13/12/2025
Syreutslippene fra Mandal Stål og kampen om laksen i Mandalselva– en strid som varte i flere år
Da laksefiskerne langs Mandalselva gikk til sak mot Mandal Stål på slutten av 1950-tallet, var det kulminasjonen av mange års uro, dårlige fangster og voksende mistanke om at elva var i ferd med å bli ødelagt.
Mandal Stål hadde sin opprinnelse i Mandals Spiker & Staaltaugfabrik, grunnlagt i 1913 av Emil Sofus Pedersen og Christen Andreas Christensen.
Produksjonen startet med trådstift, og fabrikken ble etter hvert utvidet med trådtrekkeri og galvaniseringsanlegg. Etter en konkurs i 1926 ble virksomheten gjenopprettet året etter av Harald Schou.
I 1935 overtok skipsreder Martin Mosvold og bygde videre på fabrikken. I 1949 fikk den navnet A/S Mandal Stål, og samarbeidet tett med Tønsberg Reberbane i salgsfirmaet Stål og Tau.
Christiania Spigerverk kjøpte aksjene i 1965 og samlet virksomheten under virksomheten Stål og Tau A/S.
Etter flere fusjoner og eierskifter, blant annet med Elkem (1972) og Norsk Jernverk (1985) endte fabrikken i 1992 til slutt med navnet Fundia Mandal Stål A/S.
Fundia Mandal Stål A/S ble nedlagt i 2003. Lokalene vest for Sandskargata ble revet for å gi plass til kulturhuset Buen, mens buehallene på østsiden er bevart og brukes fremdeles.
Her ligger nå det som fremdeles kalles for syretomta, der det i noen heftige år på slutten av 50 tallet og deler av 60 tallet stod kampen om laksen i Mandalselva. En strid som satte varige spor i mange år.
Mandalselva hadde lenge vært en av Sør-Norges viktige lakseelver. Nå viste fangststatistikkene en tydelig nedgang gjennom første halvdel av 1900-tallet.
Mange forhold kunne spille inn her: surt vassdrag, økt beskatning og rovfiske i sjøen ble nevnt.
Men for grunneiere og fiskere ble én faktor stadig oftere nevnt: Mandal Stål og fabrikkens utslipp av svovelsyre i elva.
Østerland og Malmø not laksefiskeri ligger ved utløpet av Mandalselva. Laksefisket her har foregått her i flere hundre år. Eierne har vekslet med tidene: Kirken, Asdal-godset, byborgere og gårdeiere i Halse og Holum. De som i dag har rettighetene til Østerdal og Malmø not laksefiskeri, er stort sett etterkommere av disse gårdeierne.
Lakseelv i krise.
I 1957 tok rettighetshaverne et dramatisk steg. Omtrent 200 eiere med lakserettigheter langs elva gikk til erstatningssøksmål mot Mandal Stål, med krav om inntil 300 000 kroner for tapt fiske.
De mente syreutslippene skadet lakseoppgangen og la skyld for nedgangen i fiskemengden direkte på fabrikken.
Mandal Stål avviste dette. Fabrikken viste til at fangstene hadde vært synkende helt siden 1880-årene, lenge før bedriften ble etablert, og hevdet at årsakene måtte søkes i et større bilde.
Rettssaken: Vitenskap, jus og syreskyer
Høsten 1958 kom saken opp for Mandal herredsrett. Prosessen utviklet seg til å bli både omfattende og teknisk krevende. Begge parter stilte med tunge faglige mannskaper.
For Østerland Laksefiskeri: Vitenskapelig konsulent Kr. Emil Gloppe og Fiskerikonsulent Leif Rosseland fra Landbruksdepartementet.
For Mandal Stål: Dr. phil. Alf Dannevig, en sentral fagperson innen ferskvann og fisk.
På hver side av konflikten stod profilerte jurister.
For Laksefiskerne :
Overrettssakfører Olav Sveindal, Prosessfullmektig og hovedtaler i retten.
For Mandal Stål :
Overrettssakfører Ole Jakob Ree, Prosessfullmektig for fabrikkeierne gjennom hele saken.
