Flow Studio

07/07/2025

Smerte roper på forståelse. Fellesskap gir styrke.

Men hva skjer når rommet rundt oss ikke lenger har plass til nyanser, undring eller spørsmål? Når dørene lukkes og samtalen stilner, mister vi mer enn ord.

Vi mister hverandre.

Jeg tror ikke vi trenger å rope høyere for å bli hørt. Kanskje er det først når vi lytter til kroppens språk, til det som ligger bakenfor symbolene og slagordene, at vi virkelig kan åpne rommet på nytt.

Det som binder oss sammen, er ikke at vi alltid har svarene, men at vi våger å kjenne på sårbarheten. Det krever at vi utvikler en mental fleksibilitet som gjør det mulig å være både en del av og i dialog med noe større enn vår egen erfaring.

Først når vi møter hverandre som hele mennesker, med usikkerhet og ærlighet, åpner det for ekte dialog. Den dype samtalen handler om mer enn meninger og symboler. Den handler om menneskelig tilhørighet og substans.

I et fellesskap der alle kan spørre: «Er det rom for meg her?» finnes muligheten for vekst. For styrke. For ekte fellesskap.

Vil du være med og åpne rommet?
Les mer i innlegget mitt.

Rutt-Lovise

Smerte roper på forståelse, og fellesskap gir styrke. Men når vi ikke tør å utforske usikkerhet og tvil, kveler vi den nødvendige samtalen som kan føre oss videre. Jeg tror ikke vi kommer videre ved å rope høyere. Ved å anerkjenne både vår egen og andres usikkerhet uten å gjemme oss bak...

02/07/2025

En refleksjon fra et rom av tillit ❤️

Denne teksten vokste frem etter en samtale med en nær venninne, et menneske jeg har delt rommet med. Ikke bare det fysiske rommet, men det indre: der hvor ordene ikke alltid er klare, men tilstedeværelsen er det. Et rom for det som er sant akkurat nå. For sårbarhet. Nysgjerrighet. Og for det som ikke trenger løsning.

Vi snakket om stress. Om hvor sterkt det kan kjennes. Hvordan det setter seg i kroppen - i pusten, i muskulaturen, i tempoet. Hvordan det kan kjennes som en fiende, noe vi må kvitte oss med, kontrollere eller dempe.

Jeg vil gjerne invitere deg til å møte stress på en ny måte, ikke bare som noe du må kjempe mot eller bli kvitt, men som en vei til innsikt og forandring.

Stress er ikke bare noe vi skal bli kvitt. Det er en vei til innsikt, en invitasjon til å finne balansen mellom å handle og å gi slipp. Å bevege seg fremover med små steg, samtidig som vi åpner oss for det ukjente og gir rom til forandring.

13/06/2025

Juni er kjærlighetens måned 🏳️‍🌈 en tid til å feire kjærlighet i alle former. For meg er det også en påminnelse om verdien av det stille, det nære og det varige.

I juni er det 27 år siden jeg og min kjære fant hverandre, og 19 år siden vi giftet oss. Det har vært en reise med forandring, vekst og gjentatte valg. Kjærligheten har ikke vært noe vi har tatt for gitt, men noe vi har valgt – igjen og igjen.

Det er i de små øyeblikkene, i stillheten og i kroppens trygghet, at kjærligheten virkelig bor. Den trenger ikke å prestere eller rope høyt, men være varm, ekte og til stede.

I en tid der seksualitet ofte preges av overeksponering og grenseoverskridelse, har jeg blitt enda mer opptatt av tilhørighet og trygghet som grunnlag for ekte nærhet. Kjærlighet handler om å være forbundet – menneskelig og sårbart.

Jeg ønsker å dele denne teksten som en hyllest til det langsomme, det modne og det hverdagslige. Til kjærligheten som får puste, også når livet er krevende.

Les gjerne og del hvis noe treffer deg. 💙

Kjærligheten er ikke alltid spennende. Men den kan være livsnær. Vill i sitt stille. Dette er en hyllest til den nære, modne kjærligheten, den som velges, ikke fordi man må, men fordi den bærer, også når livet er krevende. Om hverdagsrytmer, berøringer i forbifarten og kroppen som et sted ...

