11/12/2025
Viktige ord å ta med seg i vår moderne tid, der alt skal være så raskt og effektivt, hvor vi ikke klarer å stå i ventetid mer ❤️da jeg var barn ventet vi på alt, i forundring og spenning. Har vi mistet noe av dette i dag?
https://www.facebook.com/share/p/1AhW9X1F2n/
Det fantes en tid da vi måtte vente.
Vi måtte vente på brevet som brukte dager, noen ganger uker.
Vi måtte vente på svar, på utvikling, på forandring — på at noe fikk lov til å modnes før vi visste hva det betydde.
Vi levde i rytmen av det som tok tid.
Vi klarte å stå i mellomrommet uten å vite hvordan det ville ende.
Vi hadde tålmodighet, ikke fordi vi var spesielt flinke, men fordi vi ikke hadde noe valg.
I dag kommer alt fort.
Beskjeder, bekreftelser, reaksjoner, løsninger.
Maten kommer fort.
Underholdningen kommer fort — vi kan se hva vi vil når vi vil.
Notifikasjonene avbryter oss før vi rekker å lande i det vi var i.
Informasjon kommer som en foss, før vi har rukket å kjenne hva vi egentlig mener.
Alt, hele tiden, kommer for fort — som om tempoet alene definerer verdien.
Og likevel føler vi oss mer utålmodige enn noen gang.
Kanskje fordi vi har begynt å tro at hvis noe ikke kommer fort, så er det ikke verdt å vente på.
Hvem bestemte at det som ikke skjer med en gang, er mindre verdifullt?
For det som kommer fort, varer sjelden.
Og det som virkelig varer, kommer sjeldent fort.
Vi lever nå i et tempo som går imot alt i naturen.
Naturen som fortsatt bruker måneder på å våkne.
Som bruker en hel sesong på å blomstre, en hel sommer på å bære frukt.
Som modnes sakte, i det skjulte, uten å ha det travelt med å vise resultatene sine.
Mens vi…
Vi vil høste før vi har sådd.
Vi vil ha svar før vi har lyttet.
Vi vil ha resultat før vi har erfart.
Tålmodighet handler ikke om å stå stille og vente pent.
Det handler om å tåle mellomrommet.
Om å være i det som ennå ikke har blitt noe — og likevel ikke gi opp.
Det handler om å forstå at alt som er ekte, tar tid:
tillit, relasjoner, tilstedeværelse, helbredelse, vekst.
Kanskje det er derfor vi føler oss slitne.
Ikke fordi vi gjør for mye, men fordi vi forventer at alt skal gå fortere enn det er ment å gjøre.
Kanskje det vi trenger nå, er å lære av naturen igjen.
Lære å vente på det som spirer under overflaten.
Lære å stole på prosesser vi ikke kan se.
Lære å gi ting tid — ikke fordi vi må, men fordi det er sånn det som varer blir til.
💚