SPOR Psykomotorisk

01/03/2026

HVA FORTELLER FORSVARENE DINE OM DEG?❤️👣

Er du en av dem som kan kjenne skam når du oppdager dine egne forsvar? Når du merker hvor anspent du er, eller hvor ufri pusten din er. Kanskje tenker du at du burde ha knekt koden nå, at du bare ikke er «flink nok» til å slappe av. Når du erkjenner hvor stålsatt du har vært, hvor lenge du holdt ut selv om du egentlig visste at du burde gi slipp. Kanskje tenker du at du ikke var sterk nok som ikke klarte å stå for valget ditt, kanskje til og med litt naiv og dum. Når du husker det som kroppen din har containet, men som bevisstheten din har fortrengt. Kanskje tenker du at du har levd et liv uten å være i kontakt med deg selv, du som trodde du var så bevisst og til stede. Når du merker hvor stor kontroll selvkritikeren enda har over deg, eller hvor tvangspreget bekymringene holder deg fast. Kanskje tenker du at du er en rigid person med overdrevent stort kontrollbehov, negativt innstilt - eller kanskje nevrotisk.

Vet du hva? Forsvarene dine forteller én eneste ting om deg: De forteller noe om hvor stor smerten er eller har vært, i relasjon til hvor mye støtte du hadde rundt deg. That’s it. Forsvarene dine, og graden av dem, forteller ingenting om hvor sterk eller svak du er, hvor kontrollert eller fri du er, hvor bevisst eller frakoplet du er. Kanskje har du måttet kople fra en traumebærende del av deg, men det trenger ikke bety at DU ER frakoplet. De andre delene av deg kan leve i perfekt nærvær og kontakt.

Jeg tror vi ubevisst bygger forsvar rundt ressursene våre. Deler av personligheten som er lett tilgjengelige og sterke, vokser seg kanskje enda sterkere som en forsvarsstrategi - på bekostning av andre deler av personligheten som da ikke blir like godt utviklet. Men ingenting av dette definerer deg som person. Det sier bare noe om hvor uendelig klok kroppen og bevisstheten er, som finner ressurser i deg som hjelper deg til å overleve.

❤️👣

28/02/2026

VI ER ALLE STERKE. VI ER ALLE SÅRBARE❤️👣

Vi er alle redde. Vi vet alle noe om hva trygghet er. Vi bærer alle på gråstein, men også på gull. Alle du møter bærer en historie du ikke vet noe om. Selv når du tror du vet, kan du aldri vite alt.

Vi er alle slaver av nedarvet smerte, og vi kan alle bryte fri fra lenkene. Vi er alle kjærlighet, også når vi ikke våger å tro på det. Vi gjør alle så godt vi kan, samtidig som vi har et uendelig stort potensiale for et mer bevisst liv. Vi kan alle dømme, hate og forakte, og vi har alle et lag av bevisstheten som ser rent og klart, og som bærer en grunnleggende ikke-dømmende kvalitet av nærvær. Vi har alle sviktet noen vi er glade i, vi har alle gått på akkord med egne verdier. Vi er mennesker. Vi har alle lyset i oss. Vi kan alle kjenne oss svake, utmattede eller syke. Og vi har alle en uendelig kilde av livskraft.

Vi kan alle hele. Vi kan alle be. Vi bærer alle tilgivelsen i hjertet. Vi kan alle tro, mistro og tvile. Det er så lite vi vet. Vi er alle i bevegelse. Men vi vet alle noe om hvordan stillstand og resignasjon kjennes ut.

Vi er alle unike. Og vi er alle ett. Vi er alle fysiske, emosjonelle, rasjonelle og relasjonelle kropper. Og vi er sjel. Stjernestøv. Vi er alle på ett nivå i perfekt balanse. Og vi rykkes alle ut av balanse i neste øyeblikk.

Vi er alle uperfekte. Men perfekt, fullt ut elskbare. Vi har alle gjort feil, vi har alle kjent på skam. Stolthet har vi alle kjent. Vi har alle gått på trynet. Og vi har alle reist oss igjen.

