Psykolog Janette Røseth

07/03/2026

Omsorgstretthet i tre farger

Omsorg kan gjøre livet rikere.
Men omsorg kan også gjøre oss slitne.

Noen ganger snakker vi om omsorgstretthet som om det bare handler om yrker der man jobber med mennesker.
Men omsorgstretthet kan ha flere farger.

Den første fargen er den nære.
Når du bryr deg dypt om et annet menneske.
En partner. Et barn. En forelder. En venn.

Når du følger med.
Støtter. Bekymrer deg.
Holder litt ekstra.

Ikke fordi noen ber deg om det.
Men fordi hjertet ditt gjør det.

Den andre fargen er den stille.
Når kroppen din trenger omsorg – hver dag.

Når sykdom eller smerte gjør at du må bruke energi på å ivareta deg selv.
Planlegge mer. Hvile mer.
Kjenne etter mer.

Omsorgen vender innover.
Men den krever likevel mye av deg.

Den tredje fargen er den profesjonelle.
Når du har valgt et yrke som handler om mennesker.

Lærer.
Politi.
Helsepersonell.

Yrker der du møter andres smerte, frykt, behov og håp – igjen og igjen.

Omsorg kan være vakkert.
Men også tungt å bære alene.

Kanskje er også dette en slags sommerfugleffekt –
små vingeslag av omsorg,
over tid.

Hvilke farger bærer du vekten av?

05/03/2026

Takk for en meningsfull kveld på pårørendesamlingen på Strand Hotel i dag.
Det er alltid sterkt å møte både pårørende og helsepersonell som står i krevende situasjoner – og som likevel møter hverandre med åpenhet, omsorg og vilje til å forstå mer.
En stor takk til Arendal og Grimstad kommune for invitasjonen og for at dere setter fokus på pårørendes situasjon. Og ikke minst takk til alle som kom og delte kvelden, refleksjonene og erfaringene sine.
Temaet i kveld var «Overlevelsesguide for pårørende» – et tema som berører mange. Jeg håper noe av det vi snakket om kan gi litt støtte, håp og gjenkjennelse i en hverdag som ofte kan være både krevende og ensom.
Takk for tilliten. ❤️

05/03/2026

Når kroppen ikke har fått beskjed om at det er over:

Noen ganger er det ikke tankene som holder fast.
Det er kroppen.

Kroppen snakker.
Den snakker på sitt eget språk.

Den kan snakke lenge etter at livet var vanskelig.
Lenge etter at ordene er sagt.
Lenge etter at andre tenker at det er «over».

Den snakker i skuldre som aldri helt slipper.
I pust som stopper litt for tidlig.
I en tretthet som ikke lar seg sove bort.

Den snakker tregere enn tankene.
Seigere.
Av og til som en liten hvisken.

Ikke for å plage deg.
Men for å beskytte.
For å bearbeide.
For å fullføre noe som tok tid.

Kroppen følger ikke kalenderen.
Den følger erfaring.

Og noen ganger er kroppens språk
selve sommerfugleffekten –
de stille ringvirkningene av det som en gang krevde alt av oss.

Kanskje handler det ikke om å presse den videre.
Kanskje handler det om å lytte.

Hva prøver kroppen din å si –
nå som du endelig har begynt å høre etter?

04/03/2026

Ny episode ute i videopodcasten "Prosjekt glede". I denne episoden får jeg besøk av Ragnhild R. Lorentzen. Ragnhild har en master i samfunnsendring og sertifisering i plantebasert ernæring. Hun brenner for hvordan små grønne kostholdsgrep kan gi en stor helsegevinst og mer glede. Et spinatblad om gangen. Hun er nå aktuell med boken "Grønnere matglede. Spis deg frisk, mett og fri fra søtsug".

Vi hadde oss en koseprat om grønnere mat. Vi snakket om de 6 grønne hverdagsheltene du med letthet kan spise mer av for god helse. Selv ble jeg veldig entusiastisk over at krydder er en av de 6. Og det føles som et enkelt grep for bedre helse og hverdager. Ragnhild forteller om disse 6 hverdagsheltene, som hun kaller det, og hvilke små grep vi alle kan gjøre. Som Ragnhild sier: spis mat- mest planter- kos deg! Velkommen til vår prat!

Du finner episoden på spotify og youtube og der du ellers lytter til podcast!

