10/10/2025
Barndommen til Irene Foss var alt annet enn A4, og da hun mistet begge foreldrene, mistet hun fotfestet i livet og ble alvorlig syk. I dag er hun daglig leder i Ecura Hjemmetjenester, og deler sine tanker om Verdensdagen for psykisk helse med oss.
🫶
"I dag markerer vi Verdensdagen for psykisk helse. Denne dagen handler om noe som berører oss alle – for psykisk helse angår oss alle, i ulik grad og på ulike tidspunkt i livet.
For meg handler denne dagen om å minne oss på at psykisk helse er like viktig som fysisk helse – og at det er helt normalt å oppleve perioder i livet hvor vi trenger støtte. Vi snakker ofte om belastningsskader i kroppen, men glemmer kanskje at livet også kan gi oss «belastningsskader» på innsiden. Når presset blir for stort, når sorgen blir for tung, eller når hverdagen krever mer enn vi har å gi – da kan det gå utover den psykiske helsen. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er en del av det å være menneske.
For meg er dette viktig fordi jeg vet hvor sårbart livet kan være. Min barndom var alt annet enn A4, og gjennom livet har jeg opplevd flere tunge belastninger. Jeg vokste opp i et hjem preget av uro, men også av kjærlighet – med en far som misbrukte alkohol. Det var et hjem der jeg kunne oppleve varme og omsorg, men også uforutsigbarhet og frykt. Denne kontrasten gjorde barndommen min kompleks: Jeg lærte tidlig å tilpasse meg, alltid på vakt, og jeg lærte hva det betyr å være glad i noen som strever. Jeg vil beskrive det litt som følelsen av å leve i et hus der gulvet alltid kan rase sammen – du vet aldri når det skjer, men du er alltid redd for at det gjør det. Hjemmet, som egentlig skulle være trygt, ble uforutsigbart. Mange danner seg et bilde av at mennesker som sliter med alkohol ikke kan være gode og omsorgsfulle, men til tross for min fars utfordringer har jeg mange gode minner om han og jeg tenker fortsatt på han som en god pappa. Jeg var uendelig glad i han.
Da jeg var 11 år, mistet jeg faren min til selvmord. Ti år senere mistet jeg moren min til kreft – samtidig som jeg selv ble mor for første gang. Summen av tap og belastninger over tid ble til slutt for stor. Jeg mistet fotfestet i livet mitt og jeg ble alvorlig syk. Det var en tid fylt med bunnløs sorg, frykt og en lammende usikkerhet.
Jeg har virkelig kjent på kroppen hvordan det føles når livet raser sammen. Jeg kjente ikke meg selv igjen og mistet etter hvert troen på at jeg noen gang ville klare å reise meg igjen. I dag vet jeg at det er mulig. Det tar tid og det krever mot, men det er verdt det.
Derfor brenner jeg for å fjerne tabuene rundt psykisk helse. Vi må tørre å snakke om det som er vanskelig. For sannheten er at dette angår oss alle – i ulik grad, og på ulike tidspunkt i livet. Min vei tilbake til livet begynte da jeg møtte en omsorgsperson som trodde på meg – som så meg som et helt menneske. Det ga meg mot til å tro på meg selv. Når vi ser hele mennesket, skaper vi håp, styrke og mulighet for vekst.
Noen bærer historier som kan virke dramatiske sett utenfra, mens andre har historier som kanskje ikke virker like dramatiske, men som allikevel er viktige for de som lever dem.
Det er ikke størrelsen på ryggsekken som avgjør hvor tung den kjennes. Det er hvordan den oppleves for den som bærer den. Noen ganger ser den lett ut for andre, men føles som bly for den som bærer den. Uansett om sekken er liten eller stor, trenger vi alle å bli minnet om hvor viktig det er å virkelig se hverandre – ikke bare det vi viser utad, men mennesket bak historien.
Derfor håper jeg at Verdensdagen for psykisk helse kan minne oss om å se hverandre. Dele litt mer av hvem vi er. Lytte litt mer. For når vi tør å vise frem de ekte sidene av oss selv, skjer det noe. Vi blir mindre alene. Vi løfter hverandre. Og vi blir sterkere sammen.
For livet består av både oppturer og nedturer – og det er helt naturlig å kjenne på begge deler. Vi snakker ofte om de gode dagene, men glemmer kanskje at de tunge dagene også er en del av livet. Historiene våre setter spor, og de påvirker hvem vi blir – både på godt og vondt.
Min historie har lært meg hvor sårbart livet kan være, og den preger meg fortsatt. Jeg vet hvordan det føles å leve med uro og frykt for å miste dem jeg er glad i – og jeg vet hvordan det føles når det faktisk skjer. Den frykten kan jeg fortsatt kjenne på, men den har samtidig lært meg hvor viktig det er å finne trygghet – både i seg selv og i mennesker som virkelig vil deg godt.
Jeg kjenner samtidig på at det noen ganger blir «for» viktig for meg å ha kontroll, å sørge for at ingenting går galt og å bære alt alene. Det kommer fra erfaringene mine – fra frykten for å miste dem jeg er glad i og fra å ha opplevd hvor uforutsigbart livet kan være.
Jeg øver fortsatt på å slippe taket og be om hjelp – å stole på at jeg ikke må bære alt alene. Det er en balanse jeg jobber med hver eneste dag. Og jeg tror det er nettopp i den balansen – mellom sårbarhet og styrke – at vi finner det som gjør oss menneskelige.
Hvis min historie kan gjøre det litt enklere for noen å be om hjelp eller snakke med noen, da har jeg oppnådd det jeg ønsker. For du er ikke alene – selv om det føles sånn. Det finnes håp, selv når alt ser mørkt ut. Og noen ganger starter håpet med et lite skritt: å si det høyt, å ta imot en hånd, eller å tørre å tro at livet kan bli godt igjen."
Verdensdagen for psykisk helse