Tenk så mye rausere livet hadde vært om vi kunne omfavne vår felles menneskelighet. Tenk så mye friere vi hadde pusta om vi hadde blitt sett i sirkulære forståelsesrammer, hvor det mørke speiler det lyse. Tenk så mye frykt som hadde smelta hvis vi ikke hadde definert og plassert hverandre - og oss selv - på en tenkt linje mellom sterk og svak. Usikker og trygg. Mer eller mindre opplyst, mer eller mindre helet. God og ond.

Ikke for å frita for ansvar. Ikke for å rettferdiggjøre handlinger og valg. Men fordi ethvert menneske fortjener å bli sett, og enhver dypere forandring springer ut fra å bli sett.

Vi trenger det. Barna våre trenger det. Hjelpes, som verden trenger det🙏❤️👣

24/02/2026

BARNA VÅRE❤️👣

Jeg vil at barna våre skal vite at de er elsket. Ubetinget og fullstendig. («Prompen min, mamma - er du glad i den også?» «Ja, lille venn, til og med stinkeprompen din»). Samtidig vil jeg de skal lære medmenneskelighet, empati og ansvarlighet. Ikke for å gjøre seg fortjent til kjærlighet og bekreftelse, men fordi det er en del av å være et menneske.

Jeg ønsker at barna våre skal våge å gi uttrykk for følelsene sine. Med ord og med kropp. Uten å bli dømt eller latterliggjort. Men jeg tror ikke at barn blir bedre på å være sinte jo mer de får lov til å kaste skitne sko rundt seg i gangen. Og jeg vil også at de skal lære at følelser ikke alltid definerer sannheten eller er et speil på virkeligheten.

Jeg vil at barna våre skal kunne forstå og se sammenhenger. Måtte nysgjerrigheten deres og vitebegjæret aldri, aldri slokne. Samtidig vil jeg at de skal respektere at et nei noen ganger er et nei, uten en forklaring. Så de selv kan eie sitt nei og sine grenser, uten å måtte rettferdiggjøre hvorfor.

Jeg vil at barna våre skal vite at jeg strekker meg uendelig langt for dem, og at jeg gjør det fra et lett og varmt hjerte. Samtidig vil jeg de skal se at jeg også er et menneske med mine behov og mine grenser. Og jeg vil de skal se at det å være voksen handler om noe mer enn å fylle en rolle som Mamma. Jeg vil de skal se at jeg brenner for noe, og at jeg verdsetter tiden min - også den tiden som ikke står i direkte relasjon til dem. Jeg tror det er en stor byrde for barn å bære, hvis de føler de er alt vi lever for.

Jeg vil at barna våre skal vite at de ikke er ansvarlige for mine eller andre sine følelser eller reaksjoner. Samtidig vil jeg de skal forstå at deres atferd og uttrykk gjør noe med andre. Hvordan skal de lære det hvis jeg som mamma er en vandrende, smilende, nøytral robot i evig zen? Ingen fare for at jeg går i DEN fella akkurat, men et mamma-ideal på ville veier kan lede oss til å tro at det er det som er det optimale. Jeg vil de skal føle at de er tålt og elsket, og samtidig vokse opp til å være kompetente medspillere i et fellesskap. Da må de ha en menneskelig og autentisk mamma tror jeg.

Jeg vil at barna våre skal løpe barbeint og bekymringsløse i gresset. Jeg vil de skal kjenne ren lykke i kraft av å være til. Jeg vil at de skal kjenne at de er skapt for glede. Men (og denne er den vanskeligste) jeg vil de skal vite at livet ikke kan leves i fravær av smerte og ubehag. Jeg vil (egentlig ikke, hjertet mitt skriker NEI!) at de skal erfare at jeg ikke alltid kan beskytte dem mot at livet kan gjøre vondt. Og igjen vil jeg de skal erfare at de aldri står alene i den smerten. Jeg vil de skal kjenne at jeg ser dem, holder dem og går veien sammen med dem. Noen ganger hånd i hånd, andre ganger fra avstand.

