Helhetsterapeuten Inger Lise

15/12/2025

https://www.facebook.com/share/r/17NAANvVug/

14/12/2025

🇬🇧

Narcissists break you in private,
then tell everyone you’re broken.
They push you to react,
then call you unstable.
They create chaos,
then label you crazy.
It’s not random.
It’s strategic.

This quote resonates with many — yet it’s still uncomfortable to talk about.

Why do you think society struggles to recognize psychological manipulation when there are no visible bruises?

How do we tell the difference between someone who is “unstable” — and someone who is reacting normally to prolonged emotional harm?

And what responsibility do we have — as friends, family, professionals, and systems — to pause before labeling someone, and instead ask:

What happened to you?

Silence protects patterns.
Awareness breaks them.

— Inger Lise Wendelbo.

🇳🇴

Manipulerende mennesker bryter deg ned i det stille,
for så å fortelle verden at du er ødelagt.
De presser deg til å reagere,
og kaller deg deretter ustabil.
De skaper kaos,
og merker deg som gal.
Det er ikke tilfeldig.
Det er strategisk.

Dette sitatet treffer mange – men er fortsatt vanskelig å snakke åpent om.

Hvorfor tror du det er så vanskelig for samfunnet å gjenkjenne psykisk manipulasjon når det ikke finnes synlige blåmerker?

Hvordan skiller vi mellom et menneske som er «ustabilt» — og et menneske som reagerer helt normalt på langvarig emosjonell belastning?

Og hvilket ansvar har vi, som venner, familie, fagpersoner og samfunn, for å stoppe opp før vi setter merkelapper —
og heller spør:

Hva skjedde med deg?

Taushet beskytter mønstre.
Bevissthet bryter dem.

— Inger Lise Wendelbo.

11/12/2025

11/12/2025

11/12/2025

Når du står i sannhet, vil verden teste deg.

Det er ingen som forteller deg dette når du begynner å leve autentisk:

At mennesker vil mislike deg bare fordi du ikke lenger spiller et spill du aldri meldte deg på.
At enkelte vil hviske i krokene når du velger privatliv fremfor drama.
At når du setter grenser – de grensene du aldri burde måtte forklare – vil noen kalle deg kald, vanskelig eller “uvennlig”.
At når du slutter å forklare deg, vil du bli misforstått av dem som aldri hadde til hensikt å forstå deg i utgangspunktet.

Men det er slik det er.

Autentisitet koster.
Integritet koster.
Grenser koster.
Frihet koster.

Og likevel… er prisen for å ikke være deg selv langt høyere.

I en verden der så mange gjemmer seg bak fasader, roller, masker og stillhet, blir et menneske som velger sannhet et forstyrrende element. Ikke fordi du gjør noe galt – men fordi ditt mot avslører andres mangel på det.

Når du er ekte, speiler du uektehet.
Når du er privat, forstyrrer du dem som lever gjennom andres liv.
Når du har grenser, utløser du ubehaget hos mennesker som tjente på at du ikke hadde noen.
Når du velger ro, avslører du støy.
Når du velger deg selv, mister du dem som aldri valgte deg.

Dette er ikke tap.
Dette er rensing.
Dette er vekst.

Å være autentisk er ikke å være perfekt.
Å være autentisk er å være hel.
Hel i smerte.
Hel i styrke.
Hel i sannhet.

Og det krever et indre fundament som ikke lenger lar seg bøye av forventninger, press, manipulasjon eller frykt for å bli misforstått.

Så ja – du vil bli mislikt.
Ja – du vil bli snakket om.
Ja – du vil bli dømt av folk som aldri kjente deg.
Ja – du vil bli misforstått av mennesker som aldri lyttet.

Men du vil også stå igjen med noe som ingen kan ta fra deg:

Dignitet.
Indre fred.
Klarhet.
Og friheten til å leve et liv som faktisk er ditt.

Noen ganger er det ikke du som forandrer deg.
Det er bare alle de som ikke lenger får tilgang til den versjonen av deg som var praktisk for dem.

Og det er helt greit.

Autentisitet er ikke et mål.
Det er en livsavgjørelse.

