Psykolog Janette Røseth, gåsemyrveien 8, Stavanger (2025)

07/12/2025

7. desember: JULESKAM:

Juleskam er skammen som dukker opp når desember møter forventninger vi ikke klarer å innfri.
Det er følelsen av å være “feil” i en måned som forventer at vi skal være glade, rause, organiserte, sosiale og harmoniske — samtidig.

Juleskam kan se ut som:
• skam over å ikke glede seg
• skam over økonomi som ikke tåler desember
• skam over familieforhold som ikke ligner reklameplakatene
• skam over en kropp og et hode som egentlig trenger hvile
• skam over å si nei, selv når kapasiteten er brukt opp
• skam over å ikke prestere “perfekt jul”

Juleskam handler ikke om at du gjør noe galt.
Den handler om et enormt sosialt press:
tradisjoner, forventninger, sammenligninger og glansbilder.
I desember får mange en følelse av at alle andre mestrer livet litt bedre.

Skam er en sosial smerte:
“Hvis du ikke klarer julen, er det deg det er noe galt med.”
Men det er ikke sant.
Kapasitet er ikke karakter.
Trøtthet er ikke feil.
Følelser tar ikke juleferie.

Kroppen snakker til deg også i desember — kanskje særlig da:
• du blir fortere overveldet
• tårene sitter løsere
• du kjenner deg tappet selv etter hyggelige ting
• konsentrasjon og minne glipper
• du får lyst til å trekke deg unna
Dette er ikke svakhet. Det er signaler.

Juleskam løsner ikke i ensomhet.
Den løsner i møte med mildhet — både din egen og andres.
Når noen sier:
“Du er ikke feil. Du er bare menneske. Og du er fortsatt trygg.”

Det er lov å forenkle julen.
Det er lov å ta pauser.
Det er lov å sette grenser.
Det er lov å kjenne flere ting på én gang — glede og sorg, varme og tretthet, fellesskap og behov for ro.

Du trenger ikke prestere deg til julestemning.
Du trenger først og fremst rom til å være menneske.
Selv slår jeg et slag for lavterskel-jul!

06/12/2025

6 desember: HVILE

Hvile er ikke lathet. Hvile er regulering.
Det er kroppens egen måte å si: “Nå trenger jeg å hente meg inn.”
Hvile er restitusjon – det som reparerer deg.
Og hvile er rekreasjon – det som fyller deg på nytt.

Når kroppen sier stopp, betyr det ikke at du gjør noe galt.
Det betyr at du er et menneske som bruker energi, sanser, føler og bærer.
Og mennesker trenger pauser for å fungere.

Men hvile utløser ofte dårlig samvittighet.
For når vi hviler, løser vi ingen punkter på «skulle, burde, må»-listen.
Spesielt i desember – måneden der listen aldri tar slutt.
Derfor føles hvile av og til som et avvik, som om vi står på stedet hvil.
Men det er ikke sant.

For når du hviler, bygger du helse.
Du bygger kapasitet, oversikt og energi til faktisk å orke alt desember byr på.
Hvile er ikke et fravær av handling. Hvile er handling.
Hvile er medisin.

Kroppen snakker til deg hele tiden:
– tretthet som ikke gir seg
– irritabilitet uten grunn
– konsentrasjon som glipper
– muskler som strammer
– at pusten ligger høyt
– at alt føles litt “for mye”
Dette er ikke svakhet. Det er signaler.

Restitusjon og rekreasjon er ikke det samme.
Restitusjon er å lande. Ro. Stillhet. Lite stimuli. Søvn, pust, varm dusj, seng, null krav.
Rekreasjon er å gjenopplives. Noe som gir glede, lyst, liv: natur, musikk, latter, kreativitet, en varm kopp, en god samtale.

Når du ikke vet hva du trenger, spør deg selv:
Føles jeg tappet eller flat? Da trenger du restitusjon.
Føles jeg grå og tom? Da trenger du rekreasjon.

Du trenger ikke fortjene en pause.
Du trenger bare en kropp.
Og kroppen trenger hvile – uansett årstid, liste eller dagsform.

05/12/2025

5. desember: Den mentale søppelkassen – og hvorfor vi alle trenger én

«Du blir min mentale søppelkasse.»
Det høres brutalt ut. Men for mange er dette en av de største grunnene til at de kontakter en psykolog: de trenger et sted å tømme seg uten frykt for å være til belastning.