Spotify:
https://open.spotify.com/episode/6CfTRvGaLZJ4m1NPGYRFo3?si=VldGNXNoSrKV7-yT9cOhzQ

Youtube:
https://youtu.be/Kd3COEX8hZI

03/03/2026

Sommerfugleffekten

I kaosteorien snakker man om at et lite vingeslag kan skape store bevegelser et annet sted.

I menneskelivet er det ofte motsatt.
En stor hendelse setter i gang små, nesten usynlige ringvirkninger – overalt.

En kreftdiagnose.
Et samlivsbrudd.
Ufrivillig barnløshet.
Et plutselig tap.

Selve hendelsen får et navn. En dato.
Men det er det som skjer etterpå som ofte varer lengst.

Kroppen kan bruke lang tid på å finne tilbake til ro.
Nervesystemet kan bli mer følsomt.
Fremtidsbildet må kanskje tegnes på nytt.

Det er ikke et tegn på svakhet når noe setter spor.
Det er slik vi mennesker er laget.

Det handler ikke bare om det som skjedde.
Men om hvordan det fortsetter å bevege seg gjennom livet.

I hvordan man planlegger annerledes.
I hvordan man holder pusten litt oftere.
I hvordan relasjoner endrer seg – noen tettere, noen fjernere.
I hvordan man ikke helt orker det samme tempoet som før.

Store livshendelser beveger seg gjennom arbeid, relasjoner, selvfølelse og identitet.
Gjennom kroppen.
Gjennom valgene.
Gjennom måten vi ser verden på.

Det betyr ikke at alt blir mørkt.
Men det betyr at noe er forandret.

Kanskje kan vi bli litt mer nysgjerrige på ringvirkningene –
hos oss selv og hos hverandre.

Hva har vingeslagene i ditt liv satt i bevegelse?

02/03/2026

Høstens turnè handler om "Omsorgens pris – om omsorgstretthet og veien tilbake til deg selv"

Kanskje kjenner du deg igjen: Du bryr deg dypt – og samtidig kjenner du at du blir mer sliten, mer utålmodig, eller mindre som deg selv enn du ønsker å være.

Enten du gir omsorg hjemme, eller møter andres smerte gjennom jobben din, kan du merke at noe endrer seg over tid. Kreftene blir mindre. Tålmodigheten kortere. Empatien vanskeligere å hente frem. Kanskje kjenner du deg ikke helt igjen i deg selv lenger.
Mange opplever også dårlig samvittighet for å kjenne det slik.

Omsorgstretthet handler ikke om at du bryr deg for lite – men om at du har brydd deg lenge.

I dette foredraget setter vi ord på det mange står i, men få snakker høyt om. Du får:
✨ forståelse for hva omsorgstretthet er – og hvorfor den rammer både pårørende og profesjonelle hjelpere
✨ innsikt i hvordan livssorg, ventesorg og langvarig belastning påvirker oss
✨ konkrete verktøy for å forebygge, hente deg inn igjen og finne tilbake til deg selv – uten å måtte gi opp omsorgen

Janette Røseth er psykologspesialist og forfatter. Hun er kjent for foredrag som kombinerer faglig tyngde med varme, gjenkjennelse og humor. Deltakere beskriver ofte foredragene hennes som engasjerende og levende – der livets sårhet får plass, samtidig som det er rom for å puste, smile og kjenne seg mindre alene. Målet er at du ikke bare skal forstå mer, men også føle deg sett og få noe konkret med deg videre.
Janette er selv pårørende og lever med kroniske smerter 24/7, og deler både faglig kunnskap og egne erfaringer.
Janette Røseth er forfatter av bøkene:
«Livssorg – når livet ikke ble som du hadde tenkt»
«Livssorg i familien. Hvordan håndtere hverdagen når barna våre rammes»
«Prosjekt glede. En guide til gode følelser»
Den nye boken «Omsorgens pris – om omsorgstretthet» lanseres høsten 2026.

Du trenger ikke ha det ekstra tungt for å delta – mange kommer fordi de ønsker mer forståelse, språk for det de står i, eller rett og slett litt påfyll.
👉 For deg som gir mye – enten hjemme eller på jobb.

Billetter finner du her:

LinTicket A/S tilbyr billettsalg og et avansert online bookingsystem

01/03/2026

«Jeg prøver å være glad. Jeg har jo tross alt overlevd.»