09/12/2025

DfifiFinnes det øyeblikk i livet hvor du forstår at du ikke kan gå tilbake.
Ikke ikke fordi du har feilet, men fordi du har vokst?
Fordi noe i deg har våknet – og fordi sannheten du bærer endelig krever sin plass.

Å starte på nytt handler ikke om å begynne fra ingenting.
Det handler om å bygge videre på alt du har overlevd, alt du har lært, og alt som har formet deg til den du er i dag.

Det handler om å slippe taket i det som tok kraften din, og holde fast i det som gir deg liv.
Det handler om å forstå at du ikke ble skapt for å kollapse under andres forventninger, men for å reise deg i din egen sannhet.

Vi er mange som har gått gjennom brudd, svik, systemfeil, manipulering og tap.
Men vi er også mange som nå reiser oss – ikke fordi veien har vært lett, men fordi sjelen vår ikke lenger godtar å leve på halv styrke.

Å starte på nytt betyr:
• å ta tilbake egen definisjonsmakt.
• å velge fred fremfor frykt.
• å gi slipp på lojalitet til smerte.
• å stå i egen integritet selv når det rister.
• å forstå at du er et helt menneske – uten å måtte be om unnskyldning for det.

Og kanskje viktigst:
Å skape det livet du var skapt til å leve.
Ikke livet andre forventet av deg.
Ikke livet systemet forsøkte å presse deg inn i.
Men livet som alltid har ligget og ventet på at du skulle si:
«Nå. Nå velger jeg meg.»

Når du starter på nytt, begynner verden å møte deg annerledes.
Muligheter dukker opp.
Dører åpner seg.
Gamle mønstre faller bort.
Og du merker at du står stødigere, klarere, sannere – både i deg selv og i livet.

Det er aldri for sent å begynne på nytt.
Men det er ofte for tidlig å gi opp seg selv.

🌿 Visdomsord:

Du ble ikke ødelagt. Du ble formet. Og nå skaper du det livet du alltid har vært ment å leve.

— Inger Lise Wendelbo.

09/12/2025

«Grenser er ikke kaldhet. Det er kjærlighet i praksis.»

Keep your distance from people who will never admit they are wrong
and always try to make you feel like it’s all your fault.

For sannheten er enkel:
Du kan ikke bygge et sunt liv rundt mennesker som aldri tar ansvar –
bare plass.

Motherhood forandret måten jeg lytter og lever på.
Jeg har ikke lenger plass til mennesker som vrir virkeligheten,
aldri sier unnskyld
og alltid lander på at du er problemet når de selv ikke orker å møte seg selv.

Jeg sitter ikke lenger i rom der sladder er valuta,
der sårhet blir latter,
og der mennesker som aldri gjør feil –
alltid gjør andre skyldige.

Barna mine ser på meg.
De lærer hva jeg tillater,
hva jeg tåler,
og hva jeg reiser meg og går fra.

Og jeg nekter at de skal vokse opp og tro
at man må krympe seg selv,
svikte egen sannhet,
eller tåle emosjonell manipulering
for å «bevare freden».

Den freden finnes ikke.
Ikke i et rom hvor en aldri eier sin del av ansvaret.

Jeg vil at barna mine skal se en mor som velger sannhet fremfor skam,
grenser fremfor skyld,
og fred fremfor frykt.
En mor som står støtt i energien sin
og beskytter den som en del av arven hun skal gi videre.

Så hvis stemmen din kun hever seg
når du skal rive noen andre ned – eller meg –
da er ikke jeg den du får snakke til lenger.

Jeg oppdrar barn som fortjener en mykere verden.
Og den begynner med menneskene jeg slipper inn i min.

Størst av alt er kjærligheten. 💛

08/12/2025

Når verden hviler på skuldrene – og hjertet bærer alt

Noen ganger føles det som om jeg bærer hele verden på skuldrene. Ikke fordi jeg må – men fordi så mange mennesker deler sine historier med meg. Historier om urett, svik, vold, systemfeil, traumer og liv som ble snudd på hodet av krefter de aldri fortjente å møte.

Jeg har sett mer enn jeg noen gang trodde jeg skulle se.
Jeg har hørt mer enn jeg noen gang trodde et menneske kunne bære.
Og jeg har grått – en skvett eller ti – for hver og en som så meg, stolte på meg, og lot meg være et vitne til deres smerte.

