04/01/2026
FEILPLASSERT ANSVAR KAMUFLERT SOM SELVUTVIKLING❤️👣
Det mangler ikke på råd når relasjoner er vanskelige. Velmente - og hjelpsomt for noen. For andre destruktive og opprettholdende for dysfunksjonelle mønstre:
Rekk ut en hånd. Be om støtte. Ikke forvent at andre forstår – du må forklare. Ikke forvent at partneren din skjønner hva du trenger – du må si det tydeligere.
Jeg tror at denne typen råd treffer mest hos dem som trenger dem minst. De som bærer avtrykk av erfaringer av at tilknytning må fortjenes. De som altfor tidlig lærte å være tydeligere, snillere, mer pedagogiske, mindre krevende, og mer dempet. At hvis noen ikke ser deg, så er det fordi du ikke har vært tydelig nok, at du har urimelige forventninger - eller at du rett og slett ER for mye❤️🩹❤️
Rådene inviterer til mer av det samme; mer overforklaring, mer tilpasning, mer ansvar og mer arbeid – alene. Mens det åpenbare spørsmålet om hvorvidt dette en relasjon hvor emosjonell tilgjengelighet faktisk finnes, nesten ikke er lov til å stille.
Du som allerede bærer så altfor mye skyld, skam og ansvar for andres følelsesliv, trenger neppe å høre at du må be om mer, forklare mer og forvente mindre.
Når den som allerede står alene om ansvaret i en relasjon, påføres enda mer ansvar, handler det ikke lenger om personlig utvikling. Det handler ikke om modenhet i voksne relasjoner. Det leder heller til selvutslettelse, selvtvil og self abandonment. En dans du kanskje kjenner så altfor godt fra før, og som på et nivå føles kjent og trygg.
I voksne relasjoner må vi kunne forvente et helt grunnleggende nivå av empati, uten at det blir definert som urimelig. Noen ganger blir det ikke trygt eller gjensidig uansett hvor tydelig man er. Kontakt kan ikke tvinges eller overbevises frem, det oppstår når begge parter ER DER.
Noen ganger handler heling ikke om å strekke seg lenger. Men om å slutte å jage. Slutte å tigge. Slutte å forklare. Slutte å kjempe. DET er søren meg modent det, for den som aldri har lært å være verdig kjærlighet💎❤️👣