Den setningen rommer noe mange kjenner på.

For det finnes en forventning om at overlevelse automatisk betyr lykke.
At når behandlingen er over, skal takknemligheten overdøve alt annet.
At man skal reise seg, smile – og gå videre.

Men kroppen glemmer ikke alltid like fort.

Senvirkninger setter seg i vev, i hormoner, i konsentrasjon og søvn.
Redselen kan bli værende i nervesystemet.
Tilbakefallsangsten kan dukke opp ved en kontroll, en smerte, et lite tegn som ingen andre ville reagert på.

Mange sitter igjen med en kropp som ikke helt samarbeider.
En hjerne som ikke henger med som før.
Følelser som fortsatt prøver å forstå det som skjedde.

Og samtidig en verden som forventer et ubekymret smil – fordi man jo har «klart det».

Fri betyr ikke frihet.
Frisk betyr ikke ferdig.

Takknemlighet og sorg kan eksistere samtidig.
Glede og frykt kan bo i samme menneske.
Overlevelse betyr ikke at alt er bra igjen.

Hva om det å overleve bare er begynnelsen på en helt annen del av reisen?

27/02/2026

Mot til å ikke forklare seg

Mange av oss har lært å forklare oss.
Hvorfor vi sa nei.
Hvorfor vi ikke orker.
Hvorfor vi trenger pause.

«Jeg kan ikke komme, jeg er så sliten etter jobb og har egentlig mye å gjøre…»
«Jeg må gå litt tidlig, jeg har hatt litt vondt i hodet hele dagen…»
«Jeg svarer sent fordi det har vært så travelt i det siste…»
«Jeg trenger litt alenetid nå, men det handler ikke om deg altså…»
«Jeg orker ikke i dag, men vi kan jo ta det igjen snart!»
«Jeg er bare litt sensitiv for tiden…»
«Det er sikkert jeg som overreagerer, men…»
«Jeg vil ikke lage drama, jeg bare…»
«Unnskyld at jeg sier ifra, men…»
«Det går bra altså, jeg er bare litt sliten.»

Vi legger til begrunnelser, detaljer, fotnoter —
som om grensene våre trenger dokumentasjon for å være gyldige.

Kanskje fordi vi ønsker å bli forstått.
Kanskje fordi det er vanskelig å tåle at noen ikke gjør det.
Kanskje fordi vi er redde for å bli oppfattet som vanskelige.

Og kanskje er det derfor vi fortsetter å forklare oss.

Fordi et nei uten forklaring kan gi dårlig samvittighet.
Fordi stillheten etter en grense kan føles ubehagelig.
Fordi vi ikke bare setter grenser — vi lever i relasjoner.

Forklaringene kan være slitsomme.
Tunge å bære igjen og igjen.

Og samtidig har de en funksjon.

De myker opp.
Beskytter relasjonen.
Holder oss innenfor.

Så kanskje er ikke spørsmålet om vi skal slutte å forklare oss.
Kanskje er det bare slik det er å være menneske.

Og kanskje er ikke spørsmålet om vi noen gang blir ferdige med å forklare oss —
men hvem vi prøver å beskytte når vi gjør det.

26/02/2026

For en kveld i Kvinesdal ❤️
Tusen takk til alle som kom på foredraget om livssorg i regi av Human-etisk Forbund. Fullt hus — og til og med flytting til større lokale for å få plass — sier noe om hvor viktig dette temaet er for mange.
Det var helt stille i rommet mens vi utforsket hvordan livet noen ganger tar uventede vendinger, og hva det gjør med oss når livet ikke blir slik vi hadde sett for oss. Etterpå kom gode samtaler, varme klemmer og sterke ord fra dere som delte litt av deres egne historier. Det betyr mer enn dere kanskje aner.
Jeg reiser hjem med takknemlighet og ydmykhet over å få møte så mange modige mennesker — og over å få snakke om både livssorg, livsglede og livsmestring sammen med dere.
Takk til arrangørene og takk til hver og én av dere som var der.
💛

24/02/2026

Sinne:

Mange mennesker jeg møter sier at de sjelden blir sinte.

De blir irritert.
Frustrerte.
Oppgitte.
Kanskje litt hissige innimellom.

Men ikke sinte.