Mammahjerte. For en reise. Skjelv gjerne, men brist ikke. Hold kjærligheten varm, også når det er sårbart og vondt❤️❤️❤️

❤️👣

23/02/2026

Å KRYPE UT AV OVERLEVELSE❤️👣

Å krype ut av overlevelse, er å tine lag på lag av frost. Kanskje føler du deg hudløs og sårbar. Kanskje tåler du mindre enn før. Det betyr ikke at du blir dårligere, det er bare kokongen som slår sprekker. Og det er like smertefullt som det er nødvendig.

Å krype ut av overlevelse er å bryte mønstre av forsvar, og prøve ut nye måter å være i verden på. Forsvar som har vært helt nødvendige for din overlevelse, ikke rart at du er redd. Ikke rart at kroppen trenger tid.

Å krype ut av overlevelse er å komme tilbake til livet. Det er å sanse mer og føle mer. Du kjenner kanskje gleden og forventningen mer nå - men også sorgen, frykten og raseriet. Det kjennes kanskje overveldende, det er store kontraster å romme. Omfavn det, du er på vei. Snart finner kreftene nye former, snart faller du mer til ro.

Å krype ut av overlevelse er å merke hvor sliten du er. Kampen har holdt deg oppe, stresshormonene har lagt et slør over en utmattet kropp. Kanskje er det først nå du kan se med et klarere blikk hva du egentlig har stått i, hva det har kostet. Så hvil deg nå, øv kunsten det er å puste ut.

Å krype ut av overlevelse er å gi slipp på kontrollen. Kanskje er det tårene som renner mer ukontrollert, kanskje er det angsten som er vanskeligere å temme. Det motsatte av kontroll er kontakt og tillit. Det er på tide nå. La kroppen vise vei.

Å krype ut av overlevelse tvinger fram nye valg og nye retninger i livet. Kanskje kan du ikke lenger holde ut det du har holdt ut så altfor lenge. Kanskje må du velge å gi slipp før du ser veien videre tydelig for deg, kanskje kjennes det som å være i fritt fall. Mellomrommet mellom det gamle og det nye er hellig. Så omfavn det.

Å krype ut av overlevelse kan føles som å gå til grunne. Du er ikke lenger den du var, ikke i det ytre. Identiteter skifter, roller og relasjoner brytes. Men sjela di - den er like ren som før. Den skal bare få skinne nå, klarere og sterkere. Helt unik. Dine farger. Din essens.

Velkommen❤️👣

18/02/2026

UNNVIKELSENS RELASJONELLE MAKT❤️👣

I dag har jeg kollidert med en kundeservice, som jeg ufrivillig har datet regelmessig de siste månedene. La meg ikke nevne navn. Og la meg ikke gå inn i detaljene. Oppsummert kan jeg røpe at han var høflig og såkalt regulert. Jeg var ingen av delene.

Relasjonelt relevant, kan jeg i det minste tenke nå. Og viktig i mange typer av relasjoner; til kolleger, sjefen, venner, familie og til kjæresten.

Se for deg dette: den ene personen er «snill» og korrekt, blir aldri sint, er samtaleteknisk god. Lar seg ikke vippe av pinnen, og beklager at du har den opplevelsen du har. Men uten å ta ansvar for feil som er gjort, og for konsekvensene av dem. Bare like korrekt lover han at denne gangen er det fikset, bare gi det ti minutter - jeg lover. Eller oversatt til kjærestespråk; denne gangen skal jeg endre meg, jeg har endelig forstått det nå.

Den andre personen blir gal, og ønsker en ekte kontakt hvor sannheten kan formuleres akkurat så ukorrekt som den måtte være. Prøver å forklare, og forklare på ny. Blir frustrert og sint. Legger press for å tvinge den andre til å forholde seg til sakens kjerne, ikke lenger danse rundt i høflighet. Raser og gråter. Gir opp og trekker seg tilbake. Har ikke krefter til å kjempe mer. Godtar og tvinges inn i avmakt.

Hvem er det som sitter igjen med skylden og skammen? Hvem er det som blir definert som den kontrollerende og ukontrollerte? Hvem er det som blir bærer av selvtvilen og selvforakten?

Jeg liker høflighet. Unnvikelse forkledd som forståelse og avmålt ro derimot - det er makt. Kanskje ikke bevisst, men like fullt makt.