01/06/2025

Yoga i Naustet - et pusterom ved kysten 🌊

I fjor hadde vi besøk av en gruppe spreke menn fra Bergensområdet. De hadde meldt sin interesse for en dag med kajakktur og yoga på stranden, en aktiv og balansert opplevelse med både ro og puls. Men værforholdene ville det annerledes, og kajakkturen måtte utgå. Da trådte vi inn i det som ble et solid alternativ, og etter hvert et eget konsept: Yoga i Naustet.

Naustet ligger nede ved sjøen. Det er enkelt og rustikt, men varmt og levende. Med varmeovn, stillhet og utsikt mot fjorden gir det en helt spesiell ramme for yoga og tilstedeværelse. Vi ruller ut matter, demper tempoet og lar kroppen lande. Her er det plass til å være akkurat slik man er, uansett erfaring, alder eller bevegelighet.

Etter yogaøkten ventet sauna og et forfriskende sjøbad. Deretter samling rundt bordet med en god, lokal lunsj levert fra Havfruen Måløy. Det ble samtaler og varme, og ikke minst en felles opplevelse som satt i kroppen lenge etterpå.

Dette er kjernen i Yoga i Naustet: en opplevelse som kombinerer bevegelse, natur og fellesskap. Tilbudet kan tilpasses ulike grupper, kollegaer eller vennegjenger. Når været tillater det, inkluderer vi gjerne kajakk- eller fjellturer. Det handler ikke om prestasjon. Det handler om å lande.

Yoga i Naustet er for deg som ønsker noe ekte og enkelt. En pause fra skjerm og støy. En invitasjon til å komme nærmere deg selv – og naturen, akkurat slik den er, uansett vær.

Takk til den fine gjengen fra Bergen for åpenhet, humor og godt nærvær – og for å være med og gi liv til dette konseptet!

26/05/2025

Det begynte ikke med én tanke. Det startet som en bølge.

- Tenk om jeg svinger bilen rett i fjellveggen nå.

- Hvis jeg ikke får snudd denne følelsen, kan det ende veldig galt for meg.

Slike tanker kom ikke som forslag. De kom som lynnedslag. Midt i hverdagen. Uten forvarsel. Kroppen reagerte før jeg rakk å forstå hva som skjedde. Jeg kunne være på vei til jobb, eller stå ved kjøkkenbenken, og plutselig sto kroppen i full beredskap.

Tankene fikk all oppmerksomhet. Kroppen fikk beskjed om å skjerpe seg. Jeg søkte hjelp. Jeg gikk i kognitiv terapi, det hjalp. Jeg fikk verktøy. Jeg lærte å kjenne igjen tankemønstre og jobbe med perspektivene mine.

Men selv da jeg tenkte annerledes, reagerte kroppen som før. Den bar på noe tankene ikke nådde frem til. Hjertebank. Uro. Trykk i brystet. Et konstant underliggende stressnivå – uavhengig av hvor fornuftig jeg forsøkte å være.

Det var først da kroppen fikk erfare trygghet – ikke bare høre om den – at noe begynte å løsne. Ikke brått. Ikke dramatisk. Men stille. Gradvis. I møte med mennesker som ikke prøvde å fikse meg. I rom uten krav, uten program, uten løsning.

Der kroppen fikk lov til å være – og bli møtt akkurat der – kunne noe nytt spire.

Denne erfaringen er ikke unik. Stadig oftere møter jeg mennesker som beskriver det samme. De lever tilsynelatende gode liv, men bærer på en uro de ikke forstår. De får høre at de tenker for negativt, at de må endre fokus, ta seg sammen. Mange har prøvd alt: samtaler, trening, meditasjon, kurs, bøker. Likevel er kroppen i alarmberedskap.

Hva om det ikke er tanken som trenger å overbevises, men kroppen som trenger å lande?

Det er her vi møter et blindfelt i vår tid. Vi er blitt svært dyktige til å tenke, analysere og kontrollere. Vi har utviklet metoder og modeller for nesten alt. Men vi har glemt den mest grunnleggende inngangen til trygghet: den kroppslige.

Når trygghet ikke bare er en idé, men en erfaring – da skjer det noe. Da kan kroppen puste ut. Da kan vi møte oss selv og hverandre uten forsvar.

