02/09/2024
Kjæreste alle venner her inne. 💞💞💞
Jeg har ikke ett ord som kan beskrive de følelsene jeg sitter med etter at jeg etter mye om og men med meg selv la ut at jeg har fått kreft. En beskjed som kom som lyn fra klar himmel, uten forvarsel. 🥲
Alle disse meldingene, hjertene og vakre ordene dere har gitt meg, har gjort et uutslettelig inntrykk på meg og tårer har rent, det må jeg bare erkjenne.
Å se i ord hva man betyr for en enkelt person har gitt meg en sånn styrke og indre kraft som i tiden som kommer vil hjelpe meg når hverdagen butter en smule. 🫣
Men som jeg sa i innlegget mitt, jeg er så sikker på at dette vil ende godt. 💖
Da jeg var på sykehuset hos min lege for halvannen uke siden, kom han løpende etter meg idet jeg var på vei ut hoveddøren, han lurte på om jeg kunne bli med i en undersøkelse om hvilke spørsmål som er viktigst for den kreften jeg har. Jeg svarte selvsagt ja umiddelbart, og dagen etter da jeg fikk min behandling, kom det en søt dame som kom med sikkert hundre spørsmål som jeg skulle evaluere som viktige til uviktige.
Etter en drøy time var vi ferdige, og hun spurte om jeg syntes at det manglet noen spørsmål.
Jeg svarte et stort ja, og hun stusset litt, og ba meg fortelle.
Alle de spørsmålene hun stilte, gikk på alt om selve behandlingen og tanker om privatlivet i forhold til hva som er viktig i behandlingen.
Jeg fortalte henne at noe jeg synes er utrolig viktig, er at JEG som har fått en diagnose, bør stille meg selv spørsmål om hvorfor nettopp jeg har blitt syk.
Skummelt? Kanskje mange vil si et klart ja, men også grunnleggende viktig for meg for at jeg skal kunne jobbe med meg selv på en viktig, riktig og ikke minst- for meg, troverdig måte fremover. Og det kan være stentøft, for jeg vil jo kunne møte meg selv på mange ubehagelige fronter.
Og det er dét jeg gjorde umiddelbart etter at jeg kom meg etter det legen min kalte at "jeg stod utfor stupet" da han så meg første gang.
Men da de verste ukene hadde gitt seg, stilte jeg meg umiddelbart selvransakende spørsmål. Og svarene kom som perler på en snor, og som jeg innerst inne har visst hele livet mitt, men ikke orket å ta inn fordi jeg er livredd for å gjøre det som jeg vet skal til for at jeg blir "hele" meg og kan kjenne på glede inni hjertet mitt over å tørre å vise hele meg både fra innsiden og utsiden.
Og også kom tydelige adferdsmønstre frem, mønstre som utad kanskje virker fine, men som for meg har vært nødvendige samtidig som jeg har kjent på at de har trykket meg ned i mange sammenhenger.
Jeg snakket mye om dette til denne damen med spørsmålene, og jeg sa til henne at hvis vi gjennom livet undertrykker den vi er innerst inne, den vi er ment å være, ikke tørre å stikke hodet frem eller ta valg som kan synes skumle, da lever vi ikke helt i tråd med den vi kom hit for å være.
Og dét er jeg skråsikker på at kan være en årsak til at vi må få oss en ordentlig vekker for å komme i gang.
Dette handler mye om selvkjærlighet, som min venninne kaller det og har snakket mye om i sosiale medier. Og med det menes ikke en egotripp, men en ektefølt kjærlighet til å si ja til oss selv når det er noe vi kjenner på og som stadig viskes i øret vårt. I stedet er det for min del, i alle fall, lettere å si ja til andre, da blir de ikke såret og jeg er "grei".
Men hvem er det jeg sårer, hvem er det som roper et nei inni meg, men som likevel gir etter??? 🤔
Men det er så innmari vanskelig for så mange av oss å ta det inn på alvor, og virkelig kjenne på det. Alt for mange kjenner på nettopp det og ikke være god nok, sammenligne seg med andre og ikke tro på seg selv. Dårlig selvbilde, selvforakt, elendig selvfølelse og i tillegg dårlig selvtillit, det er nøkkelord som fryktelig mange sliter med.
I stedet for å se seg selv i speilet og si hei meg, med et varmt smil og gi seg selv en kjærlig klapp på skulderen.
Jeg har gått i mange av disse fellene selv, og også i disse dager der jeg står opp og ser et ansikt jeg ikke kjenner igjen fordi alt håret mitt, min "identitet" på mange vis er borte.
MEN jeg klarer nå sakte og sikkert å si at det går fint an å leve uten håret, og til og med gi meg selv et smil og en klapp på skulderen, jeg er jo tross alt her og nå. Og dét har jeg tenkt å fortsette med. Og da hjelper det virkelig ikke å ditche seg selv fra morgenen av.
Også traumer i forhold til noe spesifikt man har opplevd, eller traumer i forhold relasjoner kan være absolutte årsaker til at man får kreft.
Og selvfølgelig hvordan vi lever, hva vi gir kroppen vår av næring og som nevnt kjærlighet til seg selv er viktige faktorer.
Denne siste uken har jeg gått mange skritt hver dag, jobbet i haven, gjort masse i huset, kjent på at jeg er Anne, og ikke syke Anne. 🫶
Og hver kveld har jeg et møte med "min kreft" der jeg forteller den hvor takknemlig jeg er for å være så frisk som jeg er, til tross for at jeg er så syk. Og jeg tror den lytter og blir glad av det, og at det hjelper oss begge til å gi slipp. 🙏
Igjen takker jeg for alle vakre ord og hilsener fra en takknemlig, berørt- og rørt Anne. 💞💞💞