13/08/2025
Åndelig oppvåkning - stort sett beskrevet som lys, glitter, glede og ekstatisk befrielse. Det få nevner er at før du kommer dit, så må du heale. Heale dypt. Alt du har opplevd, alt du bærer på, alle traumer, overbevisninger, hva du tror - alt du trodde du var ferdig med å jobbe deg gjennom, kommer tilbake. Forsterket, slik at du virkelig kan legge det bak deg til syvende og sist. Og ja, det koster. I form av sinne, frustrasjon, følelse av svik, skuffelse, ja, du kan til og med tenke at du blir gal.
Men sannheten er, du hverken er eller blir gal. Det er forløsningen du må gjennom, uansett om den smerter sånn at du tror hjertet ditt skal rives i tusen biter. Tillat deg selv å grine, hyle, banne, og vit at selv om det tar dager, kanskje uker, så vil du brått en dag kjenne at noe er litt annerledes. Men husk, selv om du føler deg alene, ensom, deprimert, redd og engstelig oppe i dette, så er du ikke alene om å ha det sånn. Mange har det sånn om dagen.
Sjelens fødsel er tung, hard, til tider brutal og slitsom, og det beste du kan gjøre, er å tillate at det skjer. Og ja. Det er vanskelig. Kanskje det vanskeligste du noen går gjennom, men samtidig, du er skapt for det.
Du er her av en grunn. For å finne veien tilbake til deg selv, din essens og den du egentlig er, og som har blitt gjemt bak alt du har lært deg gjennom livet. Sannheten? Det er ingen hokuspokus for å gå gjennom det, du kan ikke ta noen snarveier, og gjennombruddet kommer kanskje ikke som lyn fra klar himmel. Men den kommer. I små drypp. I form av en brå følelse av indre ro, og det midt inni følelsen av kaos, før følelsen igjen kanskje vender tilbake til kaos. Men for hver runde åpner du mer og mer, slik rier gjør, og etter hvert er du der. Og kanskje ikke hele tiden en gang. Men det er gjort. Og ja. Livet vil fortsatt ha sine utfordringer, men du vil ikke lenger gi de den makten de hadde over deg tidligere.
Veien tilbake til sjelen er veien gjennom å jobbe seg gjennom alt du trodde du var og som verden sa du skulle være. Og det gjør vondt. Veldig vondt.
Gjør det som er riktig for deg i denne prosessen. Og for å lette på litt, pust, pust og pust. Gå ut i naturen. Spark til en stein. Hyl ut om du må. Gjem deg under dyna, og la gråten rense deg for alt på innsiden som har bygget seg opp. Mediter. Bruk mindfulness. Gi deg selv rom i dagene dine for det som er riktig for deg. Alenetid. Lytte innover. Rase. Grine. Le. Banne. Og mer til. Det er bare du som har akkurat din reise, men allikevel vil den være lik selv om den er annerledes. Fordi vi ikke er like. Men vi er allikevel ett.
Og nei. Det er ingenting galt med deg. Tvert om. Du er verdt alt godt, men først må du muligens gjennom fødselen for å se din egen verdi.
For sjelen er den stille stemmen på innsiden, som nå gjør krav på å bli sett, anerkjent og hørt. Og det eneste du har i mellomtiden, er pusten din, og det lille som er merkbart av sjelen din - det som tross alle kampene, gjør at du hver dag står oppreist, selv om du føler deg beseiret.
Og en dag, kanskje veldig snart, vil ting starte å gi mening. Du ser klarere. Du vet din sannhet. Du finner din driv. Din motivasjon. Din mening. Din betydning. Og du vet din verdi. At den ikke er avhengig av ytre faktorer, men deg og din essens. Og det kan aldri måles i ytre verdi ❤️
Så, hold deg fast, men gi slipp. Tillat mellomrommet og tomrommet å eksistere, for det er i mørket lyset er sterkest, og nå skal det bryte seg ut og bli fritt til å skinne slik det er meningen at det skal ❤️
Jeg ser deg - og jeg anerkjenner reisen din og styrken din, den unike kraften din. Og når den først endelig er født, kan ingen noen gang ta den fra deg igjen, noen gang ❤️
Du fikser dette! Jeg tror på deg!
Sjeleklem fra meg til deg 🙏
Lene Zaria