Trygghet handler ikke først og fremst om teknikk. Den handler om menneskelighet.

Den bor i blikket som sier: Du er her. Og det er nok.

I stemmen som ikke haster. I stillheten som ikke trenger å fylles.

Den trenger ikke være fancy eller faglig. Den trenger bare å være ekte.

Vi trenger ikke flere oppskrifter. Vi trenger flere rom. Rom hvor vi kan falle litt sammen – uten å bli dømt. Rom hvor vi ikke må prestere for å høre til. Rom hvor kroppen kan erfare at den er trygg.

I et slikt rom kan det som har vært frosset, få tine. Det som har vært urolig, få hvile. Det som har vært skjult, få komme frem.

Jeg skriver ikke fordi jeg har funnet svaret. Jeg skriver fordi jeg vet hvordan det er å tro at man tenker feil, føler feil, er feil. Jeg skriver fordi jeg vet at det finnes en annen vei. Ikke enkel. Ikke perfekt. Men ekte.

Jeg skriver for dem som fortsatt bærer uro uten navn. Som kjenner seg igjen, men ikke vet hva de skal gjøre med det. Og jeg skriver for å minne oss på at trygghet ikke først og fremst er en individuell prestasjon. Den er et felles ansvar – og et kollektivt håp.

For det er ikke tanken som avgjør hva du tror på. Det er hvordan den lander i deg. Og når den lander i et rom av trygghet, da kan noe nytt få vokse. Ikke nødvendigvis som en løsning. Ikke som et gjennombrudd. Men kanskje som et lite rom for pust. Et øyeblikk av ro. Et frø av håp.

Kanskje du oppdager at du ikke trenger å kjempe like hardt akkurat nå.

At det finnes en annen vei. Ikke perfekt. Ikke enkel. Men ekte.

For det er ikke i tankene vi finner trygghet, men i kroppen. I måten vi blir møtt på. I hvordan vi blir holdt. I at vi får lov til å være mennesker – hele veien.

Der, i det rommet, kan det som har vært fastlåst, begynne å løsne. Og i det som løsner, ligger muligheten for noe nytt.

Det er sånn vekst ser ut. Ikke som prestasjon. Men som tillit.

❗️Viktig støtteinformasjon ved tanker om selvmord og psykisk krise
Hvis du eller noen du kjenner opplever vonde tanker, uro eller håpløshet som føles overveldende, er det viktig å vite at hjelp finnes.

Her kan du kontakte noen som kan støtte deg:

Mental Helse Hjelpetelefon: 116 123 (gratis og anonymt, åpent døgnet rundt)

Kirkens SOS: 22 40 00 40 (åpent døgnet rundt, anonymt og gratis)

Legevakt: Ring 113 ved akutt fare eller krise

Fastlege eller helsesykepleier: Snakk med noen du stoler på så snart som mulig

Nettressurser: mentalhelse.no, kirkens-sos.no

Du er ikke alene. Det finnes veier gjennom mørket, og mennesker som vil lytte og hjelpe.

09/04/2025

Et barn ser opp mot himmelen. En eksplosjon rister bakken, og hjertet hamrer i brystet. En mor holder barnet tett inntil seg, men blikket hennes er tomt. Rundt dem ligger restene av et liv som var. En skole, et hjem, en gate hvor barn lekte, en møteplass hvor folk en gang lo sammen. Nå er alt stille, alt ødelagt.

På den andre siden av grensen sitter en annen mor, alene ved kjøkkenbordet, fingrene knuger rundt en kopp te. Hun ser ut av vinduet, men ser ikke. Nyhetene har nettopp fortalt at en soldat, kanskje hennes sønn, kanskje en venn, som aldri kommer hjem igjen. Smerten er uendelig, men hjertet hennes er allerede hardnet. De er ikke som oss, har hun blitt lært å tro.

Hvordan har vi kommet dit? Hvordan har vi havnet i en verden hvor slike historier er blitt en del av vår daglige virkelighet?

Sammenhenger. Bånd. Forbindelser. Når disse brister, mister vi noe dypt og essensielt. Vi mister kontakten med hverandre, med historiene våre, med jorda under føttene våre. Når vi mister disse forbindelsene, blir vold en mulig vei. Ikke fordi mennesker i seg selv er onde, men fordi vi har glemt noe grunnleggende: Vi er vevd sammen.

