12/09/2022
ARY ❤
For en sterk og rørende appell. Vi er så takknemlige for at ARY valgte å dele sin historie med oss om sin tvillingbror som hun mistet til selvmord. Alle historier er ulike, men dette betød så mye og hun satte ord på det mange etterlatte føler på. Dette var virkelig sterkt.
Så vi kan bare si tusen takk ARY 🕯
Vi vil anbefale alle å lese appellen til ARY nedenfor:
"Mitt navn er Ariadne.
Æ står her fordi æ har mista Andreas, min tvillingbror, til selvmord.
Min tvilling og æ, ble født helt forskjellig. Æ va lett, rask, og eksplosiv. Andreas va dypt tenkende, nøye og rolig. Rake motsetninga og nære venna.
Jeg huske ikke når depresjonen startet, men jeg vet at det var tidlig. I musikken og i den magiske verdenen bak dataskjermen, fant Andreas mestringsfølelsen han ikke fant på skolen. Mørket la seg, sakte men sikkert. Uker ble til år, og min elskede bror ble sittende og vente på at depresjonen en dag skull slipp taket, så livet kunn begynne.
Andreas var 22 år da han søkte hjelp fra NAV. Han fikk sin første leilighet, og gode daga kom i glimt. Men bak neste natt, venta mørket. Daga som kom og gikk uansett om han klarte å stå opp eller ikke. Regningene som ble liggende og NAVs avanserte regelverk, med meldekort og lange brev. Andreas var ikke frisk nok til å ta vare seg selv, men ikke syk nok til å få hjelp.
Ingenting ved hans lynne eller utseende avslørt at han var syk.
Og min brors håp om å en dag våkne opp og føle seg sterk, ble fjernere og fjernere etterhvert som åran gikk og verden ble et fremmed sted.
Høsten før han gikk bort, sa han at tida har gått så fort, så langt, at han ikke ant hvor eller hvordan han skulle starte for å kom i gang med livet.
Vi va 26 år, og han ble aldri 27.
Når vi vet at livet til en vi elsker, var så tungt, at døden føltes som den eneste løsningen, er det en proposjon som er så vanskelig å begripe, at man aldri vil få svar som metter helt. Og æ håpe at æ en gang vil klar å tilgi mæ selv, for at jeg ikke så hva det var som var i ferd med å skje.
Den følelsen deler jeg med mange overlevende. Skammen, selvforakten og vissheten om å ha vært helt utrilstrekkelig når det gjaldt som mest. Men det e ikke min skyld at min bror tok sitt eget liv. Og det er livets ironi at æ først nå har blitt en person som ville vært i stand til å møte min bror følelsesmessig på den måten som han trengt da. Det er først nå jeg forstår hva det vil si å bli omfavnet av totalt mørke.
Og I det mørke, er det en ting som er vanskelig å skimte. Det er menneskene som står rundt oss med åpne armer og som elsker oss uansett hva. Det finnes ingen i ditt liv som vil få det bedre av at du dør. Og vi må minn hverandre på at ingen følelse varer for alltid.
Så lenge det er liv, er det håp. Og fordi denne appellen tross alt ska handle om håp, tenner jeg håpet for oss som leve. Vi står fortsatt her, og vi ska lev videre. Vi ska lag plass for den dype sorgen og de tusen brennende tåran, men også for håpet, gleden og kjærligheten. Vi ska lev videre, til tross for at en del av hjertet alltid vil føles knust.
Er det en ting jeg er helt sikker på, er det at de vi har mistet, hadde ønsket det for oss.
I kveld tenner vi lys for alle vi har mista, og for oss som de etterlot.
Vi tenner lys for alle som sliter med selvmordtanker, og for alle som lever i frykt for å miste de som de elsker aller mest.
Takk"
Foto: LEVE v/Helge Brekke
Foto: LEVE
