19/10/2024
Hun har gått jevnlig til behandling i fire måneder nå. Legger seg raskt til på benken, med det myke trygge pleddet over seg.
Hun kjenner hjertet dunke, kraftig, ikke sånn at hun blir redd eller bekymret. Hun vet at kroppen vil fortelle henne noe, vise henne noe.
Nå venter hun bare på berøringen som gjør det trygt å komme i møte med det som dunker fra innsiden.
Terapeutens hånd har landet nederst på ryggen hennes. «Det kjennes stramt ut under hendene mine, hvordan har du opplevd å få støtte i livet» spør hun?
Hun blir svimmel, står plutselig i skolegården, de er fem stykker som omringer henne. Kaller henne stygge ting og ler av klærne hennes. Hun føler seg maktesløs, vil rope og skrike og løpe derfra. Stemmen får ikke frem et ord, gråten tar all plass. Sippeguri, kaller de henne.
Hånden på ryggen er stødig, tydelig og tilstedeværende. Skjedde det noe da du var 10 år, spør terapeuten.
Pusten stopper opp og kvalmen brer seg. Ja, sier hun, jeg ble mobbet på skolen, vi fikk en ny jente i klassen og hun dro med seg alle vennene mine, mot meg, sier hun. Nå kan hun slippe til gråten. Det kjennes trygt, det er ingen som dømmer, krever eller latterliggjør.
Den ene hånden blir liggende nederst i korsryggen, som en støtte. Den andre hånda har funnet plass litt lengre opp på ryggen. Begge hendene kjennes gode og myke.
Hun kjenner seg roligere, som om hun ikke trenger å være redd.
Hun kjenner hun kan synke enda mer ned i benken, ta i mot hendene og ordene, uten å måtte forsvare seg. Nå kan hun bare være.