Og jeg undrer meg noen ganger over hva som skjer med sinnet vårt.

For sinne er en følelse.
Og følelser forteller oss noe.

Sinne kan være kroppens måte å si:
Dette er for mye.
Dette er ikke greit.
Her går en grense.

Når vi lærer å ignorere sinnet vårt,
lærer vi også å ignorere viktig informasjon om oss selv.

Kanskje fordi vi har lært at sinne er farlig.
At det ødelegger relasjoner.
At det gjør oss vanskelige.

Men sinne er ikke det samme som aggresjon.

Aggresjon er handling.
Sinne er en følelse.

Og det finnes et konstruktivt sinne.
Et stille, tydelig sinne som ikke handler om å angripe —
men om å beskytte det som er viktig.

Som når du kjenner at du ikke lenger vil le bort noe som egentlig gjør vondt.
Når du sier nei uten å forklare deg i hjel.
Når du merker at noe i deg trekker seg tilbake og hvisker: dette holder.

Når sinnet ikke får plass, finner det ofte andre veier.

Det kan bli til tretthet.
Til uro.
Til en følelse av å være tappet.

Kanskje handler ikke alltid styrke om å være rolig.

Kanskje handler noe av styrken også om å lytte når noe i deg sier:

Dette vil jeg ikke mer.

Jeg er nysgjerrig:
Gir du plass til sinne i ditt eget liv — eller er det en følelse du har lært å legge bort?

Hvis sinne er vanskelig eller komplisert for deg, kan du legge igjen et ❤️ i kommentarfeltet. Da vet du at du ikke er alene.

22/02/2026

Jeg savner…

Jeg savner å våkne uten å skanne kroppen først,
uten å spørre: hvor vondt blir det i dag?

Jeg savner å stå opp fordi jeg vil,
ikke fordi energien må fordeles
før dagen i det hele tatt har begynt.

Jeg savner å kle på meg uten å tenke meg om —
å velge klær fordi de er fine, ikke fordi de gjør minst vondt,
uten å forhandle med huden, sømmer, trykk og smertegrenser.

Jeg savner å gå på jobb
uten å vite at alt annet den dagen
må betale prisen.

Jeg savner en vanlig arbeidsdag —
ikke denne finjusterte balansekunsten
der hver oppgave, hvert møte,
tas fra samme, begrensede konto.

Jeg savner fritid som faktisk er fri, smertefri, helt fri,
ikke restene etter det som var viktigst.

Jeg savner å kunne si ja spontant,
uten å kjenne regnestykket starte i kroppen:
Hvis jeg gjør dette nå —
hva mister jeg i morgen?

Jeg savner å handle uten strategi,
å gjøre hva jeg vil uten at det krever hvile etterpå,
å gå tur uten å måtte tenke på avstanden hjem.

Jeg savner å møte venner
uten å måtte velge dem bort
for å ha krefter til familien min.

Jeg savner å gi alt
uten at det betyr
at det ikke finnes noe igjen.

Jeg savner å være mer enn logistikk,
mer enn hvile satt i system,
mer enn en kropp som må konsulteres
før hjertet får svare.

Jeg savner å le uten etterregning.
Jeg savner å planlegge langt frem
uten en stille fotnote: vi får se.

Jeg savner følelsen av å være pålitelig
uten forbehold.

Jeg savner meg —
hun som kunne gå ut i verden
uten å forhandle med kroppen
om hvert eneste lille ja.

Og likevel —

står jeg her i den skjøre balansen,
får det til,
jobber, prioriterer, elsker,
fordeler kreftene med millimeterpresisjon.

Men jeg savner alt det
som ikke får plass.

21/02/2026

Kan virkelig anbefale netflix sin serie "Famous last words". Foreløpig har den bare to episoder, men verdt å ta med seg alt de deler om livet når de vet de skal dø. Det er sårt og ekte. For hva sitter man igjen med på slutten av et liv, langt eller kort? Hva blir viktigst? Og hva ønsker de å fortelle til verden etter sin bortgang? Jeg så Eric Dane sin episode nå idag. ALS er en forferdelig livstyv. Husk kleenex ❤️💔❤️

I dette emosjonelle intervjuet delte den avdøde ALS-forkjemperen Eric Dane sin siste melding med verden – i full visshet om at det ikke kom til å bli sendt før han døde.