Rettens administrator var Sorenskriver Petter Wildhagen, som både ledet hovedforhandlingene og tok initiativet til forliksforhandlinger.
De sakkyndige på begge sider var enige om noen hovedpunkter:
Mandalselva er i utgangspunktet et surt vassdrag, noe som i seg selv er uheldig for laks.
Tilbakegangen i laksebestanden kan ikke utelukkende forklares med syreutslipp fra Mandal Stål sin virksomhet.
Syreutslipp fra fabrikken kan spores et stykke nedover elva og ved utslippspunktet.
Gloppe og Rosseland mente at syreutslippene fra Mandal Stål antakelig var til skade for lakseoppgangen, særlig ved at de kunne danne en slags «barriere» – en sur sky i vannet som laksen vegret seg for å passere. De ville likevel ikke tallfeste hvor stor del av nedgangen som kunne tilskrives fabrikken.
Dannevig på sin side understreket at all forurensning i prinsippet er uheldig, men mente at syreutslippene fra Mandal Stål ble nøytralisert raskt – syren sank ned til saltvannslaget og ble kjemisk «uskarp» på kort tid. På grunnlag av de målingene som forelå, mente han det ikke var bevist at fabrikkens utslipp sto i noen særstilling eller alene kunne forklare nedgangen i laksefisket.
Samtidig sto fiskerne selv fram i retten med sterke vitneforklaringer.
De beskrev tydelig misfarget vann, brune slamstriper, døde ål i sanketegner, og dårligere fiske på dagene da syren ble sluppet ut. Noen mente å kunne følge «strålen» fra utslippet helt ut mot elvemunningen og sjøen.
Erik Skjævesland, aktiv talsmann for saksøkerne påpekte parallellen mellom etableringen av Mandal Stål (1913) og nedgangen i laksefangstene.
Kaptein Hans Kaddan, en tydelig stemme for en hardere linje mot fabrikkens utslipp.
I tillegg sto mange erfarne laksefiskere fram. Disse kunne fortelle at forurensning ble sett ved Landehobde, om døde ål i sanketegner ved Lille Sjøsanden osv.
Videre kunne de fortelle at fisket i elva var merkbart dårligere de dagene fabrikken slapp ut syre i elva.
Samlet tegnet disse erfarne fiskere et bilde av en elv som var «annerledes» på utslippsdager, misfarget vann, slamstriper og mer uforutsigbart fiske.
Syreutslippene skader – men kampen om skyld og penger fortsetter.
Den 4. november 1958 falt en prinsipiell kjennelse i Mandal herredsrett:
Retten slo fast at syreutslippene fra Mandal Stål hadde voldt skade for lakseoppgangen, og at fabrikken dermed var erstatningspliktig overfor saksøkerne.
Men dette var bare første runde. Størrelsen på erstatningen skulle fastsettes i en egen forhandlingsrunde, og det var snakk om betydelige beløp – anslagsvis rundt 100 000 kroner.
Samtidig pågikk det forhandlinger om et mulig forlik. Laksefiskerne krevde blant annet:
Mandal Stål måtte legge om sine syreutslipp etter en metode godkjent av Gloppe og Dannevig og Hovedstyret for Vassdragsvesenet.
Mandal Stål AS skulle sette ut lakseyngel i elva hvert år.
Mandal Stål AS dekker saksomkostninger.
Et kompromiss som skapte bitterhet.
Våren 1959 ble laksesaken hevet ved forlik.
Hovedpunktene i forliket var:
Mandal Stål A/S erkjente ikke erstatningsplikt, og ble ikke dømt for skade på selve laksefisket.
Fabrikken påtok seg å betale 8 000 kroner i saksomkostninger.
Mandal Stål forpliktet seg til å legge om syreutslippene på en måte som Gloppe og Dannevig kunne godkjenne, og for øvrig rette seg etter Hovedstyret for Vassdragsvesenet.
Fabrikken skulle også slippe ut et visst antall lakseyngel i Mandalselva hvert år, etter nærmere bestemmelser fra vassdragsmyndighetene.
For Mandal Stål var dette en svært gunstig løsning. Den prinsipielle dommen om erstatningsplikt ble i praksis nøytralisert når erstatningskravet ble trukket.
