04/09/2025
"Noen ganger så trenger man å gå helt ned for å komme opp."
Når en befinner seg i den totale stillhet og ro. I total mørke, uten distraksjoner fra noe. Ingen andre stimuli enn din egen pust, din egen hjerterytme og din egen bevissthet. ...
En annen quote: "I closed my eyes and I began to see." som synges i en sang av Monolink. (Father Ocean) Da jeg hørte den setningen første gang (og andre, tredje, og tiende gang) stod tårene mine til værs. ..det rørte meg virkelig. For det var virkelig slik det var. For mange år siden, da jeg begynte min søken etter mening, sannhet og sammenheng.
"Lukk øynene, og du vil begynne å se."
På jorda vi lever, med alle distraksjoner - designet for å stjele vårt fokus - og vår energi, og dermed separere vår bevissthet mer og mer fra kilden av det vi er, - er det ikke rart at vi alle har glemt.
Vi har hver og en glemt hvor vi kommer fra, hva vi er, og hva vi virkelig innehar i oss. Vi har glemt vår sannhet, vår visdom, vår skjønnhet og våre røtter. Ikke som et enkelt menneske, men som en helhet.
I vårt uvitende og optimistiske sinn, gjør vi så godt vi kan. Mens vi mister oss litt etter litt. Det ligger til majoriteten. Enda.
Ungene våre dør. Mødre og fedre det samme. Det er ikke bare krigene som vises på nyhetene som foregår. Krigen går så mye større og dypere enn det, og det rammer hvert enkelt menneske på jorda. Om bevissthet, om livskraften vår og om fremtiden. Om barna våre, om deres barn og de etter der igjen.
Vi har noe som kalles for "kollektiv bevissthet".
Jeg utfordrer deg ydmykt til å reflektere forsiktig i ditt stille sinn... med et undrende og åpent sinn.
Tør å still spørsmål.
Virker noe uforståelig i denne verdenen?
Er det noe som skurrer?
Er sannheten virkelig slik som den fremstilles? ... Men ER den VIRKELIG det??? .. Tør å se bakenfor. Og bakenfor der igjen.
Tør å se det du enda ikke ser.
I søken mot et bedre liv, må vi igjennom ulike transformasjonsprosesser. Disse skjer også helt naturlig fra vi er født til vi er gammel, i møte med verden. I møte med verden slik den er, formes vi til å bli "passende" til den - slik den er. Riktig?
Så hvorfor er så mange mennesker ulykkelige?
Hvorfor er så mange barn, ungdommer deprimerte? Så deprimerte at de heller vil dø enn å leve!
Hvorfor bruker så mange mennesker rusmidler for å overleve, i stedet for å virkelig leve?
Eller distraherer seg bort med overdreven trening, pengebruk, jobb, tv-serier, gaming, shopping, strikking eller hva det er? For å UNNLATE å kjenne på den verdenen slik den er. Samfunnet, skolesystemet, arbeidshverdagen, nyhetene, forventningene, kravene, pliktene, regningene....
Når vi mennesker ikke overlever i et av "verdens beste land å bo i" engang... Kan det (bare tør å tenk åpent) være et signal om at noe ikke er helt som det skal?
Det får bli din private refleksjon å gjøre.
Men en ting er vi alle klinkende klare enige om.
Barna våre, ungdommene våre, vennene våre, besteforeldrene våre, kollegaene våre
Får ikke lik mulighet til å skinne og blomstre, slik de virkelig er ment for. Får ikke utfolde seg slik de naturlig, hensiktsmessig og helsemessig aller helst skulle gjort - og dermed kunne fått leve gledesfylte, harmoniske, meningsfulle liv. Får ikke nok søvn, ro og hvile. Får ikke lik mulighet til selvhevdelse, bestemmelse over eget liv eller til å bare VÆRE - og leve. Som den de er. Uten å kjenne på press, stress, skam og fortvilelse.
For å bruke meg selv som eksempel:
Jeg kan enda - den dag i dag - ta meg i å få dårlig samvittighet dersom jeg bare sitter.. i ro, UTEN å jobbe, uten å gjøre noe produktivt. Men bare for å være. For å være meg.
Noen som kjenner seg igjen?
Enda kan jeg merke hint av anspenthet og økt puls komme snikende, dersom jeg ikke yter 100% på alle områder - alltid. . Er det virkelig slik det skal være?
Samfunnet har etablert oppskriften på fysisk og psykisk sykdom blant hele befolkningen, og vi sitter å tar del i det.
Trenger det være slik ?
Virkelig?
Som jeg innledet med å si "Noen ganger så trenger man å gå helt ned for å komme opp."
Dette er min utfordring til deg: Våg å gå helt ned. Heeeeelt til bunnen. I trygghet, stillhet, ro og kjærlighet. Kanskje venter det en skjult skatt for deg?
Først der kan du kanskje oppdage, se og kjenne hva som virkelig lever i deg. Bli kjent med deg - som den du er. Ikke hva verden rundt forteller deg.
Er du villig til å reise på oppdagelsesferd? Det hele starter med deg selv.
Våg å vær- og våg å oppdag ditt sanne jeg.
Under overflaten ligger det skjulte,
men gjerne det sanne.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte å bistå og hjelpe deg.
- Monica
Opál Care
💜
