18/05/2026
I går møtte jeg mye alkohol. Allerede før frokost var det boomblastere i gata og tunge poser i forventningsfulle hender.
Hvorfor lukker vi øynene selv om vi vet?
Du får ikke lov til å drikke fordi du er 15 år, men du må love å ringe meg hvis du blir drita.
Den setningen oser av dårlig samvittighet og gamle minner. Vi klarte kanskje ikke å stå imot selv. Vi ville være med. Og kanskje er det derfor vi ikke sier så mye når ungdommen vår kommer hjem med alkoholånde.
Vi skjønner jo så godt hvorfor de gjør det.
Men hva om den forståelsen av og til gjør mer skade enn godt?
Ja, det gikk kanskje noenlunde greit med oss som vokste opp på 90-tallet. Men når vi voksne later som vi ikke ser, støtter vi ideen om at alkohol er prisen for å høre til.
Bare fordi det alltid har vært sånn, må det alltid være sånn? Den som satte aldersgrensen til 18 år hadde sikkert en god grunn.
Vi kan ikke gjøre noe med grensene som ikke ble satt for oss, men vi vet mer om følelser nå enn noen generasjon før oss.
Er det på tide å bryte et utslitt mønster, tro? 💕