For mange av fiskerne satt man derimot igjen med en følelse av å ha tapt.
Konsesjonskamp og forsinket opprydding
Forliket forutsatte at Mandal Stål skulle søke konsesjon på syreutslippet og legge om dagens praksis. Men årene gikk.
Ferskvannsfiskekontoret og Vassdragsvesenet purret gjentatte ganger på fabrikken.
Konsesjonssøknaden lot vente på seg, og først høsten 1959 ble søknad og tekniske planer sendt inn.
I mellomtiden arbeidet staten med planer om lakseklekkeri på Finså, og det ble bevilget 25 000 kroner til det formålet. Fiskerimyndighetene gjorde det klart at de ikke ville satse tungt på lakseklekkeriet før situasjonen rundt syreutslippet var brakt i orden.
Laksefiskerne var utålmodige. I møter samme høst 1959 vedtok 50–60 eiere av fiskeretten i Mandalselva en skarp protest mot konsesjonssøknaden fra Mandal Stål.
De krevde at svovelsyren måtte bort fra elva og anså ordningen fabrikken søkte om som uakseptabel. Samtidig vedtok fiskeristyret for vassdraget å sende egne protester og redegjørelser til Vassdragsvesenet.
Fra syre utslipp til synkegrop
De neste årene gikk mye tid til tekniske utredninger og prøving av løsninger:
Rørledning utfra fabrikken og ut i sjøen, men dette ble forkastet blant annet på grunn av værutsatte forhold ved kysten.
Avanserte nøytraliseringsanlegg ble vurdert, men kostnadene ble svært høye.
Det ble videre testet ulike måter å fordele og forsinke utslippene, blant annet ved at beisevannet skulle gå gjennom bakken før det eventuelt nådde elva.(Synkegrop)
Til tross for forliket og alle planene, ble det gjentatt flere ganger at Mandal Stål fortsatt ikke hadde fått endelig konsesjon på syreutslipp, og at bedriften ikke fullt ut hadde oppfylt forpliktelsene den påtok seg i 1958–59.
Et vendepunkt kom først i 1962. Da ble det opplyst at:
Stål og Tau A/S skulle ta i bruk et nytt bygg.
Alt syreavfall fra bedriften heretter skulle gå til en synkegrop og ikke slippes ut i Mandalselva.
Også slagget som tidligere ble dumpet i fjæra, skulle fjernes og deponeres på et sted uten fare for utslipp.
Målet var nå å unngå syreutslipp i elva helt, eller i hvert fall redusere dem til et minimum. Samtidig fortsatte vannmyndighetene og Fiskeridirektoratet med målinger, kontroller og vurderinger for å sikre at løsningen faktisk bedret forholdene for laksen.
Etterspill: En tung, men viktig sak i elvas historie.
Saken mot Mandal Stål regnes som en av de store og mest omstridte fiskerisakene i Mandalselvas historie. Den føyer seg inn i en lang rekke konflikter om fiskerett, vannbruk og forurensning. Fra 1600-tallets ″De fire Herrers dom" via 1700-tallets strider om rettigheter, til 1900-tallets industriforurensning.
For laksefiskerne og industrien sto mye på spill:
Elva var både kultur, matfat og inntektskilde. For industrien handlet det om arbeidsplasser, økonomi og tekniske begrensninger.
Resultatet ble et kompromiss som ingen av partene var fornøyd med:
Laksefiskerne fikk en prinsipiell dom på at syreutslippene skadet lakseoppgangen.
Fabrikken slapp økonomisk erstatning, men måtte endre drift og fikk økt offentlig kontroll.
Staten gikk inn med midler til kultivering, klekkeri og pleie av vassdraget.
Mistillit og bitterhet levde lenge videre, særlig blant dem som mente forliket kom for tidlig og for billig.
Likevel ble denne striden et viktig steg i utviklingen av norsk miljøtenkning rundt vassdrag.
Den viste hvor komplisert det er å fordele skyld i et økosystem med mange påvirkningsfaktorer – og hvor krevende det er å balansere hensynet til industri, lokalsamfunn og naturressurser som ikke kan erstattes når skaden først er skjedd.
Noe å tenke på når en spaserer over Syretomta i dag.