Det er ikke alltid den sinteste som utøver størst kontroll eller makt. Noen ganger er den uregulerte den sunneste personen i rommet. Den unnvikende og ansvarsfraskrivende makten er kanskje ikke så lett å få øye på, og det er kanskje heller ikke så lett å få tak på hva den gjør med deg. Vær raus med deg selv neste gang du mister det når du kolliderer med den.

❤️👣

15/02/2026

Puh👏🙏👣
Dette har kostet både svette og tårer, og satt min ukuelige ånd kraftig på prøve🤭💪 Men endelig er den her, min nye og oppgraderte hjemmeside!

Den er forhåpentligvis litt mer oversiktlig, i tillegg til at jeg har lagt inn blogg for tekstene mine, og oversikt over kurs og workshops, med mulighet for å melde seg på via hjemmesiden. Online booking er den samme som før, du trenger ikke ny bruker.

Jeg håper alt fungerer som det skal, gi meg gjerne tilbakemelding hvis noe ikke funker! Og jeg er veldig takknemlig for at du deler - eller sladrer om meg live👏❤️👣

God søndag💫

SPOR Psykomotorisk fysioterapi i Trondheim tilbyr psykomotorisk fysioterapi, terapisamtaler med kroppslig forankring, reikibehandling, yoga og meditasjon. Traumebehandling og traumekompetanse. Kort ventetid

15/02/2026

UTRYGGE INDRE BARN❤️👣

Jeg har 100% tro på medfølelse, både i møte med indre og ytre barn. Men jeg lurer på om vi har gått i medfølelses-fella, både ved at vi har mistet og forenklet konseptet (selv)medfølelse - og ved å tro at medfølelse er nok for å hele og bli trygg❤️

Jeg tror emosjonell inntoning og medfølelse er kjernen i all indre trygghet og all regulering. Men barna våre - også de indre, trenger også innramming. Tydelighet. Grenser. Struktur. Rytme. Alle barn trenger noen ganger å slippe å være et prosjekt, og bare få lov til å hvile i det at de er tålt. Artige å være sammen med. Fascinerende. Unike. Alle barn trenger noen som tror på at de kan og klarer - også om det innebærer ubehag. Også om de er redde. Ikke gjennom harde krav og hjerteløs struktur, men gjennom å støtte dem til å merke sin egen kraft, sine egne verdier, sine ressurser. Så de gradvis kan utvide toleransevinduet for mestring. Ikke for mye - ikke for lite.

Jeg tror vi trenger å løfte blikket litt fra svart eller hvitt, kjærlighet eller grenser, frihet eller struktur. I vår vestlige tenkning er vi så vant til å betrakte dette som motsetninger, at vi har gått oss blinde i å holde begge sannhetene samtidig, og se at de egentlig er gjensidig avhengige. Frihet uten innramming gir ikke trygghet, det skaper dysregulering. Medfølelse uten grenser blir selvutslettende. Kjærlighet uten forventning er utrygt. Det er krefter som skal forenes, forankres og vokse seg sterke sammen. Kall det feminine og maskuline prinsipper, kall det Yin og yang - eller kall det intuisjon og sunn fornuft.

Våre indre barn trenger noe mer enn pledd, sjokolade og Netflix. Selv om en filmkveld sammen kan være helt nydelig viktig og riktig en gang i blant. De trenger tonnevis av kjærlighet og aksept, men de trenger også å erfare kontakt med de voksne delene i oss, som kan ta en tydelig og trygg selvledelse. Som kan lede veien ut i skogen, ned på yogamatta, ut på dansegulvet - også på de dagene du ikke har så veldig lyst. Kanskje spiller det ikke så stor rolle akkurat hva du gjør, men at du hver dag kan gjøre et eller annet som åpner for kontakt, nærvær og balanse inn i deg selv. De trenger den trygge voksne som legger en stødig hånd på ryggen og leder dem der unnvikelsen har lyst til å ta styringa.

