24/02/2026
I dag snakket jeg med en journalist om doulayrket. Spørsmålene jeg ofte får, også fra andre enn journalister, er:
1. Hvem bruker doula?
2. Hvordan definerer du jobben din? (Ofte formulert litt mer som “eeehhh, hva er det eeegentlig en “DULA”/“DOLAH”/“DAULA” driver med?”)
For å svare kategorisk.
1. I korte trekk; folk som føder barn.
I lengre trekk - jeg liker om vedkommende som stiller spørsmålet, utdyper hva de egentlig lurer på. Yrke? Utdanning? Sivilstatus? Lønnstrinn? Etnisitet? Geopolitisk tilhørighet? Favorittfarger? Det er nemlig ikke én gruppe som bruker doula - og jeg godter meg littegrann med å calle ut fordom eller forutinntattheter. Men helt seriøst; det er menneskelig å tillegge fenomener eller områder man ikke har kunnskap om, forklaringer som gir mening for en selv. Jeg har selv gjort det, og forstår at doula er et fremmedord og ukjent for mange i lille Norge. Men hvis man vil ha et konkret svar, så kan det være hun som ga deg fartsbot, naboen din, venninna di, artisten bak sangen du hørte på radioen, vikaren i klassen til sønnen din, hun som prosederte forrige uke i retten, hun som skrev ut medisinene dine på legevakta, hun som ga de til deg på apoteket, hun som administrerte kanylen og infusjonen i armen din da du var skikkelig syk, hun som designer systemer som gjør at du kan lese dette på Instagram, hun som skriver de artiklene du liker, hun som driver regnskap, eller hun som du vet lever side om side med deg i samfunnet, men som du aldri ser. (Favorittfarger vet jeg ikke.)
2. Her også kommer det litt an på hva som egentlig impliseres gjennom spørsmålet. Men ofte lurer jo folk på om dette doulagreiene er alternativt, ordet “kvakksalveri” har til og med blitt nevnt. Da må jeg smile pent og si nei, og nei. Omsorg er ikke radikalt eller alternativt. Og doulaeffekten er evidensbasert, vitenskapelig bevist. Anbefalt av WHO. Det synes folk ofte er overraskende. Behovet for omsorg er biologisk. Vi trenger støtte, felleskap og forståelse. Det er det jobben min går i. Kort sagt.
