03/03/2023
I GESTALT PERSPEKTIV
Det er en stor pekefinger i rommet: «Denne foreldregenerasjonen er altfor ettergivende, dere SKAL være kjipe, dere må bli mye strengere, og sette grenser lenge før dere blir sinte!
En av de store utfordringene denne generasjonens barn har, er at barna ikke er i opposisjon til foreldrene sine - og har de ingen å rette sinnet sitt utover mot, så retter de det innover - mot seg selv! Da får de adferd som kan resultere i anoreksi, selvskading og psykisk uhelse.»
Det er kveld og det er foredrag med foredragsholder i barnehagen. Det er gått et par minutter inn i nevnte foredrag, og jeg kjenner at jeg sitter med alle piggene ute.
Jeg er så mett av pekefingre, og gode råd, for jeg orker ikke å rette noe mer skyts mot meg selv lengre. Jeg har lyst til å skyte utover - akkurat nå på foredragsholderen. På en merkelig måte speiler foredraget budskapet; han står der som den bedrevitende forelderen, og jeg føler meg som det utilstrekkelige barnet i foreldrerollen.
Men jeg er i opposisjon, jeg vil ikke svelge flere introjekter - alle «må/bør og skal» fra en siste i en lang rekke som forteller meg at jeg skal være annerledes. «Tåler du ikke kritikk?» Nei, faktisk ikke mer nå, og det er det faktisk jeg som bestemmer - helt selv - der er jeg streng.
Kanskje er det ikke bare barna som bør være i opposisjon, men også foreldrene? Her snakker vi nemlig «generasjon prestasjon» i alle ledd… Takker for kveldens innsikt!
