03/05/2026
Jeg nevnte i forrige post at det å være alene var lenge et nødvendig onde for meg. Det å ikke finne noen som hadde tid og lyst å finne på noe i helgene og dermed ende opp med å være alene, kunne skape mange negative følelser hos meg.
Mange ganger lot jeg være å ta initiativ, fordi jeg var redd for avvisning.
Jeg har og vært blant folk og likevel følt meg skikkelig ensom.
Den mest ekstreme situasjonen var det året jeg var utvekslingsstudent i Thailand, og bodde hos en vertsfamilie som nesten ikke snakket engelsk.
Den følelsen der du er med andre og likevel føler deg ensom, den er veldig tung å bære. Vi mennesker er flokkdyr og vår overlevelse har vært avhengig av andre mennesker. Om noen ble utstøtt av flokken i gamle dager, så var sannsynligheten for å overleve alene, ganske liten.
Så om du i dag kjenner mye på ensomhet, så er det mer enn bare en liten følelse av at du ikke har noen rundt deg. Dette blir en trussel for ditt nervesystem. Når du ikke føler du blir sett, hørt eller godtatt av de rundt deg, så kan ditt nervesystem tolke det som en fare for å bli utstøtt av flokken ➡️ livsfare ⚠️
Når vårt nervesystem tolker noe som en trussel, eller at noe er i ubalanse, så velger den et språk å advare med. Det kan være uro, angst, depresjon, smerter eller utmattelse.
Mange som har langvarige plager får en sykdomsadferd, de trekker seg tilbake og isolerer seg.
Kjenner du deg igjen? Eller ser du at noen rundt deg har trukket seg tilbake etter at de begynte å plages? Vi trenger mennesker rundt oss!
Om ikke det alltid er de dype samtalene, så kan også mikromøter lokke fram følelsen av tilhørighet. Stå i køen på butikken for å bli betjent av noen bak kassa, si hei til bussjåføren, smil til noen du går forbi eller spør noen om veien i stedet for å bruk telefonen.
Ensomhet er komplekst, det fører ofte med seg en ekstra last. Men det kan bli bedre, det krever mot og sårbarhet ✨️ Og litt stahet 🫶