For når livet stormer, når hverdagen blir for tung, eller når tanker og følelser blir for mange, kan det være vanskelig å dele det med dem man er glad i. Mange er redde for å overbelaste omgivelsene, for å være “for mye”, for å slippe ut det som koker innvendig og risikere at noen trekker seg unna.

Derfor finnes behovet for en mental søppelkasse – et trygt rom eller en trygg person der du kan legge fra deg det som tynger. Ikke for at det skal “kastes”, men for at det skal holdes, sorteres og forstås.

En mental søppelkasse er:

et sted der du får tømme deg uten å bli vurdert

et rom der du blir lyttet til, ikke fikset

en relasjon der du kan være uhemmet ærlig, uten at noen blir skremt

en person som tåler hele deg, også de delene du selv skammer deg over

et sted der det er lov å være sliten, sint, skuffet, misunnelig, redd eller rådvill

Det handler ikke om å dumpes på. Det handler om å bæres sammen.

For mennesker trenger ikke alltid løsninger. De trenger et sted å legge fra seg alt som flyter over. Og når trykket synker, når det indre kaoset får luft, skjer det ofte noe viktig: tankene blir klarere. Pusten blir dypere. Overblikket kommer tilbake.

Å være en mental søppelkasse for noen er ikke å ta over livet deres. Det er å gi dem et sted der de midlertidig kan sette ned ryggsekken. Et sted som gjør det mulig å gå videre litt lettere.

Og vi trenger alle dette.
Psykologer gjør det profesjonelt. Men mennesker gjør det for hverandre hver dag – som venner, partnere, kolleger, søsken, foreldre og barn.

Det viktige er at vi våger å bruke slike rom – og at vi skaper dem for hverandre.
For ingen skal måtte bære alt alene.

Egenrefleksjon:
Hvem er min trygge plass – og bruker jeg den faktisk når jeg trenger det?
Hva holder jeg tilbake fordi jeg er redd for å være en belastning?
Hvordan merker jeg at jeg begynner å bære for mye alene?
Hva trenger jeg akkurat nå som jeg ikke har sagt høyt?

04/12/2025

4. desember: Glade jul i livssorg:

Glade jul, sorgfylte jul.
Men inni mange er det noe helt annet som rører seg.
En sorg uten dramatikk, uten brå brudd,
men en stille lengsel etter livet som ikke ble.

Livssorg er sorgen over alt som aldri skjedde:
Relasjonene som aldri ble trygge.
Kroppen som ikke bar som du håpet.
Drømmene som ble utsatt, og utsatt, og til slutt forsvant i horisonten.
Et liv som tok en helt annen form enn du hadde sett for deg.

Glade jul, sorgfylte jul.
I kontrasten ligger stikket.
Når du ser andre få det du lengtet etter,
eller når du kjenner et lite hull i hjertet
der noe skulle vokst, men ikke gjorde det.

Livssorg er ikke utakknemlighet.
Du kan bære takknemlighet i den ene hånden
og sorg i den andre.
Slik er mennesker laget.

Det er lov å sørge over livet du ikke fikk,
selv når lyset blinker og sangene sier at du skal være glad.
Det er lov å kjenne på “jeg skulle ønske”
samtidig som du lever det livet du faktisk står i.

Glade jul, sorgfylte jul.
Sorgen din er ikke en feil i systemet.
Det er et rom i deg som sier:
“Jeg hadde håpet på noe annet.”

Livssorg trenger ikke å bli løst.
Den trenger å få være der – mykt, sant, menneskelig.

Og midt i alt kan det også finnes små glimt av
nye håp, nye veier, nye drømmer.
Ikke som erstatninger for det som ble borte,
men som liv som folder seg ut videre –
i deg, med deg, gjennom deg.

Glade jul, sorgfylte jul.
Også din jul får plass.

03/12/2025

3. desember: Overveldelse:
Har du noen gang kjent på at alt plutselig blir for mye?
at lista med oppgaver blir til én stor klump i brystet
at hjertet slår litt for fort uten at du vet hvorfor
at du mister tråden, mister oversikt, mister deg selv et øyeblikk
at du blir irritert, blank, grå, tom
at du bare vil pause verden et lite øyeblikk.
Det er overveldelse.
Den kommer fordi systemet ditt jobber hardt –
– uten nok rom, tid eller støtte.

Overveldelse er et signal:
“Dette er for mye akkurat nå.”
Ikke “du får det ikke til”.
Ikke “du burde klare mer”.
Bare et signal om at kapasiteten din er nådd.

