Audiopedagogisk tjeneste som dekkes av HELFO med henvisning fra ØNH-lege/fastlege.
05/04/2026
Veldig godt beskrevet hva det handler om og hva som skjer ved å beskytte våre barn eller oss selv for lyd.
NÅR HJELPEN BLIR EN DEL AV PROBLEMET
Hvorfor ørepropper ikke er hele løsningen
I påsken, mens stormen har herjet og jeg har vært litt redusert, har jeg brukt litt tid foran PC-en. Der ble jeg minnet på noe jeg har sett mange ganger før – fortvilte foreldre som spør om råd når barn ikke tåler lyd, og hvor det første rådet ofte blir skjerming.
Altfor ofte ser jeg at det første og viktigste rådet har vært – og fortsatt er – skjerming: ørepropper, støydemping og å unngå lyd.
Noen ganger er det helt riktig og helt nødvendig. Men hvis dette blir hovedstrategien over tid, ser jeg dessverre ofte at barnet tåler mindre og mindre lyd. Verden blir mindre, ikke større.
Jeg skriver ikke dette som kritikk. Jeg skriver det fordi jeg selv gjorde akkurat det samme. Jeg gjorde faktisk min egen sønn dårligere en periode, fordi jeg ikke visste bedre.
Denne teksten handler om det – og om hva jeg skulle ønske at noen hadde forklart meg tidligere.
MIN HISTORIE
I 2007 ble jeg mor til en nydelig liten gutt. De første leveårene var tøffe, og vi forstod tidlig at det var noe som ikke helt stemte. Språket kom ikke som forventet, han strevde med å forstå verden, og han elsket tog. Thomas, Percy, Rosie og Henry – det var tog i hvert rom, og kjenningsmelodien til Thomas og vennene hans har satt varige spor i hjernen på hele familien.
Da han var fem år fikk han en autismediagnose, og jeg opplevde at verden gikk litt i tusen knas. I dag vet jeg at det ikke var diagnosen som var det vanskeligste – det var alt vi ikke forstod.
Autisme er ingen krise. Men hverdagen kan være tøffere, spesielt for den det gjelder. For min sønn handlet det mye om å forstå det sosiale, om angst, uro og etter hvert skolevegring. Men han har også alltid vært den snilleste, mest omsorgsfulle gutten jeg vet om, med humor og et stort hjerte. De gode dagene ser vi det med en gang – da danser han når han går. Skrittene er lette, og han danser bortover veien.
Noe av det vi merket tidlig, var at han kunne bli veldig overveldet av lyd. Det kunne gå fra null til hundre på sekunder. Han kunne løpe bort, holde seg for ørene eller få kraftige meltdown. Vi lærte raskt at vi måtte skjerme ham mot lyd. Jeg studerte audiopedagogikk på den tiden, og vi kjøpte hørselsvern – noen grønne øreklokker. Han var bare helt nydelig med de grønne øreklokkene. Etter hvert hadde vi dem med oss overalt. På kino, på kjøpesenter, i bursdager og i Kongeparken. Det fungerte. Han fikk det bedre, og jeg fikk av og til drikke kaffen min varm og sitte litt med venner og prate. Det betydde mer enn noen kan forstå.
Etter hvert som skolestart nærmet seg, begynte vi likevel å bli bekymret. Det fungerte ikke like godt lenger, selv med øreklokker. Mannen min fikk tak i noen små ørepropper som vi kunne bruke i tillegg. Vi ønsket så inderlig at han skulle få en god skolehverdag.
På denne tiden var jeg på et kurs om tinnitus og nedsatt lydtoleranse. Midt i en forelesning gikk det plutselig opp for meg hva vi hadde gjort. Jeg tok opp mobilen og skrev til mannen min: Vi må endre taktikk. Vi må ikke bare beskytte ham mot lyd. Vi må hjelpe ham til å tåle lyd.
På dette tidspunktet hadde sønnen vår ikke bare utviklet triggerlyder, men også hyperakusis – og jeg, som var audiopedagog, hadde faktisk vært med på å gjøre det verre. Det er ikke godt å innrømme, men det er sant.
Heldigvis møtte vi en dyktig ØNH-lege som lyttet og hjalp oss i gang med behandlingshjelpemidler, blant annet stasjonær lydgenerator. Vi begynte med en helt annen strategi: lydberikelse, desensitivisering og gradvis tilvenning til lyd. Det betyr ikke at vi kastet ham rett ut i en verden full av lyd. Det handlet om små, kontrollerte steg, med trygghet og pauser underveis.
De første årene sov han med lyden av et lokomotiv fra en stasjonær lydgenerator. Søsteren hans begynte å sove med regnskoglyder, noe som førte til noen ganske morsomme episoder når mormor kom på besøk og var sikker på at det var lekkasje i huset.
Kjøpesenter måtte vi jobbe med lenge for å klare å komme tilbake til uten hørselsvern. I dag kan han være med og handle og gjøre korte ærend. Noen ganger bruker han AirPods med musikk – ikke stillhet, men lyd – og andre ganger klarer han seg uten.
