26/04/2024
LIVET og døden
Kan ord dekke det vi kjenner når det er snakk om døden? Vanskelig å si. Noen klarer å uttrykke det, mens andre ikke finner ord. Noen tror på et liv etter døden, andre ikke. Det hender jeg selv vakler, selv om jeg vet det jeg vet, og det jeg ønsker å tro. Døden er døden av det fysiske deg, det jordiske deg, den vi har blitt kjent med her på jorda. Av (til) jord er du kommet, til jord skal du bli, av (til) jord skal du igjen oppstå. Hva betyr det egentlig? At vi blir reinkarnert?
Hva med alt det vi ikke vet om deg, det som er ditt jeg? Det er nok mer av deg enn det vi kjenner til her på jorda. Du, jeg og oss, er så mye mer enn det vårt øye kan se. Her på jorda er du en ørliten brøkdel av hele deg.
Om vi bare hadde vist alt, ja da ville vi antagelig ikke vært like stor på det, gått med nesen i været og trodd vi var noe mer enn andre. For det tror nemlig noen av oss, jeg sier oss for å unngå å sette enkeltmennesker i bås. De aller fleste av oss er ikke sånn, men enkelte har en tendens til å tro de er mer enn andre, mer enn dyra for eksempel. Vi tar dyr (med dyr mener jeg alt av dyr) med makt, dreper dem, burer dem inne, bruker vold og gjør oss selv til herskere over dem. Noen vil kanskje protestere på det, men det er helt greit.
Om flere kunne se det jeg mener å kunne se, ville flere se at vi mennesker er små, så bitte bittesmå. Vi er som små maur som kravler rundt og tror vi er kjemper i universet. Men det er vi ikke. Ikke bare fordi vi er så små fysiske, men fordi vi kun er en liten brøkdel av det vi egentlig er, sett i det store bildet. Vi er delt, en liten del her på jorda og resten der ute et sted. Enn vet vi ikke med sikkerhet hvor der ute er, men like fullt er det der. Om vi bare kunne et lite øyeblikk få et raskt lite blikk inn i den parallelle verden, hvor den andre delen befinner seg, - da ville vi endret våre tanker om hvor stor eller liten vi er her på jorda.
Det skjer så mye vi ikke helt klarer å forholde oss til, så mye vi ikke klarer å se noen som helst mening i. Men kanskje er det best sånn. Nettopp fordi vi mennesker er så vanvittig små i det store bildet, er vi de fleste ikke i stand til å se, forstå eller noen gang fatte meningen med livet. Noen mener at de gjør det. Når vi tenker på alt det vonde som skjer med mennesker, og med dyr, så blir vi så fortvilt at vi nekter å se at det i det hele tatt kan finnes noen mening i det. Vårt lille fysiske jeg, meg og deg er ikke i stand til å begripe sånt. Derfor er det kanskje like bra at vi ikke forstår, for hadde vi det, ja så hadde vi kanskje ikke vært i stand til å være et mennesker fullt ut.
Vi er svært intelligente vesen, bare ikke så intelligent vi selv tror, eller liker å tro. Men det er greit, det er like bra. Det er sikkert også like bra at vi ikke innser selv hvor små vi egentlig er.
Døden er for noen en befrielse fra alt det vonde, alt det de ikke klarer stå ut med. Det vi skulle forstått - er at disse som avslutter livet sitt av egen fri vilje, gjør det på lik linje med Jesus. De ofrer seg selv for oss andre. Men kanskje for helt andre grunner enn det vi er i stand til å se. Å kunne se at det var meningen helt fra start, at de skulle forlate oss på denne grusomme måten, er ikke for gitt. Slik jeg ser det, lærer det oss noe nyttig, noe viktig. Vi ser det stadig vekk når vi mister noen, at vi lærer å se hverandre på en litt annen måte. Vi lærer å forstå andre og oss selv bedre. Å akseptere hverandre mer, er en konklusjon vi ofte ser etter slike offer.
Vi mennesker har noen gang tungt for å lære visse ting om oss selv, fordi vi så lett blitt dratt inn i suget av illusjoner - skapt av andre. Vi er skapt for å la oss lede, vi er skapt for å følge flokken, det er helt naturlig at vi ikke liker å være utenfor. Derfor er det så altfor lett å følge trenden, især for de unge. Noen av oss føler skam med tanke på oss selv, når vi lar oss trekke inn i dragsuget av hat, av selvforakt, av sjalusi, av begjær og av grådighet. Alt dette til tross for at vi vet bedre, til tross for at vi helst ikke ønsker å bli dratt inn. Men så klarer vi det ikke, vi er for svake, vaklende. Senere når vi innser hva vi gjorde, skammer vi oss. Vi bestemmer oss i beste fall for å endre karakter, bli en bedre utgave av oss selv, bli den vi vet vi kan være og den vi ønsker å være.
Når noen ofrer seg selv for menneskeheten, lærer det litt mer om oss selv. Det er bra vi kjenner anger når vi gjør noen urett, det er bra vi innser vår ynkelighet når vi ikke står imot pådriverne for hykleri. Likevel, vi skal tilgi oss selv, tilgi oss selv våre menneskelige egenskaper som svakhet, fordi, så lenge vi innser våre mistak er det håp. Gjør vi ikke det, vil det i verste fall føre til selvforakt og eller ignorering, og det blir vanskelig å komme ut av det.
Alt det som er å være et menneske, skjer på godt og vondt, det er vist sånn det skal være det. Vi kommer til verden ren, men vi kommer også med en plan, og i denne planen ligger det aller meste av menneskelige egenskaper og laster. Vel, vi har lært å kalle det laster, men virkeligheten er den at vi egentlig er perfekte, vi er perfekte skapninger av Universet, av skaperkraften vi liker å kalle Gud, Allah eller hva det måtte være. Vi er slik vi er ment å være, for at vi skal kunne lære.
Toleranse og respekt er to ord vi lærer oss å kjenne på i tunge stunder hvor vi mottar budskap om død, når vi får høre at noen frivillig har ofret seg for menneskehetens synder.
Så gå i fred på jorda menneske, kjærlighet, fred og takknemlighet være med de som har gått over i lyset ❤