For den tilliten …
Den går rett inn i sjelen.
Den forplikter.
Den gjør meg både stolt, ydmyk og uendelig takknemlig.

Det å kunne tenke to tanker samtidig – både være sterk nok til å bære andres historier, og følsom nok til å la hjertet få være med – er blitt mitt livs mesterstykke. Jeg er så sensitiv, så intuitiv, så menneskelig at noen ganger føles det som om jeg smuldrer litt opp sammen med dem jeg snakker med. Men jeg ville aldri byttet det bort. Ikke én dag. For det er i den sensitiviteten kjærligheten bor.

Det som skjer nå i verden… det er nesten ufattelig.
Så mye urett.
Så mye mørke.
Så mye menneskelig ondskap at man kan miste pusten.

Men samtidig:
Det er som om alle historiene som nå kommer frem, alle stemmene som endelig tør å snakke, alle menneskene som står opp… peker på at et skifte er på vei.

Noget er i ferd med å røre seg.
Noe er i ferd med å løsne.
Menneskeheten tåler ikke mer taushet.

Jeg blir satt ut hver dag.
Rystet.
Berørt.
Men også inspirert.
For overalt finnes det mennesker som står støtt – midt i stormen – og kjemper for sine medmennesker. For sannhet. For rettferdighet. For barmhjertighet.

Til dere: Jeg bøyer meg i respekt. Kudos av hele mitt hjerte.
Dere er fyrtårnene i en tid hvor mange går i mørket.

Måtte verden nå bevege seg i retning av det vi alle lengter etter:
Mer varme.
Mer omsorg.
Mer barmhjertighet.
Mer menneskelighet.

Måtte vi alle få det bedre. 🙏🏽
Størst av alt er kjærligheten. ❤️

28/11/2025

Når verden blir for høylytt – og stillheten blir den eneste sannheten.

Det finnes mennesker som trekker seg unna fordi de ikke liker folk.
Og så finnes det mennesker som trekker seg unna fordi verden har blitt for støyende.

Jeg er en av dem som finner min fred i stillheten – ikke fordi jeg avviser menneskene rundt meg, men fordi jeg kjenner verden litt for dypt, litt for sterkt, og litt for ærlig. Jeg merker alt. Jeg ser alt. Og når alt blir for mye, trenger jeg å være alene for å finne tilbake til meg selv.

Det handler ikke om ensomhet.
Det handler om å lade. Om å puste. Om å kjenne at kropp, sinn og sjel endelig får være i samme tempo.

Jeg har lært – ofte på den harde måten – hvem jeg er, hva jeg tåler, og hva som ikke lenger passer inn i livet mitt. Det er ikke forakt. Det er forskjell. Det er sunn grensesetting. Det er selvrespekt.

For noen av oss er naturen, stillheten, boblen vår ikke et fravalg av verden – men en nødvendighet for å kunne være i den.

Jeg er ikke antisosial. Jeg er selektivt empatisk.
Jeg elsker mennesker. Jeg lytter. Jeg bærer. Jeg hjelper. Jeg står i stormer for andre.
Men når jeg går hjem, trenger jeg å lande i meg selv igjen.

Og de som er som meg vil forstå dette én gang for alle:

Når vi deler tid med noen, er det ikke fordi vi mangler.
Det er fordi vi ønsker.

Vi som bærer mye inni oss, trenger fred for å kunne stå i alt som foregår ute i verden. En verden som ofte beveger seg i et tempo som ikke er menneskelig, ikke bærekraftig – verken for hjertet, nervesystemet eller sjelen.

🌿 Helgens refleksjon, om du vil.

Når helgen nå nærmer seg, så spør deg selv:

Hva trenger jeg egentlig – ikke for å være “på” for andre, men for å være hjemme i meg selv?

Hvem eller hva gir deg ro?
Hva tapper deg?
Hvor kan du sette en grense – og hvor kan du åpne en dør?

Ta helgen til å lande. Lytte. Kjenne etter.
For sannheten er enkel:

Vi finner ikke indre fred i verden.
Vi finner indre fred i oss selv – og tar den med ut i verden.

Riktig god helg ❤️🌿

21/11/2025