Og så er jeg HELT sikker på at våre indre barn trenger dager der de bare kan få være helt i fred. Leke uten å bli observert. Være uregulerte uten at det skal fikses. Være både barnlige og barnslige, akkurat som de skal være. Følelsen av å være observert trigger helt naturlig det sympatiske nervesystemet, og det gjelder like mye for våre indre barn som for barna våre i den ytre verden. Derfor mener jeg også at alt av selvutvikling kan gå for langt, hvis vi ender med å hele tiden observere, analysere, møte våre indre barn mest mulig perfekt og pedagogisk, forstå, trekke linjer… Dessuten; jo mer korrekt og riktig vi prøver å gjøre det, jo mer mister vi kontakten med intuisjonen og vår innebygde innsikt og klokskap.

Men du? Jeg vet at dette med selvledelse kan være et sårt tema. «Jeg vet hva jeg burde gjøre, men jeg gjør det ikke»; herfra er veien kort over i selvkritikk og skam. Men det er alltid en grunn til at de voksne delene i deg ikke står så stødig ved roret. Dette trenger å læres og integreres på lik linje med selvmedfølelse og andre «voksne» egenskaper. La oss si at du er vokst opp med en streng og kritisk mamma og en ettergivende pappa - da er det dette du har lært. Enten streng og (selv)straffende eller sjokomelk, bomull og super mario. Da trenger du å lære det som voksen, gjennom korrigerende relasjonelle erfaringer som gjør det mulig for deg å gradvis få kontakt med disse delene i deg selv. Du er ikke ment å gå veien alene❤️👣

13/02/2026

NOEN RANTETE TANKER OM EMPATI OG SYMPATI❤️👣

Hvorfor er det for mange lettere å vise sympati enn empati? Og spiller det noe rolle?

Sympati er å synes synd på. Sympati gjør liten, og skaper et ubevisst hierarki; stakkars deg der nede - hilsen meg her oppe. Her oppe har jeg kanskje vært heldig, eller kanskje kan jeg tillate meg å tenke at jeg har mestret noe som du ikke har mestret, forstått noe som du ikke har forstått - kanskje har jeg til og med et råd eller ti å bjuda på. Sympati skaper avstand, og skiller mellom oss og dem. Sympati er fremmedgjørende og definerende, i verste fall objektiviserende. Sympati holder blikket festet på sårbarheter, smerte og tap.

Empati er å føle med. Empati skaper likeverd, og spinner tråder av inntoning og speiling fra mitt hjerte til ditt. Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg kan allikevel gjenkjenne noe av resonnansen i meg selv. Jeg kan holde rommet for deg og din smerte, og samtidig speile og anerkjenne dine ressurser og din styrke. Empatien er å stå sammen i vår menneskelighet. Empati er nærvær og kontakt, uten å definere, uten å dømme. Empati er dyp respekt, og tillit til at håpet er sterkere enn fortvilelsen. Empati gjør hel.

Jeg tror empati fordrer at vi våger å omfavne vår egen sårbarhet. Vi må våge å holde rom for vår egen livssmerte for å kunne speile den andre. Empati er nakent og upyntet. Det er å våge å være nær og samtidig våge å ikke vite, våge å ikke fikse eller snu stemninga til det bedre. Empati er å holde håpet, men samtidig tilliten til at veien dit går gjennom smerten og det mørke. Empatiens nærvær er livskunst.

Sympati er lettere fordi vi kan vende ryggen til vår egen sårbarhet. I tillegg finnes det kanskje en rolle vi kan hvile i, som den sterke og den som tar vare på. Beskytteren. Ridderen. Trofast og stødig. Men ikke nær, ikke på ekte. Sympati har sterkere bånd til gjøre-musklene, og de er for mange av oss bedre trent. Mens empatien krever værekraft. Empatien har ingen rolle å fylle, den er mer som en tilstand av ro, tilstedeværelse og sansning. Berørthet. Tilbakelenthet. Klokskap. Menneskelighet.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at sympati er det aller siste de vil ha. Ingen vil være en stakkars, det er så mye skam og selvtvil i stakkars. Jeg tror mange holder seg oppe i en rustning av stålsatt mestring, for ikke å bli offer for andres sympati. Dessverre blokkerer rustningen også for empatiens loop. Kanskje er empati også skummelt å ta imot, grensene mellom deg og den andre viskes ut i brøkdelen av et sekund. Det er skummelt å bli sett, helt på ekte, helt inn til sjela. Men det heler❤️👣

11/02/2026

TØRST, TRIST, STRESSA?❤️👣

Følelser er kroppslig forankret, på samme måte som fysiologiske behov eller stressreaksjoner erfares i kroppen. Glede, sinne, forelskelse, frykt, tristhet, overveldelse, ensomhet, forventning - det er i kroppen det lever. Og på samme måte som sulten, tørst, kald eller sliten er uttrykk for ulike behov, er også følelsene våre veivisere for behov, grenser og verdier.