Historier om oss og dem er ikke tilfeldige. De er vevd inn i kulturene våre, formet av medier og politikk, og overlevert fra generasjon til generasjon. I denne fortellingen er vi de gode, de som har rett, og de andre er de onde, de som truer vår eksistens, vår identitet. Frykten som følger med dette narrativet, skaper avstand. Den hindrer oss i å se den andres menneskelighet.

Når vi ser på de vi har blitt lært å frykte som noe annet enn oss selv, mister vi noe essensielt. Vi mister vår egen menneskelighet.

Så hvordan havnet vi her? Hvordan kan vi bryte ut av denne uendelige syklusen av frykt og separasjon?

For mange av oss er historiene om oss og dem dypt forankret. De er vevd så tett inn i samfunnet at vi ikke stiller spørsmål ved dem. Frykten for det ukjente, for det som er annerledes, er blitt en kraft som styrer våre valg. Disse historiene er ikke bare begrenset til politiske diskurser eller nasjonalistiske ideologier. De er synlige i hvordan vi behandler folk som er annerledes enn oss, i hvordan vi reagerer på mennesker i nød, på flukt, på grensen.

Hva skjer når vi lar disse historiene kontrollere oss? Hva skjer når vi lar frykten diktere våre handlinger i stedet for medfølelse, forståelse og nysgjerrighet?

De som har makt i samfunnet, enten det er politiske ledere, økonomiske eliter eller kulturelle influensere, holder ofte på disse fortellingene. Men makten ligger ikke bare hos de som styrer. Makten ligger hos oss alle. Hos de som lar frykten forme sine valg. Hos de som nekter å utfordre de eksisterende normene, og hos de som velger taushet fremfor å lytte.

Hjelpeløsheten vi føler i møte med kriser er også en fortelling. En fortelling som har blitt matet til oss: at vi som enkeltindivider er for små til å gjøre en forskjell, at vi ikke kan utfordre systemene som skaper urettferdighet. Hva om denne fortellingen er feil?

Hva om vi begynner å se på de båndene som er blitt slitt, men som fortsatt er der? Hva om vi ser på den andre, ikke som en fiende, men som et menneske, akkurat som oss? Hva om vi, midt i ødeleggelsene, begynner å plante frø, ikke bare i jorda, men i hjertene våre?

Veien tilbake til helhet begynner med forståelse, ikke hevn. Det handler ikke om å glemme smerten, men om å se forbi den. Det begynner i det små, i de øyeblikkene når vi velger å gjøre det som er vanskelig. Det handler om å stille spørsmål når vi hører noen si, de er ikke som oss. Det handler om å lytte, selv når det er ubehagelig. Det handler om å støtte de som bygger broer, ikke murer.

Når vi begynner å se på verden med et mer åpent hjerte og et åpent sinn, kan vi begynne å forstå at det vi ser som virkeligheten, ofte er en fortelling vi har arvet. En fortelling som kan endres. Og når vi begynner å endre historien vi forteller, kan vi begynne å helbrede de båndene som har blitt brutt.

Det kan være lett å føle at vi er hjelpeløse. Vi ser på verden rundt oss og føler at vi som enkeltpersoner ikke kan gjøre en forskjell. Men hva om dette også er en del av den fortellingen som frarøver oss vår egen kraft? Hva om vi begynner å se oss selv som deltakere, som medskapere, i denne verdenen, i stedet for passive observatører?

Hva skjer hvis vi begynner å handle, ikke med store, dramatiske grep, men med små, men betydningsfulle steg?

Å begynne med å utfordre våre egne fordommer og åpne oss for nye perspektiver.

Å støtte de som jobber for forsoning og dialog, heller enn konflikt og splittelse.

Å lære historien på nytt, ikke bare vår egen versjon, men også den til dem vi har lært å frykte.

Å ta ansvar for den fortellingen vi viderefører, til våre barn, våre venner, vår verden.

Dette er ikke bare små handlinger. Dette er stegene som kan begynne å endre verden.

