02/01/2026
Vi mistet plutselig to hunder i 2015, og savnet var stort. Da lille Elliie på halvannet år kom til oss bare noen måneder seinere så følte jeg meg absolutt ikke klar til å ta imot ny hund. Eierne ville ikke ha Elliie lenger og hadde levert henne til veterinær for avliving, så det var jo ikke et alternativ å si nei.
Elliie smeltet ikke bare mitt hjerte men alles hjerter, og hun glitrer av stolthet når hun får vise seg i utstillingsringen.
Et halvt år seinere kom Wendy til oss, også en omplassering på åtte år, som vi kun fikk fire livlige år med. Det er like trist hver gang et dyr vandrer videre, men de forblir i våre hjerter. Har kjærligheten vært stor så blir også sorgen og savnet stort.
Like etter kom Daisy, enda en omplasseringshund, som jeg heller ikke var klar til å ta imot, men blir man noen gang klar til å ta imot et nytt liv? En ny sjel som skal integreres i familien, en sjel som slett ikke ba om ny familie, en sjel som trenger kjærlighet og omsorg. Den sist ankomne fant stille og rolig sin plass i familien, og dagene fløt igjen videre.
Så, etter et par år, helt uventet, slo et ønske rot i meg og begynte å spire, - hva med en valp rett fra oppdretter? Først bare en leken tanke, men tanken manifesterte seg og førte til handling; Fie, 11 uker gammel, full av selvtillit og sjarm, flyttet inn i familien.
Gleden var på ingen måte overveldende fra de to etablerte i huset, men Fie fant seg til rette fra første dag og sjarmerte ‘de gamle ‘. Valpen har etter hvert blitt voksen, blir fem år i år, men vil nok forbli ‘valpen’ resten av livet, leken og full av de sprøeste påfunn som hun er. Daisy bli ni og Elliie 13 år.
🐾🐾🐾⏳👣
Har du mistet en hund, eller et annet kjæledyr?
Eller har du tatt imot et dyr til omplassering?
Del gjerne i kommentarfelt 🤍