Med dette som utgangspunkt, tenk på dette: Ville du ha sagt til en venn som var tørst og ba om et glass vann at hun kanskje bare skulle prøve å puste litt i firkant? Ville du ha sagt til kjæresten din som skalv av kulde at han burde prøve Mindfulness, kanskje gå ut og klemme et tre - eller «nå må du ikke glemme å kose deg da, kanskje ta et glass vin?»

Håper ikke det😬 Men det gjør vi med følelser, som om de er et noe vi først og fremst skal lære oss å ta kontroll over. Vi forsøker å løse stress med teknikker for stressregulering, og påfører de som fortsatt ikke mestrer stresset skam («hvis jeg bare hadde gjort LITT mer yoga, så hadde jeg kanskje klart å stå i det»). Den som sørger blir møtt med velmente råd om å «kose seg» og øve takknemlighet. Den som er rasende sint, kan bli møtt med stive blikk og og stive tips om å puste med magen. Og den som er utmattet av posttraumatiske reaksjoner, blir bedt om å fokusere på framtiden.

Det å si at en følelse er feil, er det samme som å si at det er feil å være tørst. Selvfølgelig kan alle kroppslige signaler noen ganger forvirre oss litt, og kanskje være sekundære reaksjoner til andre underliggende følelser.

Jeg har, som de fleste av dere vet, urokkelig tro på meditasjon og yoga, og jeg har også stor respekt for andre praksiser. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet mitt hadde sett ut uten yoga og meditasjon. Men jeg tror også at de kan misbrukes og misforstås som forenklede teknikker for mestring av stress og emosjonell aktivering - og at vi i det går glipp av budskapet eller essensen i det kroppen uttrykker. Vi kan kanskje ta kontroll over både sult, kulde og tristhet gjennom pusteøvelser, og det kan være helt riktig og viktig å øve på akkurat det. Vi kan øve på å regulere responsen på kroppslige signaler, så vi lærer at ikke alt er på liv og død. Senest i dag har jeg forsøkt å forklare for et av barna mine at hun ikke kommer til å dø om hun kjenner en akutt tørste og forventer at jeg skal sprette opp og sprinte fram et glass vann på brøkdelen av et sekund (ut fra styrken i brølet hennes, hørtes det like sannsynlig ut at hun ble akutt overkjørt av en gravemaskin). Men behovet blir ikke borte om vi lærer å regulere, utsette og sjekke ut om følelsen stemmer med virkeligheten.

Yogaen og mange andre praksiser som stammer fra den østlige delen av verden, har dype røtter og bærer så mye visdom knyttet til det å være menneske. En innsikt som er like relevant og sann, uavhengig av tid, kultur og kontekst. Det handler om å leve i kontakt med oss selv, i balanse mellom de ulike bevissthetsnivåene i oss, i balanse mellom maskuline og feminine prinsipper, og i ett med naturen og universet. Jeg synes i seg selv det er litt trist og dødt når dette oversettes til «stressmestring» (trenger jeg å nevne at jeg ikke liker det ordet?). Men først og fremst er det trist for alle de som skammer seg over sine uregulerte følelser - selv om det uregulerte kanskje er en meget sunn reaksjon på den situasjonen de står i. Alle de som isolerer seg i forsøket på å dempe og ta kontroll over sitt indre liv, mens følelsene egentlig skriker om et menneskelig behov for kontakt. Alle de som allerede bærer så altfor stort ansvar, og som blir bærere av et feilplassert individualisert ansvar for dysfunksjonelle relasjoner og umenneskelige samfunnsnormer og strukturer.

❤️👣