04/09/2025
I dag tok jeg bussen. FÞrste gang pÄ lenge, etter at jeg solgte bilen som stort sett bare sto i garasjen.
Fra der jeg satt sĂ„ jeg mennesker som var pĂ„ vei til jobb, skole, avtaler â hver i sin egen boble.
En med kaffekoppen som nesten skvulpet over.âïž En ungdom som halvsover med musikk pĂ„ Ăžret. En eldre dame som kjempet seg inn med rullatoren.
SĂ„ lyste skjermen foran i bussen opp med ordene:
đ„đ„đ„
âHold ut, det er snart helg!â
Jeg ble sittende fast i den setningen.đ€
Er livet vĂ„rt noe vi mĂ„ holde ut? Mandag til fredag, regning til regning, tidsklemma fra morgen til kveld â for sĂ„ Ă„ fĂ„ to smĂ„ dager til Ă„ âpusteâ fĂžr vi starter pĂ„ nytt?đ„”
Samtidig ser vi hvordan alt rundt oss endres.
Skoler, helsevesen og eldreomsorg skrapes ned til beinet.
Vi sender enorme summer ut av landet â mens folk her hjemme sliter.đ
Og nĂ„r var det sist vi ble spurt? NĂ„r fikk vi si vĂ„r mening gjennom en folkeavstemning? đ±
Men her er kanskje det viktigste: hvilken frekvens vi Ăžnsker Ă„ leve pĂ„, er faktisk et valg.đ
Vi kan fortsette Ă„ gĂ„ i takt med et samfunn som ber oss om Ă„ holde ut â eller vi kan velge Ă„ lytte innover, til den stille stemmen som alltid er der.
Den som minner oss pÄ hva som egentlig betyr noe.
For endring skjer ikke fÞrst og fremst i Stortinget eller pÄ skjermene. Den begynner hos oss. I de smÄ valgene. I hvordan vi velger Ä mÞte dagene vÄre. I hvilken rytme vi stiller inn livet pÄ.
SĂ„ kanskje handler livet ikke om Ă„ âholde utâ.
Kanskje handler det om Ă„ finne vĂ„r egen frekvens â og leve i trĂ„d med den.
Hva med deg? PĂ„ hvilken frekvens Ăžnsker du Ă„ leve?