25/12/2025
JULEN 2025
Tones historie – B12-mangel, feil schizofrenidiagnose og erstatning fra staten
Etter mer enn 25 år med feil diagnose, tvang, tung medisinering og ubehandlet sykdom har Tone Brown Olesrud fra Rjukan nå fått erstatning fra staten gjennom Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Myndighetene har erkjent svikt i behandlingen hun fikk.
For Tone er dette både en økonomisk og en menneskelig oppreisning. For oss i B12-Foreningen er saken hennes et sterkt eksempel på hvor galt det kan gå når alvorlig B12-mangel og somatiske symptomer blir tolket som «bare psykisk».
Nedenfor har vi samlet hovedlinjene i Tones forløp, slik hun selv har fortalt det – supplert med det som har stått i åpne medieoppslag.
1. De første tegnene – lav B12 og anemi (1990-tallet)
Allerede etter et keisersnitt i 1995 begynner helsa å svikte:
hemoglobin rundt 9,8
senere B12-verdier ned mot 100 pmol/L
kraftløshet, hodepine, hårtap, sår i munnviker, flisete negler
uttalt tretthet, dårlig søvn, nedsatt smak og appetitt
ustøhet, mageplager og blodig avføring.
Hun jobber i hjemmesykepleien og har ansvar for tre små barn. Til slutt må hun be om sykmelding fordi hun ikke lenger klarer å gi trygg omsorg – hun «vandrer rundt som et spøkelse».
I ettertid vet vi at hun også hadde Morbus Crohn, anemi og B12-mangel. Men på dette tidspunktet får hun ikke riktig utredning.
2. Lav B12 – uten behandling
Midt på 2000-tallet viser blodprøver B12 ned mot ca. 81 pmol/L – et nivå der B12-behandling normalt skal startes umiddelbart når bildet passer.
I stedet skjer følgende:
B12-mangelen noteres i journalen
fastlegen tolker bildet som «gråsone» og velger å ikke gi behandling
i journalen står det i praksis at hun har B12-mangel, men «ikke skal ha behandling».
Denne feiltolkningen blir et vendepunkt. I stedet for å behandle en sannsynlig somatisk mangel, begynner systemet å se på henne som psykisk syk.
3. Inn i psykiatrien (2006–2009)
I 2006 legges Tone inn på psykiatrisk avdeling for å få hjelp til å sove og komme seg. Innkomstnotatet beskriver henne som:
lett deprimert
ikke suicidal
ikke psykotisk
sliten og utmattet.
Likevel skjer det på kort tid:
hun får diagnoser i retning «sinnslidelse» og «mest sannsynlig schizofreni»
hun går fra åpen post til lukket avdeling med tvangsvedtak
B12-mangelen står fortsatt i journalen – uten behandling.
I løpet av tre år mottar hun:
rundt 3000 doser psykofarmaka
opptil 19 ulike medisiner samtidig i perioder
gjentatte tvangsvedtak og svært belastende miljøtiltak.
4. Alvorlige bivirkninger – tolket som demens og alvorlig
sinnslidelse
På slutten av 2006 blir Tone akutt syk:
blodtrykk rundt 69/49
høy feber, dehydrering, stivhet i hele kroppen
kaving i eget oppkast og sterkt redusert allmenntilstand.
Bildet passer med malignt nevroleptikasyndrom – en livstruende bivirkning av antipsykotika. I stedet for å vurdere legemiddelskade, konkluderer man med «demens i frontallappen» og alvorlig sinnslidelse. Det legges på ny medisin som egentlig ikke skal gis ved slik mistanke.
Både ubehandlet B12-mangel og massiv medisinering gjør at hun fremstår med kognitiv svikt, ustøhet og psykiatrisk preg. Den somatiske årsaken forblir ubehandlet.
5. Kampen mot tvangen
Til tross for medisineringen klarer Tone å legge en plan:
hun krever å bli vurdert av Kontrollkommisjonen
hun skjuler medisinene i en periode for å klare å møte noenlunde klar
i 2009 møter hun til kommisjonen, sterkt svekket, men besluttsom.
Kontrollkommisjonen konkluderer med at vilkårene for tvang ikke er oppfylt. Tvangsvedtakene oppheves, og hun kan skrives ut etter tre år – fortsatt uten B12-behandling.
Tone beskriver dette som en kamp for selve livet: komme seg ut av galskapen, eller bli værende og dø fra barna sine.
6. Årene etterpå – fortsatt ikke trodd
Etter utskrivelsen:
har hun abstinenser og bivirkninger i halvannet år
er fortsatt utmattet, blodfattig og plaget av tarmsymptomer
opplever mareritt, flashbacks og typiske PTSD-plager etter overgrep og tvang.
Fastlegen holder likevel fast ved at hun har «unormal atferd» og verken B12-mangel eller anemi. Den psykiatriske diagnosen gjør det svært vanskelig å bli tatt på alvor som somatisk pasient. Stigmaet henger ved: «Hun har jo vært innlagt på lukket avdeling».
