30/04/2026
Det er ikke uvanlig at jeg får meldinger fra mødre som er bekymret for barna sine. Det er heller ikke uvanlig at de melder at de føler seg avvist av alle som skal hjelpe og støtte dem når de strever med noe...
Denne moren fortalte om uro som startet da datteren begynte i barnehagen.
Thea, som jenta het, var bare fire år gammel da hun viste tegn på litt sen utvikling. Men da moren tok bekymringen opp med barnehagepersonalet, fikk hun bare til svar at barn er så forskjellige...
«Hun kommer nok», sa de...
Men det var bare det at Thea fortsatte å ligge bak de andre på sin alder. Hun klarte ikke å lære bokstavene og tallene i samme tempo som undervisningen var lagt opp til, så sakte men sikkert ble hun hengende lengre og lengre bak de andre😅
De tre første årene på skolen ble Thea likevel inkludert i skolemiljøet. Hun var med i leken ute i friminuttene og de andre så ut til å like å være sammen med henne.
Men så, når Thea gikk i fjerde klasse, ble det klart for moren at hun måtte få inn noe ekstra til datteren i klassen, noen som kunne støtte henne i fagene, og i friminuttene🫶🏻
Hun fortalte at så lenge hun hadde lagt opp ettermiddagene til å gjennomgå skolearbeidet sammen med datteren, så hadde det gått noenlunde greit. Men da hun begynte i fjerde klasse, ble fagstoffet mer abstrakt, og resultatet ble mas og gråt hver eneste dag😕
Thea ble heller ikke lenger automatisk inkludert i fellesskapet med de andre elevene…
Det Tina fortalte meg er ikke uvanlig. Foreldre kompenserer ofte for barns vansker fordi de ønsker å hjelpe. Men om du hjelper barnet ditt for mye, så kan du kamuflerer et problem som kan øke på etterhvert som barnet blir eldre.
Jo lenger du kamuflerer barnets vansker, desto mindre sannsynlig er det at andre ser barnet ditt for den det er.
Jeg mener ikke at alle må meldes til PPT. Men ser du hvor viktig det er å ikke dekke over vansker som barnet har?😄