Det handler om å se helheten. Helheten som binder oss sammen - kropp, sinn, samfunn, og natur. Vi er ikke isolerte enheter. Vi er vevd sammen, og det vi gjør påvirker andre. Helhet begynner med å forstå at vi er i samme båt, og at de valgene vi tar, har konsekvenser langt utover oss selv.

Når vi begynner å forstå dette, begynner vi å handle fra et sted av integrasjon og medfølelse. Vi kan begynne å reparere de bruddene som har oppstått mellom oss. Vi kan begynne å helbrede de dype sårene som har blitt påført samfunnet vårt. Vi kan begynne å forstå at vi ikke er maktesløse, men at vi har en kraft til å skape forandring hver eneste dag.

Kanskje det føles som håpet er tapt i denne verdenen som virker preget av ødeleggelser og frykt. Men midt i ruinene er det fortsatt frø som kan plantes. Frø av forståelse, medfølelse, og handling. Når vi begynner å handle, i små, men kraftfulle steg, kan vi se hvordan verden rundt oss begynner å endre seg.

For når vi begynner å huske, begynner vi å forstå at helheten vi har lengtet etter, allerede er innen rekkevidde. Veien tilbake til helhet begynner med oss. Og kanskje en dag, vil et barn på begge sider av grensen ikke lenger se opp mot himmelen for å vente på bomber, men for å se fuglene som flyr fritt 🕊

Historier om oss og dem er ikke tilfeldige. De er vevd inn i kulturene våre, formet av medier og politikk, og overlevert fra generasjon til generasjon. I denne fortellingen er vi de gode, de som har rett, og de andre er de onde, de som truer vår eksistens, vår identitet. Frykten som følger m

06/03/2025

💛✨💛

Oppstart Kundalini Yoga i Måløy i morgen torsdag 6/mars 🙏!
Kl18:00-19:30 @ loftet jibben hotel
Drop-in kr. 350,-
Velkommen 🫶!

03/03/2025

Kroppen vår har en utrolig kapasitet for selvhelbredelse, men for at den skal få muligheten til å blomstre, trenger vi å lytte til dens signaler fremfor å stole blindt på eksterne løsninger 🌱 I en tid hvor biohacking og teknologiske verktøy har blitt populære, er det viktig å reflektere over hvordan vi kan balansere eksterne metoder med kroppens iboende visdom. Hvordan kan vi ta tilbake kontrollen over helsen vår på en naturlig og bærekraftig måte?

I dette innlegget utforsker jeg hvordan vi kan integrere gamle praksiser med moderne innsikt, og hvorfor ekte helse handler om å støtte kroppens naturlige prosesser fremfor å jage etter «perfekte» løsninger. Les mer om hvordan vi kan finne friheten i det enkle, og hvordan vi kan begynne å lytte til kroppen på en ny måte. 🌿

Det som en gang ble sett på som gammel visdom, er nå blitt en industri. Men vi trenger ikke teknologi for å leve i takt med naturen - vi trenger å lytte til kroppen og ta valg forankret i våre egne verdier, ikke en industri som selger oss ideen om at vi må bli "optimale" på deres premisser

01/03/2025

I en hektisk skolehverdag, fylt med skjermtid, prestasjonspress og konstant stimuli, kan yoga være en verdifull pustepause. I desember hadde jeg nok en gang gleden av å dele yoga med ungdommene ved Måløy videregående skole - et øyeblikk for refleksjon, ro og tilstedeværelse. 🧘‍♀️

Selv om yogaøkten bare skjer én gang i året, håper jeg den etterlater et lite avtrykk. Kanskje ikke som en umiddelbar livsforvandling, men som en forsiktig påminnelse om at det finnes andre måter å håndtere stress og uro på. En dør som står på gløtt. Et verktøy som kan hentes frem når det trengs.

Les mer om hvordan små øyeblikk av ro kan skape varige endringer, og hvorfor yoga kan være et verdifullt verktøy for ungdom i en krevende hverdag:

Yoga for ungdom kan være en verdifull pause fra hverdagens stress og skjermtid. På Måløy videregående skole fikk elevene en mulighet til å utforske stillhet, pust og bevegelse – verktøy som kan bidra til økt ro, bedre konsentrasjon og emosjonell balanse.