Når vi blir overveldet, snevres perspektivet inn.
Tankene blir raske og trange.
Små valg blir store.
Store ting blir uoverkommelige.
Kroppen gjør seg klar til å flykte eller fryse,
selv om alt du prøver å gjøre er å leve dagen din.

Løsningen er sjelden å presse seg mer.
Løsningen er ofte å legge ned noe, velge vekk.
Å hente kroppen tilbake før du henter neste oppgave.
Å gi nervesystemet ditt et øyeblikk til å falle noen hakk ned.

Ikke alt må skje nå.
Du kan lande litt først.
Kanskje spesielt i desember – overveldelsens måned –
der tempoet øker, inntrykkene blir flere,
og det er lett å miste seg selv i alt som skjer.

Akkurat derfor trenger kroppen pauser som er
små nok til å få plass
og store nok til å hjelpe deg tilbake.
Overveldelse betyr ikke at du mister kontroll.
Det betyr at du har båret mye – lenge –
og at kroppen din nå prøver å beskytte deg.
Du skal ikke få til alt samtidig.
Du skal få til det som er mulig akkurat nå.

En liten øvelse for å pause kroppen:
Sett deg ned et sted du sitter ok.
Ikke prøv å gjøre noe “riktig”, bare la kroppen være.

Se deg rolig rundt i rommet
Finn tre ting du kan se som gir deg et lite pust av ro.
En farge, et lys, en tekstur.

Kjenn tyngden i kroppen
Legg merke til hvor kroppen møter underlaget.
La den synke 2 % mer ned.

Legg en hånd på brystet eller magen
Kjenn varmen fra hånden.
Ikke styr pusten – bare legg merke til at du puster.

Si setningen inni deg
“Dette er nok for nå.”

02/12/2025

2. desember: Den umulige sorgen:
Noen sorger bryter alle regler.
Sorgen etter et selvmord er en sånn sorg.

Det uforståelige:
Hvordan kunne smerten bli så stor?
Håpet så lite?
Hvordan kunne livet føles som et rom uten utgang?
Som at det ikke fantes et valg?
Når smerten blir total, når alt inni skriker, når tankene smalner…
Et press fra innsiden som ingen andre kan se.
Som å stå i et rom som lukker seg sakte, helt til det ikke lenger finnes luft å puste i.
Ikke et valg — men et fravær av valg.

Noen tror at andre får det bedre uten dem:
Dette er ikke mangel på kjærlighet.
Det er motsatt.
Smerten sier til dem at de er en byrde, at de ødelegger, at alle ville hatt det bedre om de forsvant.
Den tanken er ikke sann, men i øyeblikket føltes den sann.

Noen handler fra sykdom, ikke fra vilje:
For noen er det ikke et “ønske” om å dø.
Det er sykdom som tar over hele perspektivet.
Som visker ut fremtiden.
Som endrer virkeligheten.
Som oversvømmer alt annet.

Og noen — kan etterlate ord som sårer:
“Dette er din feil.”
“Du hjalp meg ikke nok.”
“Hvis du hadde gjort mer, hadde jeg vært her.”
Dette betyr ikke at personen ønsket å straffe deg.
Det betyr ikke at de hatet deg.
Det betyr ikke at du sviktet.
Det betyr som regel at i smerte har ordene kollapset.
Ord bærer ren desperasjon.
Et siste forsøk på å bli forstått.

Noen etterlatte bærer på en ubarmhjertig skyld:
Hva burde jeg ha sett?
Hva kunne jeg gjort?
Hvorfor holdt ikke det jeg ga?
Det er en brutal og urettferdig byrde.
Ingen pårørende bærer ansvaret for et selvmord.

Men likevel bærer du smerten.
Deres smerte.
Deres kamp.
Som om du fortsatt kjemper den for dem.
Som om du skylder dem å fortsette der de slapp.
Som om historien deres ikke må få være forgjeves.
Alt dette er vanlig.
Alt dette er menneskelig.
Alt dette er kjærlighet, vrengt gjennom tap.

Den tyngste delen av denne sorgen er kanskje dette:
Du sørger både for livet som var
og for smerten som tok det.
Du sørger ikke bare over at de døde.
Du sørger over hvor vondt de hadde det mens de levde.

Det gjør sorgen dobbelt.
Umulig.

Det finnes ingen riktig måte å sørge denne sorgen på.
Det finnes bare måter å bære den, litt og litt.