7. Endelig somatisk utredning (omkring 2015)
Vendepunktet kommer når hun til slutt får time hos endokrinolog:
det tas grundige blodprøver
hun utredes med gastroskopi og rektoskopi
det påvises Morbus Crohn, anemi og B12-mangel.
I journalen slås det i ettertid fast at hun sannsynligvis har hatt disse tilstandene helt siden midten av 1990-tallet.
Når hun endelig får:
B12-behandling
behandling for Crohns sykdom og anemi,
begynner kroppen å svare. Hun beskriver det som en milepæl å klare å lage en enkel bolledeig – det føltes som å ta en doktorgrad. Gradvis kommer funksjon og overskudd tilbake, selv om skadene ikke lar seg viske ut.
8. Sletting av schizofrenidiagnosen
Parallelt kjemper Tone for å få rettet journalen:
hun klager gjentatte ganger til fylkesmannen
saken drøftes mellom fylkesmann, klinikkledelse og fagansvarlige
til slutt blir schizofrenidiagnosen strøket.
Det er viktig å merke seg: en slik diagnose slettes ikke hvis den var korrekt. At den fjernes, er i seg selv en erkjennelse av at diagnosen var feil.
9. Erstatningskampen – NPE, nemnd og domstoler
Når feilene er dokumentert, begynner en ny og lang kamp:
hun søker Norsk pasientskadeerstatning (NPE) for feilbehandling, legemiddelskade og manglende somatisk utredning
hun får avslag
hun klager til Pasientskadenemnda – får igjen avslag
saken tas til tingretten, hvor hun langt på vei får medhold
staten anker, og hun risikerer hundretusener i saksomkostninger.
NRK omtaler henne som et eksempel på hvor stor økonomisk risiko pasienter tar når de går til sak mot staten. Som uføretrygdet må hun bruke både trygd og banklån for å kunne fortsette.
10. Medieoppslag og debatt
Over flere år omtales Tones sak i lokale og nasjonale medier:
reportasjer om tvangsinnleggelse og kampen mot schizofrenidiagnosen
artikler om «stempling som sinnssyk» og senere frifinnelse
saker om krav om erstatning, forlik og senere fullt oppgjør
kronikker og foredrag der hun advarer mot feildiagnostisering og medikalisering.
Tone holder foredrag blant annet på Amaliedagene og i andre faglige sammenhenger, og har vært tydelig på sammenhengen mellom ubehandlet B12-mangel, Crohns sykdom, anemi og den psykiatriske feiltolkningen.
11. Erstatning og oppreisning
Etter mange år med klager, rettsprosesser og ny dokumentasjon har NPE nå konkludert med at hun er utsatt for svikt, og hun er tilkjent erstatning for det hun har vært gjennom.
For Tone betyr det:
en formell erkjennelse av at kroppen faktisk var alvorlig syk
at schizofrenidiagnosen og den tunge psykofarmakabehandlingen var feil
at årene med tvang, overmedisinering og manglende somatisk utredning ikke bare var «uheldige», men et systemsvikt.
12. Hva vi kan lære av Tones sak
Som B12-Forening mener vi at Tones historie tydelig viser:
Alvorlig B12-mangel må behandles tidlig.
Verdier ned mot 80 pmol/L med typiske symptomer kan ikke avfeies.
Somatikk først – også i psykisk krise.
Lav B12, jernmangel, tarmsymptomer og nevrologiske funn må alltid utredes skikkelig, uansett livssituasjon.
Medikamenter kan både skape og skjule symptomer.
Tung psykofarmaka kan gi livstruende bivirkninger og gjøre B12-mangel vanskeligere å oppdage.
Feil psykiatrisk diagnose er svært alvorlig.
Den farger all videre vurdering – både i helsevesen, NAV, tilsyn og erstatningssystem.
Pasienter må ha reell mulighet til å få rett.
Det bør ikke kreve tiår med kamp og risiko for økonomisk ruin å få anerkjent åpenbare feil.
Tone er medlem av B12-Foreningen og har selv ønsket at vi deler historien hennes. Vi gjør det i dyp respekt – og i håp om at andre slipper å oppleve det samme.
💚 ❤️ Vi har dyp respekt for styrken og utholdenheten Tone har vist – både gjennom årene i systemet, kampen for å få diagnosene rettet opp og arbeidet hun gjør i dag for at andre skal bli sett tidligere.
💚 ❤️ At hun står i full offentlighet med navn, ansikt og detaljert historikk, er en usedvanlig modig innsats for andre pasienter.
💚 ❤️ For oss i B12-Foreningen er hun et av de tydeligste
vitnesbyrdene på hvorfor kunnskap om B12-mangel, somatisk utredning og kritisk blikk på diagnoser faktisk kan redde liv.
Lenke ⬇️