I dag er han 18 år. Han er fortsatt autist, akkurat slik han skal være. Lyd er fortsatt mer krevende for ham enn for mange andre, men han har ikke hyperakusis lenger. Han har et språk for å beskrive lyd, han har strategier, og han har en verktøykasse som gjør at han kan håndtere verden. Han tåler lyd mye bedre, og han har mye færre triggerlyder.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener foreldre gjør feil. Jeg skriver det fordi jeg selv gjorde det samme, og fordi jeg skulle ønske noen hadde forklart meg dette tidligere.
Denne historien er ikke unik. Jeg møter mange barn og familier som gjør det samme som vi gjorde. De skjermer, bruker ørepropper og støydemping – og det hjelper der og da. Problemet er at når skjerming blir hovedstrategien, kan barnet tåle mindre og mindre lyd over tid.
Da må vi stille et vanskelig spørsmål:
Hjelper vi barnet på lang sikt, eller hjelper vi bare der og da?
VI HØRER IKKE MED ØRENE – VI HØRER MED HJERNEN
Når et barn reagerer sterkt på lyd, er det lett å tenke at problemet sitter i ørene. Mens øret registrerer lyd – er det hjernen som tolker lyden. Og hjernens viktigste oppgave er ikke at vi skal høre fint. Hjernens viktigste oppgave er at vi skal overleve.
Hørselen er derfor tett koblet til hjernens faresystem. Hvis hjernen tolker en lyd som farlig, uforutsigbar eller ubehagelig, kan den aktivere kroppens alarmsystem. Pulsen øker, musklene spenner seg, pusten endrer seg, og kroppen gjør seg klar til å kjempe, flykte eller fryse. For et barn kan dette oppleves som at lyden gjør vondt, blir uutholdelig eller trigger en sterk reaksjon, selv om lyden i seg selv ikke er farlig.
Vi må slutte å tenke at dette bare handler om øret.
Dette handler om øret, hjernen og nervesystemet – og om erfaringene barnet gjør seg med lyd over tid.
IKKE ALL LYDSENSITIVITET ER DET SAMME
Ved hyperakusis oppleves lyder mye høyere eller mer intense enn de faktisk er. Det kan sammenlignes med å gå fra et mørkt rom og rett ut i sterkt sollys. Lyset er ikke farlig, men det oppleves likevel altfor sterkt, og vi må vende oss gradvis til det. Slik kan mange med hyperakusis oppleve lyd, og derfor må vi jobbe gradvis med tilvenning til lyd – det vi kaller desensitivisering. Dette kan ta tid, for noen flere måneder og for andre kan det ta år.
Ved misofoni er det ikke først og fremst lydstyrken som er problemet, men at bestemte lyder utløser sterke følelsesmessige reaksjoner som irritasjon, sinne eller vemmelse.
Ved fonofobi handler det mer om frykt for lyd.
Noen barn kan også få spenninger i mellomøremuskulaturen når de blir stresset av lyd. Dette kan gi ubehag, trykkfølelse eller smerte i øret.
NÅR SKJERMING BLIR HOVEDSTRATEGIEN
Jeg er ikke mot hørselsvern, ørepropper eller støydempende hodetelefoner. For mange barn kan dette være helt nødvendig i perioder. Når et barn er overveldet og i full alarmberedskap, er det ikke læring som er målet – da er det regulering og trygghet.
Problemet oppstår når skjerming blir den eneste strategien. Hvis barnet alltid beskyttes mot lyd, men i liten grad får hjelp til å nærme seg lyd på en trygg og kontrollert måte, kan toleransen for lyd bli lavere og lavere. Da kan vi risikere at verden blir mindre og mindre.
Noen ganger må vi beskytte barn mot det som er vanskelig.
Andre ganger må vi hjelpe dem til å tåle det som er vanskelig.
Utfordringen er å vite når vi skal gjøre hva.
HVA TRENGER BARNET EGENTLIG?
Barn med lydsensitivitet trenger ikke bare stillhet. De trenger hjelp til å forstå hva som skjer i kroppen, og de trenger hjelp til å oppleve lyd som trygt igjen.
Det som ofte hjelper er en kombinasjon av:
• Forklaring på hva som skjer i kroppen
• Hjelp til å roe ned kroppen når alarmen går
• Lydberikelse – ikke fullstendig stillhet
• Gradvis og kontrollert tilvenning til lyd
• Opplevelse av kontroll
• Mestringserfaringer
• Forutsigbarhet
Målet er ikke at barnet skal like alle lyder.
Målet er at barnet skal tåle lyder uten at kroppen går i full alarm.
AVSLUTNING
Hvis jeg kunne gitt meg selv et råd den gangen sønnen min var liten, ville det ikke vært: beskytt ham mot alle lyder.
Det ville vært: hjelp ham til å forstå hva som skjer i kroppen, og gi ham verktøy til å håndtere det.
For målet er ikke at lyd aldri skal være vanskelig.
Målet er at lyd ikke skal styre livet.
Del gjerne hvis du tenker at flere kan ha nytte av å lese dette.