01/12/2025

I kveld holdt jeg mitt siste planlagte livssorg-foredrag – denne gangen på Litteraturhuset i Trondheim. ♥️
For en fin og meningsfull avslutning det ble! Takk til alle som kom, delte, lyttet og skapte et så trygt og godt rom sammen med meg.

En ekstra stor takk til de dyktige og gode menneskene på Litteraturhuset for all hjelp og for at dere alltid får meg til å føle meg velkommen.

Jeg sitter igjen med takknemlighet, ro og et stort hjerte. Takk for at dere er med og gjør dette arbeidet mulig. 🙏✨

01/12/2025

1. Desember: Om håp (og hvorfor det både bærer og binder oss):

Håp blir ofte fremstilt som noe enkelt:
«Bare håp litt mer.»
Men håp er egentlig mye mer komplisert — og mer menneskelig.

Psykologisk sett er håp ikke bare en følelse, men en kombinasjon av:
Et mål — noe vi ønsker skal endres eller oppnås
En vei — troen på at det finnes mulige strategier
Handlingstro (agency) — opplevelsen av at vi har kraft til å prøve, og troen på at noe kan bli bedre
Håp er altså både retning og handling. Ikke nødvendigvis stor handling – noen ganger er håp bare viljen til å ta ett skritt til.
Håp er dermed ikke bare optimisme, men en kognitiv og emosjonell prosess som påvirker hvordan vi vurderer fremtiden og våre egne muligheter.

Kloke mennesker har sagt at håp kan flytte fjell.
Og det kan det.
Håp kan være forskjellen på at vi gir opp og at vi holder ut.
Håp styrker psykisk utholdenhet,
reduserer opplevelsen av stress,
gir økt problemløsningsevne,
beskytter mot håpløshet og depresjon,
bidrar til bedre valg for helsen.

Men håp har også en skyggeside som vi snakker altfor lite om:
Vi kan binde oss til feil håp.
Vi kan håpe oss fast i relasjoner som skader oss.
Vi kan håpe på endring hos mennesker som ikke ønsker å endre seg.
Vi kan holde fast i et bilde av hvordan livet burde bli — og miste oss selv i mellomtiden.

Noen ganger må vi forlate et håp for å kunne bygge et nytt.
Håp er flyttbart. Det er ikke en kontrakt, det er en kompassnål.
Vi kan justere den, flytte den, rette den mot noe som faktisk gir liv tilbake.

Noen ganger er det mest håpefulle vi kan gjøre
ikke å holde ut,
men å slippe.

Håp er kraft.
Men kraften virker best når den retter seg mot noe som kan vokse.

Hvis håpet ditt gjør deg mindre, tyngre eller mer fanget enn fri —
da er det ikke du som har mistet håpet.
Da er det håpet som har mistet deg.

Og da finnes det nye håp å bygge.
Håp som bærer, ikke binder.
Håp som gir luft, ikke gjeld.
Håp som peker mot et liv, ikke bare en drøm.

I hvilken retning peker ditt håp i dag — og trenger det kanskje en justering?

30/11/2025

Når meningen med livet mangler (eller gjør den det… egentlig?)

Vi snakker ofte om «meningen med livet» som om det er noe vi skal finne, holde fast i og aldri miste.
Men kanskje er hele idéen litt oppskrytt.

For sannheten er at livet er ikke meningsfylt hele tiden.
Noen dager kjennes alt tomt. Andre dager kjennes alt fullt til randen. Det er normalt. Ikke et tegn på at du lever feil.

Mange forveksler mening med lykke.
Når vi ikke føler oss glade, kan vi tro at livet mangler mening — men ofte er det bare så enkelt (og så vanskelig) at vi er slitne, overstimulerte, under press eller alene.

Meningsløshet betyr ikke at noe er galt med deg.
Det betyr ofte at:

du har båret for mye for lenge
du står i mer enn du får støtte til
du er emosjonelt overbelastet
du trenger kontakt, ikke svar
du mangler energi, ikke mening

Når alt blir for mye, begynner hodet vårt lett å tolke det som at «ingenting betyr noe».
Men dette handler som regel mer om tilstand enn livsfilosofi.

I Japan finnes et begrep som heter ikigai — ikke den store “livsmeningen” slik vi ofte fremstiller det her, men små grunner til å stå opp om morgenen. En kopp kaffe. En venn. En vane som gir ro. Et øyeblikk som betyr noe akkurat nå. Ikigai minner oss om at vi ikke trenger en stor plan for at livet skal være verdt å leve; ofte holder det med små, hverdagslige ting som bærer oss gjennom én dag av gangen.

