24/02/2025
Jeg ble oppfordret til å glemme og la det gå stille forbi, men situasjonen er så tragikomisk og absurd at jeg velger å snakke om det høyt. Nei, jeg trenger ikke å utlevere hele familielivet mitt, men jeg kan løfte det opp til et systemnivå. Et system som er så tungrodd at det å få et fornuftig svar fra visse institusjoner føles som å dunke hodet i en mursteins vegg. Jeg finner meg ikke i det makabre lenger - nå må vi faktisk tørre å snakke om systems svikt. Vi må tørre å snakke om at det TRENGS forandringer på ledelsesnivå og generelt i menneskesinnet. Jeg har hatt så mange spørsmål, men aldri fått svar - mine spørsmål ble systematisk oversett og ikke besvart. Til slutt, når ledelsen ikke har noe mer å si og antageligvis føler seg presset opp i et hjørne, finner de på ting for å svartmale meg. "Hjemme ble det observert FAGLITTERATUR om traumer liggende lett tilgjengelig for barna." - det står i et av brevene jeg fikk. FAGLITTERATUR, faktisk. (Fag som Midt-Telemark kommune fikk midler til å implementere i alle kommunale og frivillig etatene som jobber med barn og unge - Sammen mot skulle være en fin prosjekt å spre nødvendig kunnskap og sette lys på det som er viktig. Min erfaring med en av de offentlig etatene som Midt-Telemark kommune er vert for tilsier at de midlene kom ikke til rette - eller i hvertfall fagkunnskap kom ikke til rette der det skulle.) Lite visste jeg at bøker som Menneskemøteboken, Gabor Maté, Bessel van der Kolk, Franz Ruppert er UROvekkende litteratur. Og tenk at jeg har POLYVAGAL-teorien liggende, ved siden av Dag Nordanger og A.L. Kirgengen. Jo Nesbø eller Lars Kepler derimot, vekker ikke noe uro i det hele tatt - en hel hylle med krimbøker med grafiske og blodige beskrivelser av mord er ingenting sammenlignet med forklaringer på hvordan vår biologi påvirker våre reaksjonsmønstre eller ACE (Adverse Childhood Experience) studie. Tenk at jeg har RVTS Sør i min nettbrowse historikken.
Jeg vet ikke helt om jeg skal gråte eller le. Le må jeg - det ble observert stoff hjemme hos meg. FAGSTOFF. Men det er urovekkende og bekymringsfullt at ledelsen i en så viktig etat ikke klarer å legge til rette for åpenhet, nysgjerrighet og en læringskultur. Det er skremmende og sørgelig at de konstruerer saker for å svartmale folk istedenfor å gå i dialog. Jeg ønsker vel fortsatt å tro at vi lever i et demokrati der folkevalgte jobber for oss, der systemet klarer å fange opp sine egne feil og rette opp i dem. Selv om enkelte ledere kanskje mener noe annet og noen ganger føles det som å leve i en dystopia fra "Maidens tale."
Så jeg legger dette her - for deres ettertanke. Hvem er ekspertene på deres liv? Hvordan skal vi få et system til å fungere hvis det ikke finnes nysgjerrighet, åpenhet og en læringskultur i systemene? Hvordan skal vi få tallene til å snu når systemet fra ledelsesnivå er herskesykt og gjør alt for å unngå å innrømme sine egne feil? (Vi har et godt ordtak i Litauen - fisken begynner å råtne fra hodet.) Hvordan kan vi få til en fornuftig dialog med faglig begrunnelse når fagbøker anses som urovekkende? Jeg kunne ønske at de ekspertene som måler meg opp og ned turte å lese i de samme bøkene som meg - det står så mange fine ting der - selvrefleksjon, samhandling, å grave etter gull i mennesker, forankring i verdier, kjærlighet som medisin, å møte folk der de er, å bli bevisst på sine egne triggere. Men det er bedre å svartmale mennesker, angrep er det beste forsvar, ikke sant? Bare at ingen som angriper dere - jeg bare stilte noen spørsmål og ønsket faglig begrunnelse. Så legger jeg dette her for dere - til ettertanke. Det er lett å starte en heksejakt. Men hvem er egentlig farligere - heksene eller de som brente mennesker levende på bål? Jeg legger dette her for deres ettertanke - hvem er ekspert på ditt liv og hvem skal bestemme hva du trenger? Hvem skal ta ansvar og bare si: unnskyld - vi har tatt feil, vi visste ikke bedre, la oss snakke sammen.
Og til syvende og sist bare en liten påminnelse - det er kommunen og de folkevalgte som bærer ansvaret - lovpålagt ansvar. Det hjelper lite å skrive partiprogrammer/ utviklings/forebyggingsplaner og love det ene og det andre og sette lys på helse, uhelse, psykisk helse eller folkehelse hvis man ikke jobber for å få kvalitet i tjenestene med menneskemøtekompetanse. Det hjelper lite etablere og reformere hvis ledelse har ingen verdi forankring i seg selv.
For de som orker å lese mer, legger jeg til et sitat av Søren Kierkegaard, om HJELPEKUNSTEN her:
«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der han er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver som ikke kan det, er selv i villfarelse, når han mener å kunne hjelpe andre. For å virkelig kunne hjelpe en annen, må jeg forstå mer enn han, men først og fremst forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, hjelper min mer-forståelse ham slett ikke. Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende, er det fordi jeg er forfengelig eller stolt, slik at jeg i grunnen istedenfor å gagne ham, egentlig vil beundres av ham. Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og dermed forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene – at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste, men den tålmodigste – at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå det den andre forstår.»
