, dag etter dag, og samtidig skulle forsøke å legge til rette for så gode dager som mulig i eget hjem… Det er forferdelig tungt…
Som partner (og pårørende) må en i tillegg takle hvordan den syke selv sliter med å befinne seg i en tilstand de mister seg selv, dag for dag, bit for bit… For de som selv ikke har opplevd noe slikt, er det utfordrende å forstå hvor tøft et pårørendeliv kan være. Derfor er det viktig at alle de rundt en pårørende husker dette, og ‘’er der’’ når det trengs.
For sykdommen berører så sterkt og ofte så mange. En særdeles viktig faktor å være bevisst på, er den sykes evne av å kjenne på at en er til ‘’bryderi’’. Det igjen gjør sykdommen ytterligere utfordrende å takle for den som selv er rammet av demens.
I går kveld koste jeg meg med en liten videosnutt jeg fikk av min eldste der han hadde svippet innom det jeg pleide å kalle ‘’vårt Fjellhamar’’. Jeg har ikke turt å ta en titt på hvordan ny eier har forandret på ting rundt hus og garasje fra høsten 24, da også min far har gått bort… Men det var veldig godt, å se bygget min mor og far driftet i alle år gjennom min sønns kamera en lørdagskveld i november…
I dag formiddag har vi på Østlandet noen få kuldegrader, og en blå skyfri himmel som lar solen lyse opp rimfrost på bakke og trær. Det lover så fint mot en ny jul alle bør få lov til å kjenne på noe godt av…
Pass på å ikke gå alene gjennom de strabaser som flere nå vet de står overfor frem mot jul. Hent inn kunnskap, oppfrisk gammel kunnskap, og forsøke å lage dere så gode dager som mulig for dere selv og alle rundt dere… ✨