Og når mennesker sier «jeg orker ikke mer»,
handler det ofte om ønsket om en pause fra smerten —
ikke om å avslutte livet.
Det er et rop om hjelp, ikke et punktum.

Mening er ikke et konstant lys.
Den kommer og går, og det er normalt.
Noen ganger er livet meningsløst.
Noen ganger er det dypt meningsfylt.
Og begge deler hører til i det å være menneske.

Kanskje vi ikke trenger å jage mening hele tiden.
Kanskje vi bare trenger å vite at vi ikke skal bære alt alene.

Hvilke tanker har du om "meningen" med alt? Meningen med ditt liv? Meningen i livet, i hverdagen?

26/11/2025

I kveld fikk jeg holde foredraget «Hjelp til hjelperen – om omsorgstretthet og vanlige hverdager» for Gjesdal. Rundt meg satt 65 lærere, barnehagelærere og andre som hver dag står tett på mennesker som trenger dem.

Det slo meg igjen hvor viktige disse hjelperne er.
Lærerne våre står i første linje. De er de andre voksne som ser barna mest. De er den trygge skulderen et barn kanskje våger å lene seg på når hverdagen er tung. De bærer med seg store hjerter, og nettopp derfor trenger de også beskyttelse – mot omsorgstretthet, mot utbrenthet, mot å gi så mye at det ikke blir noe igjen.

Å være for andre kommer både med en pris og en belønning.
Med gode verktøy blir det lettere å bære det som er tungt – og lettere å kjenne gleden ved å få være en viktig voksen i et barns liv.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk bidra inn i denne viktige gruppen i kveld. For arbeidet de gjør, dag etter dag, menneske etter menneske, er uvurderlig.

En liten takk til deg som ser:

Til deg som legger merke til det som ikke sies,
som hører mellom linjene,
som gir trygghet uten å kreve noe tilbake.

Til deg som står i stormen med et smil som holder litt lenger,
og en tålmodighet som bærer mer enn den burde.

Takk for at du ser.
Takk for at du blir stående.
Takk for at du er en av dem som gjør en forskjell – selv på helt vanlige dager.

25/11/2025

Gi en gave med mening ❤️ Livet kan filleriste oss alle innimellom, sorgen kan herje og det kan føles som at gleden er langt unna. Men det finnes gode verktøy både for å anerkjenne og minske livssorg, og for å skape mer glede I hverdagen. I bøkene får leseren hjelp til både vonde og gode følelser, livssorg og livsglede. Kjenner du noen som kunne trengt litt støtte fremover? Hva med å gi de en verktøykasse som ken gjøre en forskjell ikke bare i julen, men hele året ❤️
Bøkene selges i alle bokhandlere, men livssorg I familien (for familier der barn blir syk) finner du på tilbud hos friskforlag.no ❤️

24/11/2025

Ble sittende lenge i bilen etter foredrag ikveld. Det var tid for et livssorg-foredrag i Stavanger igjen. Etter foredraget ble jeg stående med en flokk mennesker. De fortalte at de har vært på foredraget mitt før. Det er ikke første gang jeg får høre at folk kommer igjen og igjen. Rekorden såvidt jeg vet er 5 ganger. 5 ganger på samme foredrag med meg. Noen sier det er fordi det gir en god påminner for hver gang, en oppfriskning av gode verktøy for tunge dager. Andre fordi vi aldri kommer unna livssorgen, og derfor blir det aktuelt å høre på nytt noen år etterpå, for kanskje tok livet enda en u-sving. Og jeg som egentlig har tenkt at i høst kanskje er siste året jeg reiser rundt med dette foredraget. Etter 5 år rundt omkring i Norges land, med utallige foredrag i byer og steder overalt, var jeg sikker på at folk dere ute er mett på å høre om dette. Men så glemmer jeg....livssorg går aldri ut på dato- vi vet aldri hva livet kan by på rundt neste sving. Takk for den viktige men litt såre påminnelsen idag ❤️

folkermedisin

Psykolog Janette Røseth

07/12/2025

06/12/2025

05/12/2025

04/12/2025

03/12/2025

02/12/2025

01/12/2025

01/12/2025

30/11/2025

26/11/2025

25/11/2025

24/11/2025

Adresse

Telefon

Nettsted

Varslinger

Kontakt Praksisen

Snarveier

Del

Type